Marokko

Den store majoriteten av Marokkos befolkning er arabere, eller en blanding av araber og berbere. Berbere, eller amazigh, er den opprinnelige befolkningen i Nord-Afrika og utgjør i dag en minoritet. Sør i Vest-Sahara lever det også folkegrupper med afrikansk bakgrunn kalt haratin. 

I likhet med en rekke andre land i Afrika, har Marokko hatt en raskt voksende befolkning. De senere årene har imidlertid fødselstallene falt betydelig. De tidligere høye fødselstallene har medført at landet har en høy andel av innbyggere under 20 år. Befolkningen er konsentrert i de kystnære strøkene, særlig i og rundt byene Casablanca og Rabat. I fjellstrøkene i innlandet lever det grupper som i hovedsak snakker ulike berberspråk. 

Arabisk er offisielt språk, men anslagsvis 30-40 prosent av befolkningen har ulike berberspråk som morsmål. Berbisk tilhører den afro-asiatisk språkfamilien og omfatter en rekke ulike dialekter og språk. Det skiller seg vesentlig fra arabisk. Blant de sentrale berber-språkene som benyttes i Marokko er tachelhit, tamazight og tarafit. Blant landets elite er også fransk hyppig i bruk.

Religion

Islam er statsreligion i Marokko. Kongen er religiøst overhode i landet og denne kombinasjonen av politisk og religiøst overhode er unik i den arabiske verden. Det religiøse sentrum i landet er byen Fès. 

Den sunnimuslimske maliki-skolen er den dominerende i landet. Imidlertid finnes det også andre mindre muslimske sekter. De senere år har det også vokst fram sterkere folkelig støtte til de sunnimuslimske puritanske retningene salafisme og wahhabisme. 

Det lever kun små religiøse minoriteter i landet. Den tidligere relativt store jødiske befolkningen er i stor grad utvandret til særlig Israel og Frankrike. De små kristne minoritetene i landet består i stor grad av innvandrede europeere. 

Fra protektorat til selvstendighet

Marokko har svært lang tradisjon som berberdynasti og arabisk kongedømme. Opp gjennom århundrene har landet også vært gjenstand for press særlig fra så vel ottomanerne som fra Frankrike, Portugal og Spania. 

Kolonimaktene Spania og Frankrike delte i løpet av 1800-tallet området mellom seg. Frankrike tok herredømmet over stort sett det som i dag tilsvarer staten Marokko, mens Spania tok blant annet kontrollen over det sørlige området som ble hetende Spansk Sahara samt to små enklaver nord i Marokko, Ceuta og Melilla. I 1912 ble Marokko fransk protektorat. En gryende marokkansk nasjonalisme vokste fram fra 1930-tallet og i 1943 ble Istiqlal (selvstendighetspartiet) dannet. 

Marokko ble selvstendig i 1956 og det spanske protektoratet i nord ble innlemmet i det selvstendige landet. Vest-Sahara, Ceuta og Melilla forble på spanske hender. Regjeringssjef ble kong Muhammad V som anses å nedstamme fra profeten Muhammad i direkte nedadgående linje. Kongen har vidtrekkende myndighet, er øverstkommanderende for hæren og utnevner landets statsminister. 

I 1961 tok sønnen kong Hasan II over tronen. Fra 60-årene og framover var Marokko preget av betydelige interne konflikter mellom den nærmest eneveldige kongen og opposisjonen. Regimet førte en politikk som var preget av en betydelig vestligorientering og ikke av panarabismen som på samme tid preget store deler av araberverden. En rekke politiske opposisjonelle og kritikere ble fra 1960-årene og fram mot slutten av 1980-tallet fengslet og det ble rapportert om omfattende menneskerettighetsbrudd i landet. 

Vest-Sahara

Vest-Sahara er svært rikt på en rekke naturressurser som fisk, fosfat, olje og gass. Spania hadde nettopp startet fosfatutvinning da landet kom inn i en intern politisk krise på 1970-tallet. I 1974 aksepterte Spania en FN-resolusjon om området som gikk over til å bli kalt Vest-Sahara og i 1975 trakk Spania seg ut. Marokko og Mauritania gjorde krav på området, og kong Hasan II iscenesatte i november 1975 den såkalte "grønne marsjen" for å markere den sivile marokkanske overtakelsen av territoriet. Marsjen ble gjennomført av ca 350 000 sivile marokkanere som marsjerte over grensen og inn i Vest-Sahara. Samtidig gikk den marokkanske hæren inn på et annet sted. Mauritania okkuperte samtidig den sørvestlige delen av det tidligere Spansk Sahara. Da Mauritania trakk seg ut i 1979, okkuperte Marokko også den sørlige delen. 

