Kina

Folkerepublikken Kina er verdens mest folkerike land. Kineserne omfatter imidlertid en rekke ulike etniske grupper. Han-kineserne utgjør ca. 92 % av Kinas befolkning, mens ulike minoriteter utgjør de resterende 8 %. Det finnes 56 offisielt anerkjente etniske grupper i Kina. I løpet av historien har et ukjent antall etniske grupper blitt assimilert av de tallmessig svært overlegne han-kineserne.

Mange av Kinas minoriteter bor i provinser som ligger langs Kinas yttergrenser. Mange av disse provinsene er rike på naturressurser som for eksempel mineraler. Fem enheter på provinsnivå er gitt status som autonome regioner for noen av de største minoritetene: Indre Mongolia (mongolene), Guangxi (zhuang), Xinjiang (uigurene), Ningxia (hui) og Tibet (tibetanere). I dag er han-kinesere i flertall i alle landets provinser, bortsett fra Tibet og Xinjiang.

Språk

Kinesisk er et sino-tibetansk språk. Det regnes av lingvister ofte som en språkfamilie, mens kinesere som regel selv oppfatter det som ett enkelt språk. Skriftspråket er mer eller mindre felles for hele Kina, mens talespråket varierer og ofte kan være gjensidig uforståelig. I tillegg til kinesisk snakkes det en lang rekke forskjellige minoritetsspråk i Kina.

Religion

Tradisjonell, lokal folkereligion har preget det religiøse livet i Kina sterkt. Videre har både taoisme og konfusianisme stor innflytelse blant annet som grunnlag for sosiale normer. Buddhismen kom til Kina i det første århundre evt. og oppnådde snart en sentral rolle. Også islam og kristendom kom tidlig til Kina og i dag har landet store kristne og muslimske minoriteter. De muslimske uighurene i Xinjiang er blant disse. I Tibet har den tibetanske buddhismen til tider blitt sterkt forbundet med kampen for økt selvstyre.

Kinas styringssystem

Det var formannen i Kinas kommunistiske parti (CCP), Mao Zedong, som utropte Folkerepublikken Kina på Den himmelske freds plass i Beijing i 1949. Siden den gang har kommunistpartiet sittet ved makta på det kinesiske fastlandet. CCP er det statsbærende partiet og alle maktorganer er nært knyttet til partiet. Landets politiske system er todelt med statsorganer og parallelle partiorganer på alle nivåer fra sentralt til lokalt. Under grunnloven er Den nasjonale folkekongressen (NPC) statsmaktas høyeste organ, mens det høyeste organet i ”partisøylen” er Kommunistpartiets politbyrå og dets stående komité som for tida består av ni personer. I praksis ligger den reelle makta i partisøylen og folkekongressene vil sjelden eller aldri stemme mot forslag framsatt av partiet. Partiets generalsekretær er som oftest også president i folkerepublikken og dertil sjef for den sentrale millitærkomitéen. Partiet kontrollerer således både sivil og militær makt i Kina. Regjeringen (state council, Guówùyuàn) ledes også av et sentralt medlem i politbyråets stående komité.

Den nasjonale folkekongressen består av nesten 3000 delegater, hvorav ca. 2/3 i inneværende periode er CCP-medlemmer, mens de resterende 1/3 i all hovedsak er medlem av de åtte såkalt ”demokratiske partiene under United Front”. Disse partiene, med navn som ”China Democratic League” og ”China Party for Public Interest”, er dog ikke uavhengige opposisjonspartier, for paraplyorganisasjonen United Front styres av Kommunistpartiet og grunnloven slår fast at systemet med ”multi-party cooperation” og ”political consultation” ledes av CCP. Partier som prøver å etablere seg utenfor United Front, slås ned på.

Folkekongressene har flere nivåer – fra den nasjonale og ned til kommunenivå (xiang). På de to laveste nivåene foretas det direkte valg på delegater, og både kandidater med og uten CCP-tilhørighet kan stille. En del formelle og uformelle egenskaper ved valgene gjør det likevel vanskelig for uavhengige kandidater å bli valgt. Delegater til provins- og nasjonalforsamling velges ved indirekte valg gjennom de underliggende nivåene.

I tillegg har Kina et system med såkalte “landsbyvalg”. Disse er for posisjoner av betydning for lokale anliggender, men som formelt er utenfor statsstrukturen fordi de befinner seg under det laveste lokalregjeringsnivået. Også her utspiller det seg en ikke ubetydelig maktkamp mellom kommunistpartiet og uavhengige kandidater.

Fra keiserdømme til folkerepublikk

Kineserne sier ofte at landet har en 5000 år lang historie. Da regner de tilbake til Xia-dynastiet (ca. 2100 fvt. – 1600 fvt.) som er det første dynastiet beskrevet i Kinas gamle historiske nedtegnelser. Etter dette og opp til 1911 fulgte en lang rekke forskjellige dynastier som dekket ulike deler av det som i dag er Folkerepublikken Kina, som var av varierende varighet og som stundom også overlappet hverandre. Store deler av det som i dag er det vestlige og nordøstlige Kina var gjerne utenfor keiserens kontroll og sentralmakta var sterkest i det østlige Kina, der de vekslende hovedstedene også lå.

I 1911 abdiserte Kinas siste keiser og 1. januar 1912 ble Republikken Kina utropt. Politisk fragmentering, rivalisering og borgerkrig mellom Kuomintang (det kinesiske nasjonalistpartiet - KMT), lokale krigsherrer og det kinesiske kommunistpartiet førte til slutt til at Republikken Kinas regjering flyktet til Taiwan på 1940-tallet. I 1949 ble Folkerepublikken Kina utropt. Det som i dag kalles Republikken Kina refererer til Taiwan. Øyas selvstendighet har aldri blitt anerkjent av Folkerepublikken og Taiwans status og posisjon forblir en betydelig utenrikspolitisk utfordring, også internasjonalt.

Revolusjonen tilspisses – to turbulente tiår

De to tiårene fra midten av 1950-tallet til Maos død i 1976 ble turbulente og kjennetegnet av store politiske kampanjer, voldsomme samfunnsmessige omveltninger samt mye vold og nød.

