Russland

Russland er verdens største land og strekker seg over ni tidssoner.

Befolkning

Etniske russere utgjør vel 80 % av befolkningen i Russland. Resten av befolkningen tilhører en av de over 100 minoritetene i landet. Blant de største minoritetene er tartarer, ukrainere, hviterussere og basjkirer. Den geografiske fordelingen av befolkningen i føderasjonen er svært ujevn. Hovedvekten av den russiske befolkningen bor i den europeiske delen av føderasjonen.

Russisk er blant verdens største språk, er østslavisk og tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Andre østslaviske språk, som ukrainsk og hviterussisk, samt tyrkiske språk som er særlig utbredt i Kaukasus, hører til de store minoritetsspråkene.

Russland er suksessorstat til det tidligere Sovjetunionen. Alle borgere av Sovjetunionen som ikke hadde fått et annet statsborgerskap, kunne, innen 31. desember 2000, på en forenklet måte få russisk statsborgerskap. Etter at denne fristen gikk ut, er det stort sett samme regler for borgere fra tidligere Sovjet-republikker som for personer fra øvrige land. Unntaket er borgere fra Kasakhstan, Kirgisistan og Hviterussland, som fremdeles kan få russisk statsborgerskap etter en forenklet prosedyre.

Religion

Sovjetunionen var erklært ateistisk. I årene etter den russiske revolusjon (1917) ble de aller fleste religiøse bygg enten revet eller brukt til andre formål. Etter Sovjetunionens oppløsning ble det innført religionsfrihet, og en religiøs vekkelse gikk over føderasjonen. Kirker og klostre ble gjenåpnet, og Den russisk-ortodokse kirken har gjenerobret en viss posisjon i samfunnet.

Den russisk-ortodokse kirke er føderasjonens dominerende religiøse samfunn. Kirken ledes av en patriark. I tillegg finnes en rekke mindre utbrytergrupper fra den russisk-ortodokse kirken, og andre kristne retninger. Målt i antall tilhengere er islam føderasjonens nest største trosretning. Den store majoriteten av muslimene er sunnimuslimer. I enkelte områder øst i føderasjonen står buddhismen sentralt.

Politisk utvikling og sentralmaktens posisjon

Den Russiske Sosialistiske Føderative Sovjetrepublikk (RSFSR) ble opprettet av bolsjevikstyret i 1917-1918. Denne republikken ble det økonomiske og politiske kjerneområdet i Sovjetunionen, som offisielt omfattet 15 republikker.

Sovjetunionen var en svært sentralisert ettpartistat. Etter 80-tallets reformer og politiske endringer under Mikhail Gorbatsjov ble et mislykket kuppforsøk i august 1991 starten på Sovjetunionens endelige sammenbrudd. Russland ble erklært som en uavhengig stat i et løst forbund med andre tidligere sovjetrepublikker, Samveldet av uavhengige stater (SUS). Russlands første president ble Moskvas borgermester Boris Jeltsin.

Russland er inndelt i 83 såkalte føderasjonssubjekter, hvorav 21 har status som republikker.

Resentralisering av makten

Vladimir Putin overtok makten i Russland ved Jeltsins avgang ved årsskiftet 1999-2000. Putin ble valgt med vel 52 % av stemmene i presidentvalget i mars 2000. Vladimir Putin nyter stor popularitet og autoritet i befolkningen. Putin blir i stor grad oppfattet som en samlende forsvarer av russiske nasjonale interesser.

Som president etablerte Putin omfattende kontroll over det russiske samfunnet. I henhold til det russiske styringssystemet utpeker presidenten landets statsminister. Dumaen vedtar lover, men disse må undertegnes av presidenten for å kunne tre i kraft. Presidenten har også myndighet til å utstede dekret, og er landets øverste militære myndighet. Videre har makt de senere år blitt sentralisert og overført fra folkevalgte lokale organer til presidentoppnevnte organer. President Putin innførte i 2000 et makronivå mellom det føderale nivået og regionene ved å dele landet inn i sju føderale kretser. Presidenten peker ut sju presidentrepresentanter, som igjen peker ut sin representant/inspektør til å lede disse føderale kretsene. Putin har også fjernet direkte valg av ledere i de 83 føderasjonssubjektene. Guvernører og presidenter pekes nå ut av føderasjonens president. Parlamentet i det enkelte føderasjonssubjekt kan komme med forslag, men presidenten er ikke forpliktet til å ta hensyn til forslaget. Den regionale lederen som utpekes av presidenten, må imidlertid godkjennes av parlamentet. Ordningen med å avskaffe folkevalgte regionale ledere ble etablert fra februar 2005, og kom i kjølvannet av Beslan-tragedien i Nord-Ossetia i september 2004 der Putin ble kritisert for ikke å ha full kontroll.