Motstandsbevegelsen Polisario (Frente Popular de Liberación de Saguía el Hamra y Río de Oro) ble grunnlagt i 1973. Polisario har som mål å frigjøre Vest-Sahara og har siden 1973 drevet væpnet kamp mot den spanske kolonimakten. Polisario var imot både det marokkanske og det mauritanske herredømmet. I 1976 proklamerte Polisario Den sahariske arabiske demokratiske republikk (SADR), og markerte dermed ytterligere sin motstand mot den marokkanske innmarsjen i 1975. 

En geriljakrig mellom Polisario og den marokkanske hæren brøt ut og fortsatte videre utover på 80-tallet. Krigen og økende sosial uro generelt i Marokko medførte at den marokkanske opinionens opprinnelig sterke støtte til okkupasjonen av Vest-Sahara ble svekket. Marokkanske myndigheter tolererte imidlertid ikke kritiske artikler og uttalelser knyttet til situasjonen i Vest-Sahara. En rekke arrestasjoner av både marokkanere og sahariere fant sted, og dødsdommer for politiske forbrytelser ble iverksatt. 

En våpenhvile ble i 1991 inngått mellom de stridende partene, men konflikten er på ingen måte løst. Marokko kontrollerer de vestlige delene av Vest-Sahara, mens Polisario har kontroll over store deler av de østlige områdene. (Disse områdene er imidlertid lite befolket.)

Vest-Saharas status er fremdeles ikke avgjort. Både Marokko og Polisario gjør krav på området. Rettslig sett anses området internasjonalt som Afrikas siste uløste kolonispørsmål. FN har ved flere anledninger forsøkt å avholde folkeavstemning om Vest-Saharas status, men dette har så langt vært mislykket. 

Siden Marokkos innmarsj i Vest-Sahara har store flyktningstrømmer tatt seg fra området og inn i det sørvestre Algerie. Her lever det tusenvis av flyktninger i store leire. Der holder også Polisarios eksilregjering til. Algerie har vært og er fremdeles en sentral støttespiller for Polisario. Samtidig som mange sahariere har flyktet til leire i Algerie, har et relativt høyt antall marokkanere flyttet til Vest-Sahara etter oppmuntring fra marokkanske myndigheter. 

Forsøk på demokratisering og "kamp mot terror"

I 1991 innledet blant annet Istiqlal en kampanje for at den politiske makten i Marokko skulle deles mellom kongen og parlamentet. Kong Hasan II forsøkte å imøtekomme kritikken på noen punkter og friga blant annet en rekke politiske fanger som i all hovedsak tilhørte militante islamistiske bevegelser. Ved valgene i 1993 vant kongens støttespillere et flertall av parlamentsplassene. 

Kongens makt ble noe innskrenket i forbindelse med grunnlovsendringene i 1992 og 1996. Imidlertid er Marokko fremdeles i all hovedsak styrt av kongen. Befolkningen er dermed avskåret fra å velge landets øverste politiske leder. Kongen utpeker fremdeles statsministeren, og kan oppløse parlamentet som har en relativt begrenset innflytelse. 

I 1999 døde kong Hasan II, og hans sønn Muhammad VI ble utropt til ny konge. Den interne kritikken mot hvordan landets myndigheter håndterte spørsmålet om Vest-Sahara tiltok etter årtusenskiftet. Landet var også preget av økende sosial uro. Samtidig iverksatte USA sin "krig mot terror" etter terrorangrepene i september 2001. Marokko støttet USA i denne kampen, og bisto amerikanske myndigheter i jakten på mistenkte terrorister. USA har gitt Marokko status som en "alliert uten NATO-medlemskap". Kongens forsøk på å iversette en rekke reformer rettet mot kvinner, fattigdomsbekjempelse og å styrke ytringsfriheten møtte motstand fra landets tradisjonelle elite og konservative religiøse. Reformene med mål om økt politisk frihet medførte samtidig at islamistiske regjeringskritiske grupperinger kunne operere friere og blant annet arrangere demonstrasjoner. I 2002 ble de første valgene under den nye kongen avholdt, og internasjonale observatører kunne rapportere at valgene var friere enn det som hadde vært tilfellet ved valgene fem år før. 

I 2003 rammet en rekke selvmordsbombere storbyen Casablanca. I etterkant iverksatte marokkanske myndigheter en offensiv mot mistenkte islamske militante miljøer. Det resulterte i omfattende arrestasjoner og senere domfellelse av over 1400 personer. I etterkant av bombeangrepene vedtok Marokko nye anti-terrorlover. Kongen iverksatte videre en rekke andre tiltak for å begrense den økende innflytelsen til radikal islam i landets befolkning. Blant annet ble koranskolene på grunnskolenivå i 2004 en del av det offentlige skolesystemet. 

