Publikasjoner
Rwanda: Behandlingstilbud for hiv/aids 15.03.2010
Responsen (opprinnelig publisert 23. februar 2010) er oppdatert 15. mars 2010 som følge av ny informasjon om behandlingstilbudet.
Rwanda: Situasjonen for befolkningsgruppene i Rwanda, returnerte rwandiske asylsøkere 20.06.2008
1) Hvordan er situasjonen for begge befolkningsgrupper i Rwanda med tanke på trakassering og diskriminering, samt risikoen for etnisk basert vold/borgerkrig?
2) Avhøres/fengsles returnerte asylsøkere? Er det forskjell mht. folkegruppe, sosial og politisk posisjon?
20. juni 2008
1) Rwandisk politikk bærer sterkt preg av folkemordet i 1994 og propagandering til fordel for etniske skillelinjer tolereres ikke. Loven om divisionism[1] som forbyr alle former for segregering og diskriminering, har lagt en demper på den politiske debatten og meningsytringer i det offentlige rom på grunn av frykt for straffereaksjoner. Myndighetene har etter folkemordet ført en uttalt politikk om å forene de etniske gruppene, og president Kagame omtaler seg selv for eksempel konsekvent som rwander og ikke som tutsi.
Etter RPFs maktovertagelse i 1994 ble alle henvisninger til etnisitet fjernet fra rwandiske ID-kort og andre offentlige dokumenter. Det er ingen kvoteringspolitikk i utdanningsvesenet eller ved offentlige ansettelser, men enkelte organisasjoner og enkeltpersoner hevder at myndighetene favoriserer tutsier - og særlig engelsktalende tutsier, til offentlige stillinger, høyere utdannelse, rekruttering og forfremmelser i hæren mv. Men det foreligger ifølge US Department of State (2008) ikke bevis for etnisk favorisering. Ifølge denne kilden viser inntakene til landets universitet derimot at en betydelig majoritet av de nye studentene er fransktalende[2].
Det er imidlertid svært vanskelig å undersøke om visse etniske grupper er over- eller underrepresenterte i ulike posisjoner (Utrikesdepartementet, Sverige 2007). Det finnes imidlertid fremdeles grupper i og utenfor Rwanda som ikke erkjenner folkemordet, eller som hevder at den ene eller andre gruppen bør styre landet, men disse gruppene gis ikke mulighet til å ytre seg i det offentlige rom. Lovverket setter som nevnt klare begrensinger på meningsytringer og partier som måtte ha en etnisk basert agenda eller plattform. På grunn av dette er det svært vanskelig å vite hvor sterk støtte etnisk baserte negative holdninger måtte ha i befolkningen (ibid). På samme måte er det vanskelig å måle resultatene av forsoningsarbeidet i Rwanda. Den nasjonale kommisjonen for enhet og forsoning som ble etablert i 1999, har som mandat å drive og samordne forsoningsprosessen samt analysere hvordan andre prosesser bidrar til eller påvirker forsoningsprosessen. Kommisjonens arbeid gjennomføres med deltagelse blant annet fra organisasjonen CAURWA (Communauté des Autochtones Rwandais), som er talerør for twa-befolkningen. Denne organisasjonen mener at twa-befolkningen diskrimineres både økonomisk, politisk og sosialt. Fordi CAURWA representerer en etnisk gruppe har de hatt problemer med den lovpålagte årlige registreringen som alle nasjonale og internasjonale organisasjoner er underlagt. I oktober 2005 tillot imidlertid myndighetene registrering av organisasjonen, men ved nyregistreringen i 2007 ble det stilt krav om navneendring til organisasjonen som nå kalles COPORWA (Communauté des Potiers Rwandais)[3] organisasjonen for potte/krukkemakere i Rwanda, en virksomhet mange twa tradisjonelt har drevet med (ibid).
I et intervju med kanadiske utlendingsmyndigheter uttalte Human Rights Watch i mai 2007 (IRB 2007a) at hutuer blir diskriminert på generelt grunnlag i Rwanda under dekke av at de anses som skyldige i folkemord:
"A senior advisor with Human Rights Watch´s (HRW) Africa division who is an internationally recognized expert on Rwanda noted in a 24 May 2007 interview with the Research Directorate that generalized discrimination in Rwanda occurs against members of Hutu ethnicity under the guise of considering them guilty of genocide."
Videre uttalte HRW følgende i forbindelse med reelle eller antatte politiske motstandere av regimet:
"The Senior Advisor with HRW´s Africa division noted, with respect to perceived or actual government opponents that [t]he government may just keep close track of these people, but if the government became convinced that the person might speak out forcefully and publicly against the government or might flee the country, the government might arrest the person.