Valg

Valget til dumaen, det føderale parlamentet, i 2003 ble en stor seier for Putins tilhengere, som vant ca. 2/3 av plassene. Partiet Forent Russland fikk i overkant av 30 % av stemmene. Putin ble gjenvalgt som president med om lag 70 % av stemmene i 2004, og ble dermed valgt til sin andre og siste periode som president.

Ved dumavalget i desember 2007 stilte Putin som Forent Russlands toppkandidat. Partiet oppnådde 63 % av stemmene ved valget. OSSEs valgobservatører fikk ikke garantier fra russiske myndigheter om at de kunne operere fritt under valget, og dermed ble den internasjonale valgobservatørstyrken minimal. I etterkant av valget ga OSSE uttrykk for at valget ikke hadde blitt gjennomført på en tilfredsstillende måte. Massiv kritikk av valget ble også fremmet av blant andre en rekke menneskerettighetsorganisasjoner. Valget medførte at kun fire partier er representert i dumaen, hvorav bare Kommunistpartiet oppfattes som et reelt opposisjonsparti.

Putin fremmet høsten 2007 Dmitrij Medvedev som Forent Russlands kandidat til valget på ny president. Medvedev var da styreleder i det svært mektige petroleumsselskapet Gazprom, og uttalte straks at han ønsket Putin som ny statsminister dersom han skulle bli valgt. I Russland utpekes statsministeren av presidenten. Statsministeren må deretter godkjennes av dumaen.

Medvedev vant presidentvalget i mars 2008. Ifølge offisielle tall var valgdeltakelsen på om lag 70 %. Medvedev fikk ca. 70 % av stemmene. Internasjonale valgobservatører pekte på at de ulike kandidatene ved valget hadde ulik tilgang til mediene. Særlig hadde Medvedev fått svært bred mediedekning.

Medvedev ble innsatt som president 7. mai 2008. Dagen etter utnevnte han Putin til landets nye statsminister. I forkant av Putins avgang som president hadde han overført makt fra president- til statsmininsterembetet.

Propiska-systemet

Alle borgere av Russland har plikt til å være bostedsregistrert på en bestemt adresse. For å få bostedsregistrering må en person ha en konkret leilighet eller hus som vedkommende skal registreres på. En person må altså enten eie eller inngå en avtale om å leie en bolig for å kunne bli registrert. Ifølge Konstitusjonsdomstolen er krav om skriftlig kontrakt (ved leieforhold) for å få bostedsregistrering i strid med føderal lovgivning. Like fullt praktiseres det mange steder. I praksis er det mange russiske statsborgere som ikke er registrert. De mest attraktive stedene, byer som Moskva og St. Petersburg, har de strengeste kravene til bostedsregistrering. Andre steder i landet kan det være en langt enklere sak å bli bostedsregistrert.

Systemet med bostedsregistrering har lange tradisjoner i Sovjetunionen/Russland. Det har vært en måte for myndighetene å kontrollere folket på. Den såkalte propiskaen avgjorde hvilken skole man hørte til, hvilke sykehus man kunne få behandling på osv. Propiska innebar en tillatelse som man måtte søke om, og det var vanskelig å få ny propiska. Systemet ble formelt avskaffet i 1993. I dag er det formelt sett tilstrekkelig med en registrering. Når en person flytter, skal vedkommende registrere seg på den nye adressen. Men i praksis er det flere lokale enheter som har opprettholdt sterke elementer av propiska-systemet, der det stilles strenge krav for å få ny registrering. Videre er det lokale enheter som opprettholder det gamle systemet med at man må ha registrering ("propiska") på et sted for å få tilgang til sosiale goder på stedet. Dette er nå i strid med Konstitusjonen og føderal lovgivning. Manglende bostedsregistrering på et konkret sted har i en del tilfeller ført til problemer for personer på dette stedet, selv om det altså er lovstridig å kople tilgang til sosiale goder med bostedsregistrering på stedet. Skoler har for eksempel tidligere nektet elever tilgang fordi de ikke er bostedsregistrert på stedet. Domstoler har flere ganger slått fast at det er ulovlig, og elever har da fått begynne på den aktuelle skolen selv om man altså ikke er registrert på stedet skolen ligger. I dag synes det ikke å være et stort problem med tilgang til skole selv om man er uten bostedsregistrering.