De første årene etter revolusjonen var preget av landreform, omfordeling av jorda og en viss frihet til å dyrke og drive private jordlapper. Kina var på denne tida et jordbrukssamfunn uten noen stor urban arbeiderklasse. Formann Mao ønsket å industrialisere Kina i ekspressfart, men da måtte produksjonstallene i jordbruket drastisk opp. Mao hadde tro på at massemobilisering kunne flytte fjell og organiseringen av hele det rurale Kina i folkekommuner i 1958 ble starten på det som skulle bli Det store spranget framover. Med den økte matproduksjonen som omorganiseringen av landbruket skulle medføre, skulle Kina ta igjen Storbritannias stålproduksjon i løpet av få år. For å bidra til dette ble det opprettet små ”bakgårdssmelteverk” i nesten hver eneste landsby. Verken kollektiviseringen eller smelteverkene hadde den ønskede virkningen, snarere tvert imot, men å mislykkes var ikke et alternativ. Så selv om jordbruksproduksjonen gikk drastisk ned, ble enorme, fiktive produksjonstall rapportert inn til Beijing. Resultatet ble en forferdelig hungersnød som krevde rundt 20 millioner liv mellom 1958 og 1962 og atter millioner i senvirkninger deretter.

I tillegg til troen på massemobiliseringens grensesprengende kraft, var perioden også kjennetegnet av en sterk anti-tradisjonalisme. Dette hadde vist seg i forsøket på å kollektivisere også familien og husholdets funksjoner under Det store spranget og skulle også bli sentralt i den påfølgende ”Store proletære kulturrevolusjonen”. Etter det katastrofale eksperimentet med Det store spranget, sto Kina ribbet tilbake. De voksende ideologiske forskjellene mellom Kina og landets store støttespiller, Sovjetunionen, endte også med brudd og alle sovjetiske eksperter ble trukket ut av Kina. Mao følte seg også truet på hjemmebane og han mente at mange i partiet hadde mistet sin revolusjonære glød. Han allierte seg med hæren og igangsatte en kampanje for å renske ut antatte fiender fra maktapparatet. Maos kone, Jiang Qing, ble satt til å koordinere en ny kulturpolitikk og noen Mao-sitater som hærsjefen tidligere hadde samlet i en liten rød bok, ble pensum i hæren og utdanningsystemet.

Innen høsten 1966 favnet bevegelsen universitetene, militæret, arbeiderne i byene og kommunistpartiet selv. Partimedlemmer og andre autoriteter som ”tok den kapitalistiske vei” skulle ”knuses” og ”de fire gamle”, dvs. gamle skikker, vaner, tanker og kultur, skulle utraderes. Alle høyere utdanningsinstitusjoner ble stengt og millioner av unge ”rødegardister” ble utstyrt med Den lille røde samt Formann Maos oppfordring til voldelig angrep på ”alt som ikke passer det sosialistiske systemet og proletariatets diktatur.” Persondyrkelsen av Formannen var enorm. Det som fulgte, var ødeleggelser av tusenvis av kulturminner og religiøse bygg samt offentlige ydmykelser, angrep og drap på bl.a. lærere, partimedlemmer og endog egne foreldre. Tusener ble drept, titusener fengslet og millioner sendt ut på landet for ånedlig renselse gjennom arbeid. Kulturrevolusjonen ble en slags unntakstilstand som ikke egentlig endte før Mao døde i 1976 og den mektige ”Firerbanden” under ledelse av Jiang Qing ble arrestert.

Normalisering og reformer

Det påfølgende tiåret ble preget av konflikt mellom kommunistpartiets mer pragmatiske fløy med Deng Xiaoping i spissen, og de mer tradisjonelle maoistene. Deng innførte ”Reform and opening up” (gaige kaifang) fra 1978, noe som innebar de-kollektivisering av landbruket, åpning for utenlandske investeringer, mulighet for å drive privat virksomhet og etter hvert en omfattende reform av den statligeide industrien. Dette førte raskt til sterk økonomisk vekst. En omfattende rettsreform ble også satt i gang.

Politisk og økonomisk tilnærming til Vesten fikk et stort skudd for baugen med protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Dette fredelige opprøret, som startet som en studentdemonstrasjon ved kommunistpartiets tidligere generalsekretær Hu Yaobangs død, ble brutalt slått ned av militære styrker med et stort antall drepte som resultat – det nøyaktige antallet er fremdeles ukjent. Hendelsene medførte en omfattende boikott fra omverdenen i noen år.

1990-tallet ble preget av en overgang fra de såkalte ”annengenerasjonslederne” i kommunistpartiet (ledet av Deng Xiaoping) til tredje generasjon (med Jiang Zemin i spissen). Dette endret imidlertid ikke kommunistpartiets sterke stilling og den harde linjen overfor politisk opposisjon, selv om Jiangs teori om ”Three represents” åpnet opp for at CCP skulle representere de bredere lag av folket, ikke bare proletariatet, og dermed også favne ”kapitalister” som forretningsfolk og andre næringsdrivende. I 2004 ble privat eiendomsrett og beskyttelse av menneskerettighetene skrevet inn i grunnloven.

Hu Jintao ble leder for kommunistpartiet i 2002, og var inntil da relativt lite kjent. I 2003 ble han valgt til leder for Folkekongressen og president. Valget av Hu markerer en slags overgang til en yngre og mer pragmatisk generasjon kinesiske ledere. Ved nye utnevnelser har Hu overrasket ved å utnevne personer som ikke tilhører kommunistpartiets mer tradisjonelle elite. Han har iverksatt et politisk program med mål om et ”harmonisk samfunn” som skal motvirke de etter hvert svært store sosiale forskjellene i Kina. I forbindelse med den 17. partikongressen i 2007 ble generasjonsskiftet i partiets – og dermed landets – ledelse tydeliggjort med utskiftninger i politbyråets innerste krets.

Økonomisk vekst, migrasjon og hukou-systemet

De senere årene har Kina i stadig større grad vært preget av svært høy økonomisk vekst med påfølgende behov for arbeidskraft innen industri- og tjenesteproduksjon. I tillegg har langt flere enn det i realiteten er behov for hatt sin tilhørighet i landbruket og mange av de ulønnsomme statlig eide bedriftene rundt om i landet er blitt lagt ned. Mange har således mistet jobb og inntektsgrunnlag og dette har medført en omfattende migrasjon fra landsbygda og inn mot byene. Kina opplever i dag en ekstrem vekst i bybefolkningen – 53 % bor i dag i urbane strøk (mot 33 % i 1985). Kinas såkalte ”flytende befolkning” – det vil si arbeidsmigrantene som har flyttet fra bygda til byen eller som stadig flytter mellom ulike byer i jakt på ofte midlertidig, farlig og/eller dårlig betalt arbeid – anslås til å telle rundt 150 millioner mennesker.