Generally speaking, if you are Hutu and the government identifies you as an opponent, you would be accused of genocidal acts in 1994 or of such crimes as negationism, minimizing the genocide, or having a genocidal ideology at the present time (IRB 2007a).
Når det gjelder overlevende etter folkemordet opplyste HRW (IRB 2007b) at:
"Tutsi genocide survivors can suffer discrimination by local authorities who are Hutu. Tutsi genocide survivors may also suffer discrimination from Tutsi authorities who treat them as a compromised people due to their having lived for many years before the genocide under the government of a Hutu-dominated republic."
Opposisjonelle krefter basert i utlandet har liten politisk slagkraft i Rwanda. En ny lov som trådte i kraft i juni 2007 åpner for politisk partivirksomhet på lokalplan for første gang siden 1994. Men de fleste partier i Rwanda må for å kunne etablere seg og fungere, legge seg på en politisk linje som er akseptert av det regjeringsbærende partiet FPR.
Heller ikke hutumilitsen basert i D. R. Kongo har utgjort noen betydelig sikkerhetsrisiko i Rwanda de senere årene. Det er med andre ord lite som tyder på større politiske endringer eller konflikter av voldelig karakter i landet.
2) Verken US State Department, Human Rights Watch, Amnesty International eller andre organisasjoner som rapporterer om menneskerettighetskrenkelser i Rwanda viser til arrestasjoner av returnerte rwandiske asylsøkere. Dette utelukker ikke at arrestasjoner kan ha funnet sted, men det kan være grunn til å anta at eventuelle arrestasjoner av personer på politisk grunnlag ville blitt rapportert.
Rwandiske immigrasjonsmyndigheter har bekreftet (intervju september 2006) at rwandiske borgere som vender hjem kan intervjues av immigrasjonsmyndighetene eller politiet for å få bekreftet identitet og nasjonalitet, samt hvorfor og hvordan de forlot Rwanda. Myndighetene har dessuten oversikt over ettersøkte folkemordsmistenkte, og det må påregnes at undersøkelser i den sammenhengen vil gjennomføres.
I lys av det særskilte politiske klimaet i landet i årene etter folkemordet kan det stilles spørsmålstegn ved hvor kvalitativt god en del av informasjonen som foreligger om forhold i Rwanda er. Det eksisterer per i dag ingen uttalt opposisjon i landet og uavhengige organisasjoner arbeider under et visst press, noe som har mulige konsekvenser for landinformasjonen. Men menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch som har fulgt utviklingen i landet tett siden 1994 og som har rettet kritikk mot flere kritikkverdige forhold, kan antas å ha en relativt god oversikt over situasjonen.
Skriftlige kilder
Immigration and Refugee Board of Canada (IRB), 2007a. Rwanda: Reports of ill-treatment of members of the Hutu ethnic group, in particular in connection with reprisals for harm experienced by Tutsi genocide survivors, and perceived or actual opponents of Hutu ethnicity (2004 - July 2007). Ottawa: IRB, 3. august. Tilgjengelig fra http://www.irb-cisr.gc.ca/en/research/rir/index_e.htm?action=record.viewrec&gotorec=451439 [lastet ned 23. juni 2008]
Immigration and Refugee Board of Canada (IRB), 2007b. Reports of ill-treatment of members of the Tutsi ethnic group, in particular genocide survivors and perceived or actual government opponents (2005 - June 2007). Ottawa: IRB, 24. juli. Tilgjengelig fra http://www.irb-cisr.gc.ca/en/research/rir/index_e.htm?action=record.viewrec&gotorec=451411 [lastet ned 23. juni 2008]
US State Department, 2008. Country Reports on Human Rights Practises, 2008. Rwanda. Washington D.C.: US State Department, 11. mars. Tilgjengelig fra http://www.state.gov/g/drl/rls/hrrpt/2007/100499.htm [lastet ned 20.juni 2008]
Utrikesdepartementet, 2008. Mänskliga rättigheter i Rwanda 2007. Stockholm: Utrikesdepartementet, 27. mars. Tilgjengelig fra http://www.migrationsverket.se/include/lifos/dokument/www/080404213.pdf [lastet ned 20. juni 2008]
Muntlig kilde
Nyamazwa, Francis, Director Immigration at the Directorate General of Immigration and Emigration. Møte i Kigali, 22. September 2006.
Fotnoter
[1] Law no 47/2001. Loven innebærer at diskriminering/segregering basert på etniske, rasemessige, regionale, språkmessige eller andre forhold, kan medføre inntil fem års fengsel og/eller store bøter (US State Department, 2008).