I 2005 vedtok parlamentet en lov som forbyr politiske partier som bygger på religion, etnisitet, språk eller regional forankring. I tillegg kan ikke politiske partier som avviser kongens rolle som høyeste religiøse leder stille til valg. Det eneste islamske partiet som er tillatt er det relativt moderate Parti de la Justice et du Développement (PJD) som betoner at det støtter et skille mellom politikk og religion. 

Politiets offensiv mot islamistiske grupperinger har holdt ved og i 2006 ble planene om et attentat mot kongen avdekket blant en gruppe kalt Ansar al-Mahdi. Det har videre funnet sted flere terrorangrep, først og fremst i Casablanca, i regi av grupper tilknyttet det nordafrikanske nettverket til al-Qaida. 

I september 2007 ble det avholdt parlamentsvalg. PJD, Istiqlal samt det berber-orienterte partiet Mouvement Populaire (MP) vant stor oppslutning, men valgdeltakelsen var svært lav. Istiqlals leder fikk i etterkant av valget i oppdrag å danne koalisjonsregjering. Denne ble innsatt i oktober 2007.

Menneskerettighetssituasjonen i Marokko var sterkt bekymringsfull fra 60-tallet og fram til slutten av 80-tallet. Det er på det rene at en rekke menneskerettighetsbrudd fant sted i denne perioden. Nåværende kong Muhammad VI opprettet i 2003 en kommisjon som skulle utrede omfanget av overgrep begått under kong Hasan II. Kommisjonen kalt Instance d´Équité et de Reconciliation (IER) avsluttet sitt arbeid i 2005 og konkluderte med at det under kong Hasan II var blitt gjennomført flere hundre utenomrettslige henrettelser og at over 9000 var utsatt for ulike former for menneskerettighetsbrudd. Kommisjonen foreslo i tillegg blant annet økonomisk kompensasjon til ofrenes familier og at ingen enkeltperson skulle stilles individuelt strafferettslig ansvarlig for de forbrytelser kommisjonen gransket. Ifølge Amnesty International har det vært liten framdrift i arbeidet med å følge opp anbefalingene fra kommisjonen. Det er det såkalte Conseil Consultatif des Droits de l´Homme (CCDH) som arbeider med å følge opp rapporten. 

Rettsvesen

I henhold til grunnloven har Marokko et uavhengig rettsvesen. Marokkansk rett bygger ikke utelukkende på sharia, men på en kombinasjon av islamsk, fransk og spansk rett. Islamsk rett etterstrebes i forbindelse med familierett og arverettslige spørsmål. I tillegg eksisterer et militærtribunal. 

Det er allment ansett at rettsvesenet er preget av korrupsjon og politisk press. De senere årene har myndighetene forsøkt å bekjempe dette. Den sittende kong Muhammad VI har iverksatt reformer for å øke fokuset på korrupsjon og menneskerettigheter i det marokkanske rettsvesenet. 

Marokkansk ordensmakt er delt i en rekke ulike fraksjoner og enheter, som eksempelvis gendarmeriet og ulike sikkerhetsstyrker og politienheter. Groupements Urbains de Sécurité (GUS) har vært blant de politienheter som har vært mest gjenstand for kritikk. I oktober 2006 kunngjorde marokkanske myndigheter at GUS ble nedlagt som en selvstendig enhet. 

Opp gjennom årene har marokkanske politi og fengselsvesen jevnlig blitt anklaget for bruk av tortur under blant annet forhør. Det har vært utbredt straffefrihet for overgrep begått av politi og sikkerhetsstyrker. Den første større saken mot politiets bruk av tortur fant sted i 2006 etter at en ung mann omkom under avhør i Layun, hovedstaden i Vest-Sahara. Siden 2006 er tortur forbudt ved lov.

Det idømmes dødsstraff etter så vel sivil som militær lovgivning i Marokko, men praktiseringen er restriktiv. Først og fremst er det brudd på rikets sikkerhet, overlagt drap eller sabotasjevirksomhet som kan medføre dødsstraff. 