Tradisjonelt har byene langs kysten i øst hatt størst befolkningsvekst, men i de senere årene har det også vokst fram store byer lenger vest i landet. Tradisjonelt jordbruksland og landsbyer som ligger nær urbane strøk har i relativt høyt tempo blitt til tettbefolkede områder. Jord eies ikke individuelt i Kina og dette i kombinasjon med lokal korrupsjon, har forårsaket mange konflikter idet jord er blitt solgt uten at de som hadde bruksretten til den er blitt rådført eller har mottatt økonomisk kompensasjon.

En annen faktor som er av avgjørende betydning for individet i Kina, og da særlig for migrantene, er hukou-systemet. Hukou viser til det kinesiske bostedsregistreringssystemet – et slags folkeregister – og innebærer at enhver kinesisk borger har en hukou-bok som forteller hvor i Kina de er hjemmehørende. En persons hukou-registrering avgjøres av hvor han/hun er født (evt. hvor foreldrene er hjemmehørende) og kan normalt ikke endres. Det vil si at det siden dette systemets innføring i 1958 har vært vanskelig å flytte i Kina, særlig på lovlig, registrert vis og særlig om man vil flytte fra bygda til byen. Men med den økonomiske veksten har urbaniseringen økt og både bygge- og eksportindustrien i kystbyene har vært, og er, helt avhengig av migrantarbeidere fra landsbyene og bygda. Dette har bidratt til at hukou-systemet nå er i endring, men det går fremdeles et skarpt skille mellom migrantene, som kun har en midlertidig bostedsregistrering der de bor og jobber, og de fastboende som har permanent hukou der. Som midlertidig har man ikke de samme sosiale rettighetene som de fastboende, for eksempel til utdanning og helsetjenester, og systemet har derfor blitt kritisert for å innebære omfattende diskriminering av befolkningen fra landsbygda.

I sum har de store samfunnsendringene med omfattende migrasjon, ekspansiv vekst og økende skiller mellom fattig og rik og mellom bygd og by medført økende sosial uro i Kina.

Den økende sosiale uroen gir seg bl.a. utslag i et svært høyt antall små og store protester og demonstrasjoner rundt omkring i landet – offisielle tall anslår at så mange som 350 finner sted hver dag. Disse skyldes en rekke forskjellige, ofte lokale forhold som korrupsjon, vanstyre, diskriminering, økonomiske forskjeller, dårlige arbeidsforhold, miljøødeleggelser osv.

Kinesiske myndigheter har uttalt at de kjemper mot særlig tre onder: terrorisme, separatisme og religiøs fanatisme. Dette setter preg på landets politikk blant annet overfor etniske minoriteter, religiøse samfunn og politiske rettigheter, noe som er en kilde til misnøye og protester bl.a. i den nordvestlige regionen Xinjiang (se nedenfor).

Med moderniseringsprosesser og økonomisk liberalisering, følger ofte økt arbeidsledighet, mobilitet og usikkerhet, og Kina er intet unntak. Ifølge Børge Bakken (2005) er Kina likevel fremdeles et land med et relativt lavt kriminalitetsnivå.

Kinesiske myndigheter antas å ha relativt god oversikt på lokalplan i Kina, blant annet gjennom sin overvåkning og et administrativt apparat som går helt ned til gate- og nabolagsnivå. Kinesiske myndigheter har også relativt god oversikt over sine landsmenn i utlandet.

Det kinesiske forsvaret kalles Folkets frigjøringshær (PLA) og rekrutterer i teorien ved almen verneplikt for menn, men i praksis gjennom frivillighet pga. Kinas store befolkning. Formelt sorterer PLA under den statlige millitærkommisjonen, men i praksis ligger den reelle kontrollen hos kommunistpartiet. PLA deltar også i FNs fredsbevarende operasjoner flere steder i verden. Folkets væpnede politi er halvmilitære styrker som har oppgaver knyttet til grensevakt og indre sikkerhet.

I 2001 ratifiserte Kina konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter med forbehold om de faglige rettighetene. Kina har undertegnet, men aldri ratifisert, konvensjonen om politiske og sivile rettigheter. I 2001 ble Kina medlem i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og trådte dermed også formelt inn i den globaliserte økonomien. I 2004 ble det skrevet inn i grunnloven at ”staten respekterer og beskytter menneskerettighetene”.

Politiske rettigheter

Kina er i praksis en ettpartistat gitt kommunistpartiets nær totale dominans og dets kontroll over de andre ”demokratiske partiene” (se over). Deltakelse i det politiske livet skal finne sted innenfor myndighetenes grenser – det vil da si innenfor kommunistpartiet eller de åtte partiene som anerkjenner kommunistpartiets ledende rolle i Kina og som i praksis er uten politisk betydning. Forsamlings- og organisasjonsfriheten er nedfelt i grunnloven, men disse rettighetene er også begrenset. Vil man for eksempel starte en frivillig organisasjon, må man få myndighetenes tillatelse og aktive beskyttelse før man kan registrere seg – noe som er lovpålagt. Man må også søke om å arrangere møter og konferanser. Kina har ikke frie fagforeninger og det er ikke tillatt å organisere seg i andre arbeidstakerorganisasjoner enn den statlige.

Kinesiske myndigheter slår hardt ned på ”statsfiendtlig virksomhet”, det vil si regimekritikk. Myndighetene definerer videre ”separatisme” vidt – i en del tilfeller omfattes eksempelvis religionsutøvelse – mens protester i forbindelse med tvangsrelokalisering, jordkonflikter og utbyggingssaker ofte tolereres.

Ytringsfrihet

Det er vanskelig å generalisere om forhold i Kina, men for vanlige folk er det verken farlig eller uvanlig å kritisere myndighetene i privat sammenheng – og de fleste gjør det da også med stor iver og innlevelse. Generelt øker risikoen idet man offentlig tilkjennegir og aktivt arbeider for synspunkter som strider med kinesiske myndigheters målsetninger eller versjon av sannheten, særlig om emnet regnes som sensitivt. Regimekritikk defineres ofte som ”statsfiendtlig virksomhet” og slås da hardt ned på, men hva som tillates og ikke kan være avhengig både av hvem som kommer med ytringen og når og hvordan den framføres.