[2] Før folkemordet anslo man at av landets befolkning på anslagsvis 7 millioner var ca 85 % hutuer, ca 14 % tutsier og 1 % twa. Majoriteten av de 800 000 - 1 000 000 som ble drept i 1994 var tutsier. Etter RPFs maktovertagelse i juli 1994 vendte flere hundretusen rwandere tilbake etter mangeårig eksil hovedsakelig i Uganda. Dette var i all hovedsak tutsier og deres andrespråk var engelsk i motsetning til i Rwanda hvor fransk hadde denne posisjonen. Spenninger mellom den anglofone tutsibefolkningen som i stor grad sitter i viktige posisjoner og den frankofone tutsibefolkningen som er overlevende etter folkemordet, har preget det politiske maktapparatet så vel som forholdet mellom disse to delene av befolkningen.
Rwanda: Rettsforfølgelse av personer mistenkt for deltagelse i folkemordet i 1994 13.08.2007
1. Hvilken behandling i forbindelse med rettsforfølgelse må en som er mistenkt for kategori 1-forbrytelser[1] påregne i Rwanda? Dvs situasjonen under avhør, lengde på og forhold under varetekt og også kvaliteten på en eventuell påfølgende rettssak.
2. Risikerer en person med slike mistanker rettet mot seg, andre reaksjoner enn rettsforfølgelse?
Skrevet 13. august 2007
Human Rights Watch (HRW) som er til stede i Rwanda, opplyser at kvaliteten på behandlingen i det rwandiske rettsvesenet avhenger av hvor politisk sensitiv en sak er[2]. Det foreligger imidlertid ingen informasjon som konkret omtaler forholdene for personer mistenkt for kategori 1 - forbrytelser. Men i for eksempel Bizimungo-saken[3] forelå det bevis for at vitner ble utsatt for tortur og tvunget til å avgi falske forklaringer. I en annen sentral sak[4] nektet dommeren ved en domstol i Washington D.C. i august 2006 å godkjenne tilståelsene fra tre rwandesere fordi tilståelsene deres var avgitt under tortur i Rwanda[5]. Dommerens 150-siders lange beslutning gir en rekke detaljer og deriblant erklæringer fra medisinske eksperter, som tilsier at personene hadde vært utsatt for tortur.
Denne saken har fått mye internasjonal oppmerksomhet, og ifølge HRW har så vel den rwandiske justisministeren som statsadvokaten og den øverste lederen for den militære domstolen i Rwanda kjennskap til den amerikanske domstolens beslutning. Men det har ikke ført til undersøkelser av de omtalte forholdene eller forsøk på å straffeforfølge de skyldige.
Domstolenes uavhengighet
Domstolenes uavhengighet synes å være økende, men det er ifølge HRW enkelte tilfeller hvor dommere har vært utsatt for trakassering på grunn av sine beslutninger. Reaksjonene har enten vært omplassering til en lavere domstol eller irettesettelse fra dommerstandens egen disiplinærkomité. Lederen for Høyesterett har også gitt uttrykk for at han ofte må ringe innflytelsesrike personer for å minne dem på at de ikke må legge press på dommerne.
I andre rettssaker er hovedproblemet stadige utsettelser som ikke har sammenheng med overbelastning i domstolsvesenet. Ifølge lovverket kan domstolene ikke utsette en sak mer enn to ganger, men i en sak ble ankebehandlingen ifølge HRW utsatt 18 ganger, og vedkommende sonet fem måneder mer enn idømt straff. HRW påpeker imidlertid at det har vært en viss forbedring på dette området.
Fengslingsforhold
Situasjonen i landets fengsler er svært dårlig, og forholdene er preget av overfylte celler, svært vanskelige sanitære forhold samt mangel på mat og nødvendig helsetilsyn. Antallet fanger i landets 16 sentralfengsler er ifølge HRW i dag ca 90 000, i tillegg til de mange innsatte i lokale forvaringssteder. Dette er en økning fra 2005 da det var ca 67 000 innsatte. Overbefolkningen gjelder både de ordinære fengslene og de lokale forvaringsstedene. ICRC (Den internasjonale Røde Kors-komiteen) stanset matforsyningen til innsatte i landets sentralfengsler i løpet av 2006, og HRW opplyser at matvaresituasjonen ifølge kilder er kritisk i de lokale forvaringsstedene og varetektscellene på politistasjonene. Fangene lider ofte av underernæring når de overføres til de ordinære fengslene.
Antallet innsatte som faller inn under kategori 1 anslås ifølge HRW til ca 20 000, men talloverslagene fra myndighetene er ikke nødvendigvis etterrettelige. Det foreligger ikke informasjon om at disse fangene har andre soningsforhold enn andre innsatte.
Det offisielle antallet kategori 1 mistenkte er ifølge HRW ca 70 000, men team fra gacaca-kontoret er i ferd med å revurdere mange av disse sakene for å redusere antallet. Håpet er at antallet kan reduseres til 10 000, men det er ifølge HRW lite trolig at man vil klare dette.