Det finnes to typer bostedsregistrering, midlertidig og permanent. I prinsippet skal alle ha en permanent bostedsregistrering. Den permanente registreringen stemples inn i innenrikspasset (det nasjonale identitetsbeviset for russiske borgere). Midlertidig registrering framkommer på et eget løst ark. Ved midlertidig registrering beholder personen sin permanente registrering. Dersom en person skal oppholde seg over en viss tid på et annet sted, må han registrere seg på det nye stedet.

Det hersker relativt bred enighet blant menneskerettighetsorganisasjoner om at menneskerettighetssituasjonen ble betydelig bedret i årene etter Sovjetunionens sammenbrudd. Likeledes er det bred enighet om at menneskerettighetene har vært under et økende press i de senere år. Særlig er ytringsfrihet, press mot minoritetsgrupper, situasjonen i Kaukasus og straffrihet tilbakevendende tema.

Rettssikkerhet og fengselsvesen

Russland er tradisjonelt ansett for å være et land der enkeltpersoner har lavere forventning og mulighet til å oppnå beskyttelse fra staten enn hva som er tilfellet i andre europeiske land. Russland er i gang med en omfattende reform av lovgivningen og forvaltningen. Dette er en svært omfattende og tidkrevende prosess. Generelt sett fungerer rettsvesenet langt bedre i Moskva og i St. Petersburg enn det gjør i de mindre sentrale strøk.

I dagliglivet preges den russiske forvaltningen i stor grad av ineffektivitet og korrupsjon. Dette har sammenheng med lave lønninger, uklare og motstridende lover og generelle arbeidsforhold i forvaltningen. De sovjetiske forvaltningskulturene setter fremdeles sterkt preg på russisk forvaltning og samfunnsliv.

Domstolsvesenet er tilført stadig mer penger, men likevel forblir dommerne en lavtlønnsgruppe. Dette har bidratt til å gjøre domstolene sårbare for korrupsjon. Sterke forbindelser mellom blant annet det øvre forretningssjikt og domstolene er blitt framholdt som en betydelig utfordring for det russiske samfunnet. I politisk betente saker kan det stilles spørsmål ved påtalemyndighetens og domstolenes uavhengighet fra den politiske makten.

Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner benyttes tortur i avhørssituasjonen for å bringe fram en tilståelse. Incentivet til å bruke tortur kan bli redusert med den nye straffelovsreformen. Mistenkte har rett til juridisk bistand før avhør, og loven krever at tilståelser som har framkommet under ulike former for press blir ekskludert som bevis.

Det er imidlertid flere positive trekk i utviklingen av rettsvesenet. Domstolene avgjør nå om en person skal settes i varetekt. Tidligere tok politiet denne beslutningen. Mange juridiske reformer er på gang. Videre har Innenriksdepartementet startet opplæring i menneskerettigheter for polititjenestemenn. Det svenske utenriksdepartementet opplyser i sin rapport om menneskerettigheter i Russland fra 2008 at russiske myndigheter er i ferd med å vie mer oppmerksomhet til problemer med politivold. Samtidig har befolkningen lite tillit til politi- og rettsvesen, særlig til politiet. I et forsøk på å få bukt med problemene i politiet, herunder stor grad av korrupsjon, er det varslet omfattende reformer. Det er blant annet snakk om større kutt i antall ansatte i politiet.

Forholdene i russiske fengsler er generelt svært bekymringsfulle. I fengslene er mishandling og overgrep fra fengselsansatte utbredt, likedan vold blant de innsatte. Svært overfylte celler, dårlige sanitærforhold og manglende medisinsk tilsyn har ført til dødsfall og stor spredning av infeksjonssykdommer (tuberkulose og hiv) i fengslene. Særlig forholdene i varetektsfengslene har vært ansett for å være dårlige. Fangebefolkningen i varetektsfengslene skal imidlertid være redusert med 30 % etter at regjeringen i april 2001 utarbeidet tiltak for å bekjempe sykdom blant innsatte. Reduksjon av fangebefolkningen gjennom å begrense bruken av fengselsstraff og varetekt er sentrale virkemidler for å bekjempe problemet med overbefolkning og spredning av sykdommer i fengsel.