Presse- og ytringsfrihet er nedfelt i den kinesiske grunnloven. Kinesisk media er imidlertid underlagt sensur og Hu Jintao understreket i 2008 medias underordnede rolle vis-a-vis Partiet og uttalte at journalister skal tjene sosialismen og partiet. Redaktører som har tillatt trykking av for dristige artikler avsettes med ujevne mellomrom. Også journalister og bloggere settes i forvaring om de skriver om for sensitive tema. Selvsensur er svært utbredt. Det var en markant tilstramming før, under og til dels etter OL i 2008. På Reporters Without Borders’ (RSF) liste fra 2009 over pressefrihet i verden kommer Kina på 168. plass av 175.

En rekke tema, som hendelsene på Den himmelske freds plass i 1989, er svært sensitive og vil vanskelig kunne omtales i særlig omfang. I tillegg forsøker kinesiske myndigheter å kontrollere tilgangen til internasjonale medier gjennom å redusere tilgangen på internasjonale aviser, blokkere nettsider og forstyrre radiosendinger. Bruk av filtre for å hindre tilgang til gitte nettsteder er utbredt. Kinesiske myndigheter driver utstrakt overvåkning av bruken av Internett, telefon etc.

Hong Kong har siden tilbakeføringen fra Storbritannia i 1997 blitt styrt etter prinsippet om ”et land, to systemer” og har en friere situasjon (48. plass på RSFs liste). Hong Kong har status som en ”Special Administrative Region”, er finansielt uavhengig av Beijing og har et eget politisk system med lovgivende forsamling og regjering som er gjenstand for vedvarende diskusjon pga. det mange i Hong Kong anser som utilstrekkelig uavhengighet fra Beijing. Hong Kong-borgere har egne pass. Macao, som ble tilbakeført fra Portugal i 1999, er også en Special Administrative Region.

Rettsvesen

Under Kulturrevolusjonen ble universiteter og høyskoler stengt, justisdepartementet ble nedlagt og domstolene sluttet å fungere. Som et resultat av dette er dagens kinesiske rettsvesen knapt 30 år gammelt. Gjenoppbygging og reformer av rettsvesenet har blant annet hatt som mål å sikre domstolenes uavhengige rolle, men de er like fullt underlagt prokuratet (påtalemyndigheten) og politiske føringer. Den nasjonale folkekongressen (NPC) er statsmaktas høyeste organ og står formelt over både prokuratet og domstolene. Prokuratet er både offentlig anklager og skal overvåke alle nivåer i den offentlige administrasjonen, deriblant dommerne.

Etter grunnlovsendringene i 1982 styres Kina formelt ved lov, og ikke av personer slik praksis var tidligere. Domstolene, som kalles folkedomstoler (renmin fayuan, people’s courts), er likevel ikke uavhengige i praksis, da både regjeringa og kommunistpartiet øver innflytelse gjennom ulike kanaler, særlig i politisk sensitive saker. Domstolene har fire administrative nivåer med en høyeste folkedomstol på nasjonalt nivå. Dommere velges av folkekongressen på tilsvarende administrativt nivå. Gitt stengingen på 1960- og 1970-tallet, har systemet i ettertid vært preget av lav juridisk kompetanse hos dommere og en generell mangel på jurister og advokater. Stort arbeidspress på domstolene har videre vært én medvirkende årsak til hyppig bruk av summarisk rettergang. Forsvarsadvokater spiller en relativt beskjeden rolle i det kinesiske rettsvesenet og kan ha problemer med tilgang til klienten og dokumenter i saken. I kinesiske rettssaker vil ofte beklagelse i tillegg til tilståelse medføre mildere straff. Rettsvesenet beskrives av en rekke menneskerettsorganisasjoner som korrupt og sterkt preget av uformelle forbindelser.

Ifølge en rekke kilder er bruken av tortur omfattende. Kina har ratifisert FN-konvensjonen mot tortur og annen nedverdigende og umenneskelig behandling, men verken lovverket eller praksis overholder ennå konvensjonens krav. Manfred Nowak, FNs spesialrapportør for tortur, besøkte Kina i november 2005 og konstaterte at bruken av tortur er utbredt, men at en viss nedgang kunne registreres. Som medvirkende årsaker til tortur i Kina, nevner Nowak manglende uskyldspresumpsjon, ikke uavhengige domstoler, begrenset rett og adgang til forsvarer, et politi som har stor frihet til å arrestere og som er under hardt press for å oppklare, samt såkalt ”localism” (på provins- og distriktsnivå) og mangelen på en fri presse. Han beskriver en ”culture of fear” i fengslene og spesielt dårlig behandling av politiske fanger. 2/3 av angivelige torturofre skal være Falun Gong-praktikere. Andre utsatte er andre religiøse minoriteter, menneskerettsaktivister og folk som klager på offentlige vedtak (såk. petitioners). Ifølge Amnesty International pågår tortur og annen mishandling i fengsler, politistasjoner, arbeidsleire (se under) og andre uoffisielle forvaringssteder.

Bruken av administrativ forvaring

Kinesiske myndigheter har opp gjennom årene reagert på politisk opposisjon med blant annet internering i arbeidsleir eller psykiatrisk forvaring. Såkalt omskolering gjennom arbeid (laojiao, re-education through labour) er én form for administrativ forvaring. Det kombinerer hardt fysisk arbeid med ideologisk skolering og kan ilegges eksempelvis politiske aktivister, religiøse ledere og petitioners, men også prostituerte og narkomane.

Administrativ forvaring er et utenomrettslig disiplineringstiltak og skal ilegges av såkalte administrative komiteer som består av representanter fra etatene for arbeid, offentlig sikkerhet og sivile saker. I praksis domineres komiteenes beslutninger av etaten for offentlig sikkerhet. Den lovbestemte maksimumsperioden er tre år, med mulig forlengelse i ett år.