Vest-Sahara

Det har de senere årene forekommet protestdemonstrasjoner mot den marokkanske tilstedeværelsen i Vest-Sahara, både i byer i Vest-Sahara og i Marokko. Amnesty International rapporterer i sine årsrapporter om at det har funnet sted hundrevis av arrestasjoner i forbindelse med disse demonstrasjonene. De fleste arresterte blir sluppet fri etter kort tid, mens noen få er senere blitt straffedømt og ilagt opp til seks års fengselsstraffer. Påstander om bruk av tortur forekommer. I 2006 besøkte representanter for FNs Høykommissær for menneskerettigheter Vest-Sahara og flyktningleire i Algerie. Rapporten var unntatt offentlighet, men ifølge Amnesty ble innholdet lekket. Rapporten inneholdt blant annet sterk bekymring for menneskerettighetssituasjonen for sahariere i Vest-Sahara som er fratatt sin rett til å utøve en rekke rettigheter, deriblant retten til selvbestemmelse. I tillegg omtalte den straffefrihet for overgripere i flyktningleirene i Algerie, noe Polisario ikke hadde grepet fatt i. 

Berbere

Opp gjennom årene har berber-befolkningen vært gjenstand for arabisering som medførte en motarbeiding av undervisning på berbisk, arabisering av egennavn etc. Krav fra berber-befolkningen om styrking av de kulturelle rettighetene ble i stor grad ignorert av kong Hasan II. Dette har imidlertid endret seg under kong Muhammad VI, og det er generelt en lavere terskel for og høyere grad av offentlig anerkjennelse av den berbiske kulturen enn tidligere. 

Islamister og politiske opposisjonelle

Den marokkanske kongens politiske og religiøse posisjon tilsier at det ikke er en reell maktfordeling og mulighet for å fritt velge landets øverste politiske myndighet. 

Det marokkanske parlamentets innflytelse er begrenset. Parlamentet er delt i to kamre: representanthuset (Chambre des Représentants) og rådskammeret (Chambre des Conseillers). Medlemmer til representanthuset velges ved allmenne valg hvert femte år. Medlemmer til rådskammeret velges ved indirekte valg. Før politiske partier kan stille til valg, må de godkjennes av innenriksministeriet. Flere islamistiske partier har fått slik godkjennelse. En rekke ulike politiske partier er i dag representert i representanthuset.  

Marokkanske myndigheter har de senere år hatt økende fokus på til dels militante islamistiske grupperinger i landet. Den folkelige støtten til islamistiske grupperinger har blitt forsøkt dempet. Ifølge Amnesty International sin årsrapport 2007 ble enkelte mistenkte islamske aktivister dømt på basis av vage definisjoner av terrorisme. I 2006 ble mer enn 500 medlemmer av den ikke godkjente islamistiske gruppen Al-Adl wal-Ihsan ("Rettferdighet og veldedighet") arrestert og tiltalt. 

Media

Det er i henhold til loven ytringsfrihet i Marokko, med unntak av noen tema. Temaene Vest-Sahara, kongens person og enkelte religiøse prinsipper er særlige sensitive tema. Etter Kong Muhammad VI sin maktovertagelse har imidlertid pressen kunne tøye grensene for hva som kan omtales og diskuteres. Men særlig de senere års hendelser bidrar til å gjøre dette bildet sammensatt. 

Reporters Without Borders og Committee to Protect Journalists melder begge om vanskeligere arbeidsforhold for pressen de siste år. Inndragning eller nektelse av publiseringstillatelse, beslagleggelse av enkeltnummer av aviser og tidsskrift samt straffeforfølgelse av enkeltjournalister har forekommet i økende grad ifølge disse kildene. Selvsensur blant journalister kan antas å være utbredt. 

Polisarios nettsider blokkeres av myndighetene, og er dermed utilgjengelige for brukere i Marokko og den marokkansk-kontrollerte delen av Vest-Sahara. 

Religion

Landets grunnlov slår fast at det er religionsfrihet i landet og ifølge US Department of State respekterer generelt myndighetene dette. Kristne og jøder kan åpent utøve sin religion ifølge den svenske Utrikesdepartementet. Det er imidlertid ikke anledning til å drive kristen misjon i landet og konvertering fra islam er forbudt i henhold til loven.

De senere årene har marokkanske myndigheter skjerpet kontrollen med islamistiske miljøer som det siste tiåret har hatt økende folkelig støtte i landet. Myndighetenes overvåker ifølge US Department of State fredagsbønnen i moskeene for å forsikre seg om at de som preker forholder seg til de offisielt aksepterte religiøse doktrinene. Etter terrorangrepene i Casablanca i 2003 plasserte myndighetene TV-apparat og parabolantenner i en rekke moskeer slik at godkjente prekener kunne sendes under fredagsbønnen. Myndighetene kontrollerer også byggingen av nye moskeer. 