Langvarig varetektsfengsling har vært et problem. Gjennomsnittlig tid i varetekt har vært syv til ti måneder, men det har også forekommet tilfeller hvor personer har sittet varetektsfengslet i tre til fem år i påvente av rettssak. Endringer er imidlertid på gang. Etter den nye straffelovsbestemmelsen fra 1. juli 2002 skal domstolene ta stilling til varetekt, og kjennelsen skal foreligge innen 48 timer. Straffelovsreformen innebærer også begrensninger i bruken og varigheten av varetekt. Som hovedregel skal etterforskningen avsluttes og den varetektsfengslede bli stilt for retten innen to måneder etter arrestasjon, i komplekse saker inntil seks måneder, og med særskilt tillatelse kan varetekt utvides inntil 18 måneder. I saker med en strafferamme på inntil tre år skal ikke varetekt benyttes med mindre det er fare for flukt.

Ifølge Russlands grunnlov kan dødsstraff idømmes. Men det er et moratorium på gjennomføring av dødsstraff, et moratorium som Grunnlovsdomstolen forlenget i november 2009. Det er imidlertid en utbredt positiv holdning til dødsstraff i den russiske befolkningen og i dumaen. Dette må sees i lys av landets utfordringer knyttet til terrorisme og organisert kriminalitet.

Våren 2006 vedtok dumaen en lov som gir russiske spesialstyrker rett til å oppspore og uskadeliggjøre terrorister som oppholder seg utenfor Russlands grenser, men som anses for å være en trussel mot landet.

Politiske rettigheter

Sovjetunionen var et diktatur med ett parti. I dagens Russland er det etablert et flerpartisystem, men det hersker bred enighet blant menneskerettighetsforkjempere om at man de senere år har sett en politisk tilstramming i Russland. Presset mot menneskerettighetsorganisasjoner og andre kritiske krefter har blitt sterkere, og forsøk på sensur har økt. Dette kommer blant annet til uttrykk i en lov fra 2001. Loven gjør det vanskeligere å etablere politiske partier, og begrenser dermed partifloraen i Russland. Begrensningene består i strengere krav til antall medlemmer for å få registrert et parti.

Ifølge blant annet Human Rights Watch er det et økende press mot menneskerettighetsaktivister, uavhengige journalister og frivillige organisasjoner i Russland i form av ulike former for trakassering. Særlig gjelder dette personer som arbeider med situasjonen i Nord-Kaukasus. Det svenske utenriksdepartementet omtaler i sin rapport om menneskerettighetsforholdene i Russland fra 2008 tilfeller av mord på journalister, politikere, høytstående representanter for offentlig forvaltning og organisasjoner som har en karakter som gjør at de kan anses for å være bestillingsmord.

I august 2005 vedtok dumaen en lov som pålegger frivillige organisasjoner å søke om registrering. Loven ble vedtatt med overveldende flertall, men ble sterkt kritisert av organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, som påpekte at de med dette ville få betydelig vanskeligere arbeidsforhold i Russland. Loven trådte i kraft i april 2006.

Mediene

Retten til ytringsfrihet og fri presse er grunnlovsbeskyttet i Russland. Hvorvidt disse rettighetene respekteres, er et tilbakevendende tema i menneskerettighetsrapporteringer om Russland.

Russiske myndigheter fikk økt kontroll med mediene etter at Putin ble president. Blant annet har det mektige petroleumsselskapet Gazprom, som har svært nære forbindelser til den politiske eliten i Kreml, kjøpt seg opp i en rekke nyhetstjenester. Det er de senere år blitt vanskeligere enn tidligere å fremme kritiske syn, særlig på TV, selv om deler av presse og radio er relativt fri og kritisk. Organisasjonen Reporters Without Borders viser i sin årsrapport for Russland for 2009 til en økende trussel mot mediemangfoldet og minskende ytringsfrihet generelt i landet.