Det bekymringsfulle med denne prosessen er ifølge HRW mangelen på åpenhet, innsyn, lover og prosedyreregler. Ingen utenforstående kjenner standardene og prosedyrene som benyttes for å omplassere en kategori 1-mistenkt til en annen kategori, og denne uformelle håndteringen åpner for vilkårlighet, og utelukker ankebehandling og juridisk kontroll.
Dødsraten i rwandiske fengsler er ikke kjent, men hovedårsaken til dødsfall i fengslene er sykdom (US State Department 2007). HRW mener at situasjonen i rwandiske fengsler ofte er dårligere enn i nabolandene Burundi og DRC (Den demokratiske republikken Kongo) på grunn av det store antallet innsatte. ICRC har tilgang til de fleste fengslene, men det foreligger ingen offentlige rapporter som konkret redegjør for fengslingsforholdene.
Forsvinninger og utenomrettslige henrettelser
Etterforskere fra HRW undersøkte i perioden april 2006 til mai 2007 rapporter vedrørende mistenkelige dødsfall blant innsatte i ulike forvaringssteder (HRW 2007:9). De fleste drapene hadde funnet sted fra november 2006 til mai 2007, og flere av de 26 drapene synes å ha vært utenomrettslige henrettelser. I tillegg til de 26 drepte var tre fanger som ifølge politiet hadde flyktet, forsvunnet. 14 av de drepte var anklaget for angrep på overlevende etter folkemordet og andre som hadde vært involvert i gacaca-prosessen, ni var tiltalt for drap, voldtekt eller tyveri, og i tre tilfeller var fengslingsårsaken ukjent (ibid). Enkelte av de drepte var tiltalte for folkemord, men HRW kjenner ikke til om noen av disse skulle være kategori 1-mistenkte[6].
Kilder
Human Rights Watch, 10. August 2007. Epost-kommunikasjon med Alison Des Forges.
Human Rights Watch. July 2007. There Will Be No Trial. Police Killings of Detainees and the Imposition of Collective Punishments. Tilgjengelig fra: http://hrw.org/reports/2007/rwanda0707/index.htm [lastet ned 9. august 2007]
United States of America v. Francois Karake, et al.
Case 1:02-cr-00256-ESH Document 325 Filed 08/17/2006. Tilgjengelig fra
http://www.capitaldefenseweekly.com/2006/08/united-states-v-karake-et-al.html [lastet ned 9. august 2007]
US Department of State, 2007. Country Reports on Human Rights Practices - 2006. Rwanda. Tilgjengelig fra: http://www.state.gov/g/drl/rls/hrrpt/2006/81364.htm [lastet ned 8. august 2007]
Fotnoter
[1] Mindre enn 10 % av de folkemordsrelaterte sakene omfatter personer i den såkalte kategori 1. dvs : " Persons whose criminal acts or whose acts of criminal participation place them among the planners, organizers, instigators, supervisors and leaders of the crime of genocide or of a crime against humanity;
b) Persons who acted in positions of authority at the national, Prefectorial, Communal, Sector or Cell level, or in a political party, the army, religious organizations or in a militia and who perpetrated or fostered such crimes;
c) Notorious murderers who by virtue of the zeal or excessive malice with which they committed atrocities, distinguished themselves in their areas of residence or where they passed;
d) Persons who committed acts of sexual torture or violence" .
[2] Epost-kommunikasjon 10. august 2007
[3] Pasteur Bizimungo er hutu og var medlem av RPF. 18. juli 1994 ble han utnevnt til president, men fratrådte våren 2000. Bizimungo, tidligere transportminister Ntakirutinka, og seks andre ble arrestert våren 2002 anklaget for sivil ulydighet, etablering av en kriminell organisasjon (partiet PDR-Ubuyanja) og underslag av offentlige midler. I 2004 ble Bizimungo og Ntakirutinka idømt henholdsvis 15 og 10 års fengsel i en rettssak som ikke holdt internasjonal standard. I april 2007 ble Pasteur Bizimungo benådet og løslatt.
[4] Case 1:02-cr-00256-ESH Document 325 Filed 08/17/2006. United States of America, v. Francois Karake, et al..
[5] Francois Karake, Gregoire Nyaminani og Leonidas Bimenyimana var tiltalt for drapene på to amerikanske turister i Bwindi-skogen i Sørvest-Uganda 1. mars 1999. I tillegg til de to amerikanerne ble seks andre turister samt en ugandisk parkvakt også drept i angrepet som ALIR (Liberation Army of Rwanda) sto bak. De tre ble utlevert fra Rwanda til USA for straffeforfølgelse i februar 2003.
[6] E-post kommunikasjon 10. august 2007