Bruk av tvungen psykiatrisk behandling ved psykiatriske høysikkerhetsinstitusjoner for kriminelle sinnslidende, såkalte ankang, har de senere årene kommet i et økt internasjonalt søkelys. En av grunnene til dette, er at tiltaket også brukes mot politiske dissidenter, religiøse/ Falun Gong-aktivister og i økende grad petitioners og korrupsjonsvarslere. Omfanget er imidlertid ikke kjent. U.S Department of State og Human Rights Watch anslår at det finnes 20-25 ankang. En ekspert på området, Robin Munro, uttalte til The Guardian 8. desember 2008 at "It`s a covert way to silence people ... There is no accountability or oversight. The person disappears, effectively; and with them, whatever evidence they have compiled against officials." Det er ingen øvre tidsgrense for hvor lenge innlagte kan holdes og de har ingen klagemuligheter. Human Rights Watch siterte i 2002 kinesiske kilder som anslo at 15-20 % av pasientene ved kinesiske psykiatriske institusjoner i realiteten er politiske fanger. Ankang’ene er underlagt Ministry of Public Security.

Dødsstraff

Kina praktiserer dødsstraff og får vedvarende kraftig kritikk av menneskerettsorganisasjoner for dette, også på grunn av den utilstrekkelige rettssikkerheten. Antallet straffebestemmelser hvor dødsstraff kan idømmes er 68. Disse inkluderer blant annet økonomisk kriminalitet og narkotikaforbrytelser. Omfanget er imidlertid ikke kjent og antallet henrettede per år klassifiseres som statshemmelighet. Fra 1. januar 2007 skal alle dødsdommer godkjennes av Høyesterett.

Kina har de senere år gjennomført til dels svært omfattende kampanjer for å bekjempe en økende kriminalitet. Blant annet har dødsstraff blitt brukt relativt offensivt i forbindelse med disse kampanjene. Dette har imidlertid ikke hindret at kriminalitetesnivået har økt markant.

Handel med organer

Det har vært hevdet, blant annet av Amnesty International, at Kina høster organer fra henrettede fanger uten at pårørende er blitt forespurt. U.S. Departement of State rapporterer at slik virksomhet har vært kjent siden midten av 1980-tallet. Det antas videre at en stor del av organene kjøpes av bemidlede personer fra land som Malaysia, Singapore, Taiwan, Thailand og USA. Kinesiske myndigheter har benektet at slik handel uten pårørendes tillatelse finner sted. I 2006 iverksatte myndighetene en ny lov som krever skriftlig tillatelse fra de pårørende før en transplantasjon kan finne sted.

Etniske minoriteter

Kina har gitt fem enheter på provinsnivå status som ”autonome regioner” for fem av de største minoritetene. Han-kinesere er i dag i flertall i alle bortsett fra Tibet og Xinjiang. Han-kinesere dominerer den offentlige sfære i Kina, også i de autonome provinsene, og minoritetskulturene fortrenges til fordel for han-kinesernes kultur. Mandarin er det dominerende språket i skolene, handel og det offentlige rom generelt. Bruken av mandarin er økende ifølge Minority Rights Group International (MRGI) som også hevder at minoritetene grunnet forhold som utdanningsnivå og tilgang på økonomiske ressurser er marginalisert også i de autonome provinsene. Han-kinesere blir ofte foretrukket til jobber og banklån ifølge MRGI. Analfabetisme er fremdeles relativt utbredt i minoritetsområder. Ifølge MRGI har utviklingen av blant annet olje og gass i de autonome provinsene medført økt militært nærvær. Dette leder igjen til økt press mot eventuell opposisjonell virksomhet.

Xinjiang

Xinjiang ligger i Kinas nordvestlige hjørne og har historisk sett vært en perifer utpost. Regionen er rik på mineraler og er i Kina kjent for blant annet jade av høy kvalitet.

Xinjiang er en etnisk svært sammensatt provins. Ifølge Store Norske Leksikon er 48 % av befolkningen uigurer, mens kasakher utgjør 7 %. Begge disse folkegruppene er tyrkisktalende og er i likhet med hui-folket (4,5 %) muslimer. Han-kinesere utgjør 38 % mot ca. 6 % i 1949. Xinjiang har som eneste kinesiske provins muslimsk flertall. Forholdstallet er dog synkende pga. stor tilflytting av han-kinesere fra andre provinser.

Uigurene har en lang historie som eget folk og nasjonalistiske strømninger forekommer. Kina har tradisjonelt hatt lav toleranse for separatistisk og nasjonalistisk virksomhet blant minoritetsfolkene. Etter 11. september 2001 ga Kina sin støtte til USAs krig mot terror. Uighurske nasjonalister oppfattes som terrorister av kinesiske myndigheter og det er knyttet omfattende straffereaksjoner til krav om ulik grad av autonomi eller selvstendighet. En rekke menneskerettsorganisasjoner hevder at Kina utnytter den internasjonale kampen mot terror til å bekjempe opposisjon blant uighurene. Uighurene hevder på sin side at deres språk, kultur, religion og andre rettigheter undertrykkes av kinesiske myndigheter. Flyktninghjelpen, Amnesty International og andre hevder at kinesiske myndigheter har skjerpet politikken overfor uigurene i Xinjiang etter 2001, og kanskje særlig de siste fem åra, som et ledd i den internasjonale kampen mot terror og kinesiske myndigheters uttalte bekjempelse av separatisme. Xinjiang er ifølge Human Rights Watch den provinsen i landet med høyest antall dødsdommer. Det kommer lite informasjon ut om forholdene i Xinjiang. Det er imidlertid klart at det er betydelig kinesisk militær tilstedeværelse i provinsen. Til dette hører det såkalte Xinjiang Production and Construction Corps, som er en helt spesiell statlig, halvmilitær organisasjon under kontroll av kommunistpartiet. Den kontrollerer mye av både landbruket og industriell produksjon i provinsen og favner rundt 2,4 millioner mennesker, hvorav ca. 90 % er han-kinesere.

I juli 2009 brøt det ut opptøyer i regionens hovedstad Urumqi og det kom til voldsomme trefninger mellom grupper av uighurer og han-kinesere og mellom demonstranter og politi og soldater. Det anslås at nesten 200 ble drept og rundt 1600 skadd, men tallene er usikre. Opprørets konkrete utløsende faktor var drapet på to uighurer i en annen provins i Kina, men bakenforliggende årsaker som analytikere har pekt på inkluderer økonomisk diskriminering og religiøs og kulturell undertrykkelse.