Journalister trekkes fram av menneskerettighetsorganisasjonene som en utsatt gruppe i Russland. Ifølge organisasjonen Committee to Protect Journalists er Russland av de land i verden hvor flest journalister blir drept. I perioden 2000-2009 ble 19 journalister drept som hevn for noe de hadde skrevet. Et av de mest kjente tilfellene er mordet på Paul Klebnikov, sjefsredaktør for den russiske utgaven av tidsskriftet Forbes. Klebnikov ble skutt utenfor sitt kontor i Moskva i juli 2004. Han hadde skrevet flere artikler og bøker hvor han gransket Russlands rikeste personer, i tillegg til at han har skrevet om Tsjetsjenia-konflikten. Sommeren 2005 ble journalisten Maksim Maksimo drept i St. Petersburg. Det antas at drapet hadde sammenheng med Maksimoos mange artikler om korrupsjon. Det mye omtalte drapet på journalisten Anna Politkovskaja fant sted i Moskva i oktober 2006. Politkovskaja var journalist og skribent med særlig interesse for situasjonen i Tsjetsjenia. Menneskerettighetsaktivisten og journalisten Natalja Estemirova, som blant annet jobbet for Novaja Gazeta, ble bortført og drept i juli 2009.

Organisert kriminalitet og korrupsjon

Under 1990-tallets store omveltninger i Russland, med blant annet manglende lovverk og juridiske rammebetingelser, vokste det fram en omfattende organisert kriminalitet og korrupsjon med betydelige internasjonale forgreininger. Majoriteten av den organiserte kriminaliteten er gjenger eller grupper som driver med ulike former for vinningskriminalitet; særlig tyveri, men også utpressing, narkotikahandel, menneskehandel, svindel, osv. "Skattlegging" av forretningsforetak i form av å betale beskyttelsespenger ("krysja") til kriminelle grupper er utbredt. Bestikkelser av politiet er vanlig. Dette medfører at mange i befolkningen føler seg maktesløse, med liten eller ingen tillit til politiet.

Den uformelle økonomien i Russland er betydelig. Hvitvasking av penger er et stort problem. Mer enn en fjerdedel av de organiserte kriminelle gruppene hvitvasker sin kapital ved hjelp av legale kommersielle institusjoner. Siden Russland ikke har noen egen lov mot hvitvasking av penger, risikerer ikke de som utfører handlingene strafferettslig ansvar.

Russland har innført en ordning med Ombudsmann som håndterer klager på administrasjonen og brudd på menneskerettighetene.

Konflikten i Nord-Kaukasus

Forholdet mellom sentralmakt og provins i den russiske føderasjon er til dels problematisk, særlig gjelder dette forholdet mellom sentralmakten og republikkene i Nord-Kaukasus. Motsetningene mellom tsjetsjenere og russere går flere hundre år tilbake i tid. Gjennom 300 år har russiske styresmakter ønsket å kontrollere Tsjetsjenia, mens grupper innenfor den tsjetsjenske befolkning har motsatt seg dette. Tsjetsjenia erklærte seg som uavhengig republikk i 1994. Russland svarte 11. desember 1994 med å sende inn ca. 40 000 soldater og innledet med dette den første Tsjetsjenia-krigen som varte fram til 1996. Etter en periode med fred fra 1996 til 1999 gikk på nytt russiske tropper inn i området høsten 1999, etter at tsjetsjenske opprørere hadde tatt seg inn i naborepublikken Dagestan og okkupert flere landsbyer. Opprørernes mål var å opprette islamske republikker både i Dagestan og i Tsjetsjenia. Samme år ble flere boligblokker i Moskva sprengt, og flere hundre mennesker ble drept. Aksjonen i Tsjetsjenia ble i Russland omtalt som en "anti-terror-operasjon". Bekjempelse av terrorisme ble etter hvert brukt mer og mer som en forklaring på russiske styrkers inntreden. I mars 2000 hadde føderale styrker kontroll over det meste av republikken. I en folkeavstemning i 2003 stemte, ifølge offisielle myndigheter, 95,5 % av befolkningen i Tsjetsjenia for en ny grunnlov som medførte fortsatt tilknytning til den russiske føderasjon.

Tsjetsjenia er i dag styrt av Ramzan Kadyrov, en Russland-lojal tsjetsjener. Den føderale hæren forholder seg stort sett passiv. Det er Kadyrovs tsjetsjenske styrker som prøver å bekjempe det som er igjen av opprørere. Fra midten av 2000-tallet har det skjedd en radikalisering og islamisering blant opprørerne. Høsten 2007 erklærte opprørslederen Doku Umarov opprettelsen av Det nord-kaukasiske emiratet, basert på islamsk lov. Opprørerne er generelt svekket. Det kan også sies å være en indre splittelse blant opprørerne. På den ene siden står Doku Umarov og hans støttespillere som kjemper for emiratet, mens på den andre siden står opprørernes statsminister i eksil, Ahmed Zakajev, som har et selvstendig Tsjetsjenia som mål.