Kvinner

Marokkanske kvinner står generelt sterkere juridisk enn sine medsøstre i en rekke arabiske land. Det marokkanske samfunnet er imidlertid preget av et konservativt kvinnesyn, og dette gjelder ikke minst på landsbygda. Her er så mange som opp mot 75 % av kvinnene analfabeter i enkelte områder. Det har imidlertid funnet sted endringer når det gjelder kvinnens stilling de senere år. I 2004 ble familieloven (al-Mudawana) endret slik at kvinners rettslige stilling ble styrket på en rekke felt. Lovreformen er ifølge kongen i henhold til Koranens prinsipper, men konservative religiøse krefter har vært imot lovendringene, som de ser som uttrykk for i overkant liberale tolkninger av islamsk familierettstradisjon. 

Vold i nære relasjoner antas å være utbredt, men anmeldes sjelden siden dette av mange sees på som en privatsak. Det eksisterer strenge straffer for seksuelle overgrep, men disse blir relativt sjelden anmeldt siden det foreligger strenge beviskrav og siden slike overgrep er forbundet med betydelig sosial stigma også for offeret. Det forekommer at overgriper gifter seg med offeret og derigjennom unngår straff og tapt ære for familiene til både overgriper og offer. 

Det rapporteres om få æresdrap i Marokko. 

Homofile

Marokkanske lov forbyr homoseksuelle handlinger. Disse er straffebelagt med bøter eller fengsel i opp til tre år. Ifølge det svenske Utrikesdepartementet eksisterer det en toleranse for homoseksualitet i samfunnet, forutsatt at man utviser diskresjon. 

Sosioøkonomiske forhold

De sosioøkonomiske forskjellene i det marokkanske samfunnet er store. De vanskeligste forholdene er generelt å finne på landsbygda og i slummen rundt de store byene. 

Korrupsjon er svært utbredt i det marokkanske samfunnet. Ifølge Transparency International sine årlige rangeringer har Marokko kommet langt dårligere ut de senere årene enn hva som var tilfellet rundt tusenårsskiftet. 

En relativt høy arbeidsledighet, særlig blant unge og kvinner, store ungdomskull og lave lønninger bidrar til dette. Samtidig har landet en svært velstående overklasse. Kong Muhammad VI har iverksatt flere reformer de senere år, blant annet det såkalte "nasjonale utviklingsinitiativet" (Initiative nationale pour le développement humain - INDH) i mai 2005. INDH er rettet mot fattige byområder og landsbygda, og fokuserer på så vel infrastruktur som sosiale tjenester og økonomisk utvikling. Kongen har erklært "krigen mot fattigdom" som et prioritert felt. 

Barnearbeid er relativt utbredt, særlig på landsbygda. Det eksisterer sjuårig skoleplikt, men mange barn faller likefullt utenfor skolegang, først og fremst på landsbygda. 

Det marokkanske helsevesenet er preget av mangel på personell og utstyr. Helsetjenester var i utgangspunktet gratis på de statlige sykehusene, men for få år siden ble det innført betaling også her. Det private helsevesenet tilbyr generell god standard.

Det eksisterer et sosialforsikringssystem, men dette omfatter bare lønnsmottakere.

Marokko er et sentralt transittland for migranter fra en rekke land sør for Sahara. Mange av disse migrantene blir imidlertid værende i Marokko over kortere eller lengre tid og mange av disse lever under vanskelige sosioøkonomiske forhold. I et forsøk på å minske antallet migranter fra såkalte tredjeland, har EU bidratt med store økonomiske midler for å styrke grensekontrollene ved innreise til Marokko. Organisasjoner som Amnesty International rapporterer også om at marokkanske sikkerhetsstyrker har skutt mot migranter, har deportert personer uten å ivareta retten til en rettmessig asylsøkerprosess og har etterlatt migranter i ørkenområder uten tilstrekkelig mat og vann. 

Marokko er også selv et betydelig avsenderland av migranter, først og fremst arbeidsmigranter til land sør i Europa. Det eksisterer følgelig store marokkanske miljøer i en rekke land for eksempel i Spania, Frankrike og Belgia. 

Antallet marokkanske asylsøkere til Norge har vært relativt lavt. I 2005 søkte 19 om asyl, i 2006 var antallet 23, mens det i 2007 var kun 9 marokkanere som søkte asyl i Norge.

Informasjonstilgangen når det gjelder Marokko og Vest-Sahara er generelt god. Landinfo var våren 2008 på sin første fact-finding reise til Marokko. 

Dette notatet bygger på åpne kilder. Sentrale kilder har vært Transparency International, Amnesty International, Human Rights Watch, US Department of State, det svenske Utrikesdepartementet, Reporters Without Borders, Committee to Protect Journalists, Landguiden, 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.