Etter opprøret isolerte kinesiske myndigheter regionen fra omverdenen. All adgang til Internett ble stengt bortsett fra noen få offisielle kinesiske sider og telefon- og sms-forbindelser ut av Xinjiang ble så godt som kuttet. Kommunikasjonssituasjonen forble sterkt innskrenket resten av 2009 og et stykke ut i 2010. Hundrevis av arrestasjoner ble gjort, mange av dem vilkårlige, og mange anholdte ble ikke gjort rede for. Minst 22 kjente dødsdommer er avsagt, hvorav ni er effektuert mot åtte uighurer og én han-kineser etter rettssaker som ifølge Human Rights Watch ”var over på mindre enn én dag, og som ikke oppfylte internasjonale minimumsstandarder”. Per medio 2010 er Internett oppe igjen i regionen, men flere uighurske sider er fortsatt stengt. Forholdene beskrives som fortsatt anspent.

Generelt mangler det informasjon om og oversikt over uighurske politiske grupperinger. Det eksisterer minst åtte militante uighuriske grupper med ulik grad av tilhold i Xinjiang, både islamske og sekulære. Enkelte uighurer har dratt over grensen til Pakistan for å få religiøs opplæring. Siden 2002 har den uighurske organisasjonen Eastern Turkestan Islamic Movement (ETIM) figurert på FNs og USAs liste over terrororganisasjoner. Ifølge kinesiske myndigheter har ETIM kontakt med både Taliban og al-Qaida. Kina har en rekke flere organisasjoner på sin liste, deriblant World Uyghur Congress, som er en tyskbasert frivillig organisasjon hvor Rebyia Kadeer, vinner av Raftoprisen 2004, er president. Ifølge U.S. Department of State skiller ikke kinesiske myndigheter nøye mellom fredelig kamp for økt selvstendighet, uregulert religiøs aktivitet og terrorisme.

Tibet

Høsten 1950 gikk den kinesiske hær inn i Tibet for å skaffe Kina kontroll over landet. Styrkene inntok i 1951 Tibets hovedstad Lhasa og den tibetanske og kinesiske regjering inngikk en avtale hvor folkerepublikken overtok ansvaret for forsvars- og utenrikspolitikken, mens Tibet skulle få indre selvstyre. Tibet var på denne tida styrt etter tradisjonelle religiøse og politiske prinsipper og kollisjonen med de kinesiske idealene om kommunisme, sekularisme og utvikling ble hard. I 1959 flyktet Dalai Lama til India og det ble opprettet en tibetansk eksilregjering. I 1965 ble Tibet proklamert som en såkalt autonom region uten at dette, slik mange tibetanere så det, sikret dem det selvstyret de ønsket. I Tibet medførte kulturrevolusjonen omfattende politisk og religiøs undertrykkelse samt utstrakt ødeleggelse av religiøse byggverk.

Spørsmålet om Tibets status og det kinesiske overherredømmet har vært gjenstand for betydelig internasjonal oppmerksomhet. Særlig er problemstillinger knyttet til tibetaneres mulighet for å utøve og videreføre sin kultur og religion sentrale. Blant annet hevder en rekke menneskerettsorganisasjoner at kinesiske myndigheter pålegger bosetting av nomader og konfiskerer land i områder hvor tibetanerne driver tradisjonelt husdyrhold og gjeting. I tillegg finner en omfattende migrasjon av han-kinesere til Tibet sted, noe som igjen sees på som en trussel mot den tibetanske kulturarven.

1. juli 2007 åpnet den kontroversielle jernbanen til Lhasa. Tibetanske opposisjonelle har utrykt frykt for omfattende immigrasjon av han-kinesere som følge av jernbaneforbindelsen, og derigjennom et ytterligere press på tibetansk kultur og natur. De senere årene har Tibet hatt økonomisk vekst fra blant annet gruvevirksomhet og omfattende utbygging av infrastruktur. I tråd med dette tiltar også kritikken av en økende sinifisering av Tibet, blant annet i form av økt bruk av kinesisk språk (som tilhører en annen gren enn tibetansk og som er gjensidig uforståelig) og en favorisering av han-kinesere i offentlige stillinger.

Graden av selvstyre i den autonome provinsen Tibet kan sies å være beskjeden. Bevegelses- og forsamlingsfriheten er gjenstand for restriksjoner i likhet med utøvelsen av tradisjonell religion og levesett. Dette innbefatter tibetanske munker og nonner. Ifølge en rekke kilder, hindres tibetanere i å ta seg over grensen til India og Nepal, i enkelte tilfeller har ubevæpnede flyktninger blitt skutt av kinesiske grensevakter. Ifølge kinesiske myndigheter finnes det ikke politiske fanger i Tibet, bare fanger som utgjør en ”trussel mot rikets sikkerhet”. Også den som er blitt kalt ”verdens yngste politiske fange” er tibetaner. I 1995 pekte Dalai Lamas utsendinger ut en da fem år gammel gutt, Gyaincain Norbu, som den ellevte Panchen Lama etter at den tiende hadde dødd i 1989. Denne gutten ble raskt fjernet av kinesiske myndigheter, som pekte ut en annen femåring som den virkelige Panchen Lama. Ingen har siden sett Gyaincain Norbu. Kinesiske myndigheter sier at han bor på ukjent sted i Tibet og lever et vanlig liv sammen med sin familie.

I mars 2008 utartet det som begynte som fredelige demonstrasjoner mot det kinesiske styret til et opprør som resulterte i mange skadde og drepte. Innstrammingene i etterkant medførte vilkårlige arrestasjoner, økt overvåkning og militært nærvær samt intensiverte ”patriotiske utdanningskampanjer” i klostrene. I en rapport fra juli 2010 basert på øyenvitner til opprøret samt kinesiske offisielle kilder, hevder Human Rights Watch at omfanget av menneskerettsbrudd var stort og at kinesiske styrker brøt folkeretten. Ifølge Human Rights Watch har disse bruddene fortsatt også i ettertid, og de inkluderer forsvinninger, justismord, vilkårlige fengslinger og forfølgelse av familiemedlemmer og antatte sympatisører. Regionen er fortsatt under streng overvåkning og kommunikasjon med resten av landet, samt med utlendinger, er begrenset eller avskåret.

Fra sitt eksil i Dharamsala i India, har Dalai Lama – som kinesiske myndigheter omtaler som ”Dalai” og ”splittist” – sendt flere delegasjoner til Beijing for å forhandle om det han definerer som ”reelt indre selvstyre” for Tibet. Han krever ikke løsrivelse og har eksplisitt akseptert at Tibet er en del av Kina, men etterspør ”genuint selvstyre for det tibetanske folket innen rammen av Folkerepublikken Kinas grunnlov”. Foreløpig har disse forhandlingene ikke gitt særlige resultater.