Situasjonen med en konflikt mellom to hovedaktører, den føderale hær på den ene siden og tsjetsjenske opprørere på den andre siden, er kraftig endret de senere årene. Konflikten står i dag mellom Ramzan Kadyrov og hans støttespillere på den ene siden, og tsjetsjenske opprørere på den andre. Det er med andre ord en intern konflikt mellom tsjetsjenere.

(For ytterligere omtale, se egen presentasjon av Tsjetsjenia).

Diskriminering av etniske grupper

Fremmedfiendtlighet er utbredt i det russiske samfunnet. Særlig gjelder dette overfor personer fra Kaukasus, Sentral-Asia, Afrika og rom-befolkningen. Trakassering og diskriminering overfor enkelte etniske grupper er økende i Russland, ifølge blant andre Human Rights Watch. Likeledes er sterkt fremmedfiendtlige miljøer på frammarsj. De høyreekstreme miljøene er særlig lokalisert til St. Petersburg og Moskva.

Human Rights Watch viser til at angrep mot mørkhudete er utbredt. Også rasistisk motiverte drap forekommer. Det rapporteres også om manglende beskyttelse og trakassering utført av politiet. U.S. Department of State opplyser at personer fra Sentral-Asia, Kaukasus og Afrika, i tillegg til rom-befolkningen, utsettes for vilkårlig politivold, og blir tatt inn til politiavhør grunnet sin hudfarge. Blant annet UNHCR, Helsingforskomiteen og Memorial viser til at personer fra Kaukasus tas inn til hyppigere ID-sjekker enn andre.

Religiøse grupper

Det er religionsfrihet i Russland, og denne friheten praktiseres i stor grad. Den russisk-ortodokse kirken er ingen statskirke, men har en sterk posisjon i samfunnet og nære bånd til statsmakten.

U.S. Department of State opplyser at enkelte religiøse grupper utsettes for restriksjoner fra russiske myndigheter. De religiøse organisasjonene som har etablert seg i Russland i nyere tid har vanskeligere for å bli registrert og å få utført sine oppgaver, ifølge UNHCR. Dette gjelder blant andre Frelsesarmeen og Jehovas Vitner. Begge er registrert som religiøse grupper, men har likevel hatt problemer med å få utført sine aktiviteter. Det rapporteres også om kortvarige anholdelser og trakassering av medlemmer av Jehovas Vitner.

U.S. Department of State viser videre til rapporteringer om trakassering av vekkelsespredikanter og pinsevenner, med ødeleggelser av kirker og bedehus i flere regioner.

Jødenes situasjon i Russland har vært gjenstand for en del oppmerksomhet i internasjonale medier. Representanter for jødiske organisasjoner i Russland opplyser at jødene som gruppe generelt ikke blir utsatt for diskriminering/trakassering. Fram til 1989 var det vanskelig for jøder å komme inn på enkelte skoler og å få adgang til jobb innen statsadministrasjonen og militæret. I dag foregår det ikke diskriminering overfor jødene verken med hensyn til å komme inn på skoler eller i forhold til arbeid, ifølge jødenes egne organisasjoner i Moskva. Menneskerettighetsorganisasjoner i Russland opplyser at det generelt eksisterer svært lite antisemittisme i Russland i dag, og at jødene ikke er verre stilt enn andre grupper. Det er ingen systematisk trakassering eller forfølgelse fra myndighetenes side, men fordommer i befolkningen kan antas å forekomme.

Kvinner

Ifølge russisk lovgivning er menn og kvinner likestilt, men det russiske samfunnet har et til dels svært konservativt syn på kvinners posisjon, både i hjemmet og i arbeidslivet. Vold mot kvinner i nære relasjoner antas å være et svært omfattende problem. En betydelig andel av de drap som årlig finner sted er mord på kvinner utført av ektefeller eller andre nære slektninger.

Prostitusjon og menneskehandel er et økende problem i Russland, ifølge blant andre OSSE. Landet er både avsenderland, transittland og mottakerland av kvinner utsatt for menneskehandel.

Homofile

Homoseksuelle handlinger mellom menn var forbudt i Sovjetunionen. Denne bestemmelsen ble avskaffet i 1993. Spørsmålet om å gjeninnføre et forbud blir til tider tatt opp i den politiske debatten. Blant befolkningen er det tradisjonelt liten aksept for homofili. Den russisk-ortodokse kirke har et konservativt syn på homofili og har ved gitte anledninger fordømt homofili offentlig.

Organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og en rekke ulike nyhetstjenester har de senere år rapportert om minkende toleranse overfor homofile og lesbiske i det russiske samfunnet. I de senere år er det blitt forsøkt avholdt homoparader i Moskva, men disse er blitt nektet gjennomført av byens borgermester. Det opplyses fra disse kildene at det russiske politiet viser liten interesse og vilje til å beskytte homofile og lesbiske i situasjoner hvor disse blir plaget og trakassert av motdemonstranter.

Militærtjeneste

Militærtjenesten er som hovedregel på 12 måneder, og er obligatorisk for alle menn mellom 18 og 27 år.

Forholdene i det russiske militæret er generelt vanskelige, med mangel på mat og sanitært ustyr. I tillegg er det ikke uvanlig med fysiske og psykiske overgrep overfor de som tjenestegjør. Utøvelse av til dels grov vold mot nyere rekrutter er gjentatte ganger omtalt som et omfattende problem i rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner og av diverse nyhetstjenester. Et annet problem er den omfattende kriminaliteten, eksempelvis at soldater blir leid ut av sine overordnede for å utføre oppdrag for privatpersoner. Svært mange vernepliktige unnlater å møte opp til førstegangstjeneste, og det forekommer at sønner av velstående familier kjøper seg fri fra militærtjenesten.

Tidligere var det ikke mulig å avtjene alternativ samfunnstjeneste istedenfor militærtjeneste, men dette ble endret med ”lov om militærnekting av samvittighetsgrunner” som ble vedtatt i juli 2002. Loven trådte i kraft 1.januar 2004.

Strafferammen for desertering er opp til 7 år, og 3-10 år hvis vedkommende har brukt våpen for å slippe unna. I praksis er straffene langt lavere. Strafferammen for ikke å møte opp til militærtjeneste er opp til 2 år.

Sosioøkonomiske forhold

Etter Sovjetunionens sammenbrudd opplevde den russiske befolkningen en generell nedgang i levekår og økt sosial utrygghet. 1990-tallet var preget av store omstillinger innen blant annet sosial- og helsesektoren, samt svært store endringer i arbeidsmarkedet. Etter årtusenskiftet har gjennomsnittlig realinntekt økt. Dette skyldes først og fremst økte oljeinntekter, og gir seg utslag i større konsum.

Det er i dag store sosiale ulikheter i Russlands befolkning. Selv om BNP har økt, lever fortsatt en stor del i fattigdom. Ca. 25 millioner er pr i dag definert som fattige. Hver femte russer regnes nå som middelklasse, noe som igjen medfører økt privat konsum som følge av økt kjøpekraft i dette skiktet.

Russland har etter europeiske forhold svært lav gjennomsnittlig levealder. For menn er gjennomsnittlig levealder under 59 år, mens den for kvinner er ca 72 år. Årsakene til den lave levealderen er flere, men blant de viktigste er alkoholisme og sosiokulturelle forhold som livsstil og sosioøkonomiske rammebetingelser. Den generelle helsetilstanden i befolkningen har blitt dårligere etter Sovjetunionens sammenbrudd, og helsevesenet er ikke tilstrekkelig utrustet til å møte utfordringene. Russland er det land i Europa hvor utbredelsen av hiv/aids har den raskeste økningen.

Lav gjennomsnittsalder og lave fødselstall innebærer at Russlands befolkning gjennom flere år har minket med ca. 700 000 eller 0,5 % per år. Befolkningsnedgangen betraktes som et stort samfunnsproblem.

Tilgang på informasjon om ulike tema og fra ulike deler av Russland er generelt god, dette til tross for en noe forverret situasjon for journalister og menneskerettighetsorganisasjoner.

Landinfo reiser jevnlig på tjenestereise til Russland for å holde møter med lokale kilder.

Dette notatet er basert på åpne kilder, blant annet UNHCR, Den Internasjonale Helsingforskomité, Human Rights Watch, Amnesty International, Memorial, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, U.S. Department of State, PRIO, Reporters Without Borders, BBC News, Utrikespolitiska Institutet, Regeringskansliet og OSSE.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.

Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.