Religiøse grupper og minoriteter

Forholdet mellom sentralmyndighetene og religionene har flere ganger i kinesisk historie vært komplisert og konfliktfullt. All religion ble forbudt under kulturrevolusjonen. Svært mange troende ble forfulgt mens gudshus ble rasert eller brukt til andre formål. En viss liberalisering i trosfriheten fant sted fra 1978. Kinesiske myndigheter har i de senere år uttrykt ønske om å styrke buddhismens rolle i det kinesiske samfunnet.

I dag stipulerer den kinesiske grunnloven retten til religiøs tro samt retten til å ikke ha noen tro. U.S. Department of State rapporterer at religiøs aktivitet forsøkes begrenset til myndighetskontrollerte organisasjoner og forsamlingssteder. Myndighetene forsøker ifølge U.S. Department of State å kontrollere religiøse gruppers aktiviteter og vekst. Særlig er kinesiske myndigheter oppmerksomme på religiøse grupper som søker å etablere autoritet over sine trosfeller utenfor myndighetenes kontroll. På tross av dette er antallet registrerte medlemmer i religiøse fellesskap økende.

Kinesiske myndigheter krever at religiøse grupper registrerer seg for at de skal kunne operere lovlig. For hver av de fem anerkjente religionene i landet (buddhisme, taoisme, islam, protestantisme og katolisisme) er det opprettet et myndighetsorgan som holder oppsyn med deres aktiviteter. Kommunistpartiets medlemmer er i henhold til partiets doktriner pålagt å være ateister og deres familiemedlemmer frarådes å delta i religiøse aktiviteter offentlig.

En rekke menneskerettsorganisasjoner hevder at mange religiøse samfunn nektes registrering. Andre skal være under press for å registrere seg. Den romersk-katolske kirke anerkjennes ikke i Kina, derimot eksisterer det en offisiell kinesisk katolsk kirke under myndighetskontroll som ikke anerkjenner paven som autoritet. Kinesiske myndigheter har ved gjentatte anledninger utnevnt katolske biskoper uten å konsultere Vatikanet. Vatikanet og Kina har ikke hatt diplomatiske forbindelser siden 1951, men det har vært noe økt optimisme rundt dette etter innsettelsen av Pave Benedict XVI.

Det rapporteres fra en rekke kilder at kinesiske myndigheter stenger eller river uregistrerte kirker og at mange prester og munker blir arrestert. Amnesty International skriver i sin rapport om Kina for 2006 at kinesiske myndigheter slår hardt ned på uregistrerte kristne samfunn som protestantiske ”huskirker” og uoffisielle katolske kirker. En rekke medlemmer ble ifølge denne kilden tatt i forvaring hvorav en del ble utsatt for mishandling.

Flere kilder hevder at det er relativt utbredt at barn av tibetanske buddhister og muslimske hui mangler mulighet til religiøs opplæring og praksis. Blant annet reguleres antallet munker og nonner i klostrene som driver religiøs opplæring. I Xinjiang og Tibet forekommer det at myndighetene tolker religiøs virksomhet som separatisme og som ledd i forsøk på å splitte landet.

Falun Gong

Falun Gong omtales gjerne som en åndelig bevegelse mer enn en religion. Den bygger bl.a. på den flere tusen år gamle mosjons- og meditasjonsteknikken qigong og ble etablert i 1992 av Li Hongzhi. Falun Gong har ingen hierarkisk struktur og det føres ingen medlemslister. Bevegelsen hevder å være politisk og religiøst uavhengig. Stifteren har imidlertid utgitt en rekke bøker med tildels sterk kritikk av kinesiske myndigheter.

Falun Gong ble i begynnelsen oppmuntret av kinesiske myndigheter grunnet de mulige gode helseeffektene av qigong. Våren 1999 arrangerte imidlertid Falun Gong en stor demonstrasjon i Beijing for å protestere mot tiltagende kritikk. Kinesiske myndigheter reagerte med å forby Falun Gong og betegnet bevegelsen som en ”samfunnsskadelig og ondsinnet kultus”. Det er de senere årene få rapporteringer om Falun Gong-aktivitet i Kina. Derimot finner det sted et svært aktivt arbeid i eksil.

Ifølge Amnesty International risikerer medlemmer av Falun Gong administrativ forvaring som blant annet innbefatter såkalt reorientering gjennom arbeid. Det er på det rene at utøvere av Falun Gong risikerer arrestasjon, forvaring og fengsling. Det meldes også om innleggelser på mentalistitusjoner og FN rapporterer om bruk av tortur. U.S. Commission on International Religious Freedom forteller at regionale myndigheter utlover store belønninger for informasjon som leder til arrest av Falun Gong-utøvere. Dersom arresterte nekter å fravike sin støtte til Falun Gong, risikerer de omskolering i arbeidsleir. Det er imidlertid vanskelig å fastslå omfanget av dette, bl.a. fordi myndighetene hindrer Falun Gong-medlemmer i å møte utenlandske journalister og myndighetsrepresentanter.

”Ettbarnspolitikken”

Ved opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 hadde Kina både høy fødselshyppighet og høy dødelighet. Ettersom dødeligheten falt, økte befolkningen svært raskt. Allerede på 60-tallet iverksatte kinesiske myndigheter en befolkningspolitikk med mål om å redusere befolkningsveksten. Tiltak som å oppmuntre til sene giftemål ble tatt i bruk. Formelle restriksjoner ble startet i 1979. I 1982 ble den såkalte ettbarnspolitikken iverksatt.

”Ettbarnspolitikken” heter egentlig ”familieplanleggingspolitikk” i Kina. Det å få ett barn framheves som et ideal, men de eksakte reglene varierer med både sted og individuelle faktorer. Det finnes en rekke tilfeller hvor man lovlig kan få to barn. Dette gjelder for eksempel hvis begge foreldrene er enebarn. På landsbygda kan det være slik at om ens førstefødte er ei jente, kan man få ett barn til etter en viss tidsintervall. Det samme gjelder om det første barnet er funksjonshemmet. For etniske minoriteter håndheves familieplanleggingspolitikken ofte ikke. På tross av mengden unntak og regionale forskjeller kan ettbarnsfamilier sies å være normen i Kina. Estimater fra 2010 viser at hver kvinne nå føder 1,54 barn.

Barn utover et eventuelt andrebarn vil bli straffet med til dels svært høye bøter og bortfall av rettigheter som gratis skolegang osv. Straffen kan eksempelvis også omfatte ekskludering fra kommunistpartiet og redusert lønn for statsansatte etc. Sanksjonene i forbindelse med overtredelse av disse restriksjonene varierer lokalt.

En rekke kilder har rapportert om tvangssteriliseringer og tvangsaborter i forbindelse med denne politikken enkelte steder. I 2002 ble tvangsaborter og tvangssterilisering forbudt i den nye familieplanleggingsloven. Ifølge blant andre svensk UD, avslørte menneskerettsaktivisten Chen Guangcheng i 2005 at opp mot 7000 kvinner hadde blitt ofre for tvungne aborter eller steriliseringer i en by i Shandong-provinsen. Offentlige myndigheter har vedgått at det har funnet sted overgrep i forbindelse med ettbarnspolitikken lokalt.

Kombinert med familieplanleggingspolitikken har skikken med at kvinner flytter til sin manns familie bidratt til en skjev kjønnsbalanse i det kinesiske samfunnet. På grunn av et manglende sosialt sikkerhetsnett, vil folk på landsbygda helst ha en sønn som, sammen med sin kone og deres barn, kan ta seg av dem i alderdommen. Sønner er også svært viktige for videreføring av slekta og for pliktene rundt ens egen død. Offisiell statistikk viser at det fødes langt flere gutter enn jenter – anslagsvis 119 gutter mot 100 jenter på landsbasis, med enda større divergens i noen provinser. Ifølge svensk UD for 2006 foretas sju millioner aborter årlig, og 70 % av fostrene er jenter.

Familielovgivningen og kvinners kår

Kina er et relativt verdikonservativt land og selv om kommunistpartiet tilskynder likhet mellom kjønnene, diskrimineres kvinner ofte innen arbeidsliv, helse og utdanning.

Arrangert ekteskap og ”brudehandel” (maimai hunyin) er i dag forbudt ved lov. Opp gjennom historien har det vært tradisjon for at foreldre finner det de mener er passende ektefeller til barna og det var forventet at disse skulle gifte seg uten protester. I dagens Kina er dette mindre vanlig, kanskje særlig i byene, men også på landet, ettersom den nye generasjonen ønsker og forventer selv å få velge ektefelle. Samtidig finner mange unge kinesere det vanskelig å sette seg opp mot foreldrene, så tradisjonen består i en viss grad. Ved ekteskapsinngåelse vil kvinner som regel bosette seg hos mannen og eventuelt hans familie. Tilknytningen til mannen og hans familie – også økonomisk – kan vanskeliggjøre skilsmisse for kvinnen. På tross av dette er skilsmissetallene økende i Kina.

Handel med kvinner og barn både innen Kina og fra omkringliggende land er et problem. Mange av kvinnene selges til kinesiske menn for ekteskap. Vold i hjemmet ble forbudt med den nye ekteskapsloven av 2001. Likevel er det ifølge både kinesisk og internasjonal forskning fremdeles svært utbredt. Ifølge en statistikk fra Verdens Helseorganisasjon som bygger på 1999-tall, er Kina det eneste landet i verden hvor antallet selvmord er høyere blant kvinner enn menn. Selvmordstallene er høyest på landsbygda.

Sosioøkonomiske forhold

Kina har en svært raskt voksende økonomi med et generelt stort behov for arbeidskraft i byene. Samtidig er det ekstreme forskjeller mellom by og land. Dette medfører en omfattende arbeidsmigrasjon fra landsbygda og inn mot de omseggripende byene. Den sosioøkonomiske situasjonen i kjølvannet av denne demografiske og økonomiske situasjonen er et sentralt politisk spørsmål i Kina og har vært et viktig bidrag til sosial uro og misnøye.

Det store gapet i utvikling mellom kystbyene og innlandet samt sosioøkonomisk diskriminering basert på etnisitet omtales som viktige faktorer i den økende sosiale spenningen i Kina. Hvert år finner et enormt antall protester, streiker og demonstrasjoner (såkalte ”mass incidents”) sted rundt om i Kina. Myndighetene selv anslår antallet til 87 000 i 2005 og 127 470 i 2008. Disse protestene tar svært forskjellig form, omfang og årsaker, men de fleste dreier seg om misnøye med lokale forhold, arbeidsgivere og myndigheter.

Miljøødeleggelse som følge av eksempelvis omfattende utbygging av dyrkbar mark, damprosjekter, avskoging, kullkraftverk, industriforurensning og en raskt voksende bilpark er sentrale spørsmål som vekker stor debatt og mye uro. Flere av verdens mest forurensede byer ligger i Kina og både biomangfoldet, bruttonasjonalproduktet og befolkningens helse og levealder påvirkes negativt av dette.

Kommunistpartiet vedtok formelt i 2006 en ny doktrine om et såkalt ”harmonisk samfunn”. Bakgrunnen er de økende forskjellene som den sterke økonomiske veksten i landet har medført. I tillegg er en aldrende befolkning, miljøproblemene og økende kriminalitet viktige årsaker til denne nye doktrinen. Sentrale elementer i ideen om et ”harmonisk samfunn” er fordeling av velferd, likhet og rettferdighet, stabilitet samt lov og orden. Arbeidet med doktrinen er sterkt knyttet til Hu Jintaos maktovertakelse. Anonyme kinesiske kritikere sitert i Washington Post uttrykker frykt for at doktrinen i realiteten innebærer et forsøk på å kneble opposisjon og kritiske røster i landet.

Informasjonstilgangen er ulik for de forskjellige delene av Kina. Menneskerettsorganisasjoner får ikke drive undersøkelser i landet og det er svært vanskelig å generalisere informasjonen siden Kina er svært mangfoldig og i rask endring.

I utarbeidelsen av dette notatet er blant annet følgende kilder benyttet: Human Rights Watch, BBC, Flyktninghjelpen, Economist Intelligence Unit, Amnesty International, U.S. Department of State, Minority Rights Group International, Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon, svensk UD, Washington Post, South China Morning Post samt et utvalg relevant faglitteratur.

Landinfo foretok sin første informasjonsinnhentingsreise til Kina våren 2007.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.

Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.