De palestinske områdene

Palestinerne er betegnelsen på befolkningsgruppen som bodde i det britiskstyrte mandatområdet Palestina, før opprettelsen av staten Israel i 1948. Jødiske innvandrere fra Europa som begynte å ankomme på slutten av 1800-tallet regnes ikke som palestinere. De fleste palestinere er etniske arabere. Den store majoriteten er sunnimuslimer. En liten minoritet er kristne og disse har tradisjonelt utgjort en relativt velutdannet middelklasse.

Fra britisk mandatområde til jødisk stat og palestinsk organisering

I 1947 vedtok FN Resolusjon nr. 181 som erklærte at det britiske mandatområdet Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk stat, med Jerusalem som en internasjonalt administrert sone. De jødiske representantene aksepterte delingsforslaget, mens de palestinske representantene og de arabiske landene motsatte seg det. I mars 1948 brøt det ut borgerkrig mellom de sionistiske militsgruppene Irgun, Lehi og Haganah på den ene siden og palestinske grupper og Den arabiske frigjøringshæren, som bestod av frivillige soldater fra arabiske land, på den andre. 14. mai 1948 ble staten Israel proklamert av David Ben-Gurion, Israels første statsminister og leder av det israelske Arbeiderpartiet. Dagen etter erklærte en koalisjon av arabiske stater krig mot den nyetablerte jødiske staten og gikk til angrep. Krigen varte til 1949. Ved inngåelsen av en våpenhvile hadde Israel tatt kontroll over 77 % av det tidligere mandatområdet, inkludert de vestlige delene av Jerusalem. Egypt hadde tatt kontroll over Gaza, og Jordan hadde tatt kontroll over Vestbredden, inkludert de østlige delene av Jerusalem.

Ved opprettelsen av staten Israel ble ca. 160 000 palestinere værende i Israel. I løpet av krigsårene 1948-49 flyktet mellom 700 000 og 900 000 til Vestbredden, Gaza og de omkringliggende arabiske statene. Kun i nabolandet Jordan fikk disse flyktningene fullt statsborgerskap. De fleste andre er i dag statsløse. Flyktningene utgjør i dag over fem millioner mennesker med etterkommere. Israel har hele tiden motsatt seg deres rett til å vende tilbake. Spørsmålet om økonomisk kompensasjon heller enn rett til å vende tilbake er gjentatte ganger blitt reist uten at dette alternativet er blitt realisert. I 1949 ble FNs  støtte- og arbeidsorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten(UNRWA) etablert for å bistå flyktningene med arbeid og humanitære behov. UNRWA er fremdeles virksom og driver de fleste barneskolene for palestinske flyktninger, samt mesteparten av primærhelsetilbudet.

Mot slutten av 50-tallet ble flere palestinske motstandsbevegelser etablert, herunder Fatah under ledelse av Yassir Arafat. Fatahs primære mål var opprinnelig å få avviklet statsdannelsen Israel og på den måten sikre palestinske flyktninger muligheten til å vende hjem. I 1964 ble den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO etablert som en paraplyorganisasjon for en rekke forskjellige palestinske motstandsorganisasjoner, herunder Fatah. Den arabiske liga og FN anser PLO som rettmessig representant for palestinerne.

Fra seksdagerskrigen til Oslo-avtalen

I mai 1967 gikk Israel til militært angrep på Egypt. Syria og Jordan ble samme dag trukket inn i krigen. Både Egypt, Syria og Jordan ble gjenstand for omfattende israelske luftangrep. Etter seks dager hadde Israel erobret Gaza og Sinaihalvøya fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. Sinai ble gitt tilbake til Egypt i 1979 som ledd i en fredsavtale mellom Israel og Egypt. Gaza, Vestbredden og Golan forble under israelsk okkupasjon. De østlige bydelene i Jerusalem ble annektert av Israel. I 1981 ble også Golanhøyden annektert. Høsten 1967 vedtok FN Resolusjon nr. 242 som blant annet krevde israelsk tilbaketrekning fra de områder som ble okkupert under seksdagerskrigen. 

For palestinerne innebar seksdagerskrigen at det som var igjen av deres tiltenkte territorier ble okkupert av Israel. Motstanden mot Israel økte betydelig, og i 1969 fikk geriljabevegelsen Fatah kontroll over PLO og Arafat ble valgt til PLOs leder. Fra Jordan angrep PLO mål inne i Israel. Etter omfattende israelske gjengjeldelsesaksjoner og tiltagende konflikt mellom PLO og jordanske myndigheter ble PLO tvunget ut av Jordan. PLOs angrep ble deretter utført fra baser i Libanon. Dette medførte israelske gjengjeldelsesangrep rettet mot Libanon. 

I et forsøk på å ta tilbake Golan og Sinai, angrep Egypt og Syria Israel i oktober 1973 under den jødiske Yom Kippur-feiringen. Krigen endte uten militær seier for Syria og Egypt.

Krigen medførte en sterk oppslutning i Israel om behovet for å fortsatt kontrollere de okkuperte områdene, hvilket igjen bidro til at den israelske bosetterbevegelsen skjøt fart etter at bosetterne hadde inntatt Hebron i 1969. Arbeidet med å bygge jødiske bosettinger i de okkuperte områdene tiltok i årene som fulgte. 

PLO ble i 1974 anerkjent av det internasjonale samfunnet som legitim representant for det palestinske folk og tok sete som observatører i FNs generalforsamling. Samme år modererte PLO sin politikk overfor til Israel og aksepterte at en løsning på problematikken måtte finnes ikke bare med militære virkemidler, men også med politiske.  

I 1982 invaderte Israel Libanon og presset PLO ut. PLO flyttet da sitt hovedkvarter til Tunisia. 

I desember 1987 brøt det første palestinske opprøret, Intifada, ut i Gaza og på Vestbredden. Steinkastende palestinske ungdommer ble symbolet på det palestinske sivile opprøret mot den israelske okkupasjonen. Ut på 1990-tallet ebbet intifadaen ut uten store resultater.

Jordan frasa seg formelt kravet på Vestbredden i 1988, og PLO gikk inn for en tostatsløsning, med en palestinsk stat side om side med Israel. PLO anerkjente dermed Israels eksistens. Likeledes anerkjente PLO FNs resolusjon nr. 242.

Hamas stiftes

Den islamske motstandsbevegelsen, Hamas (Harakat al-muqawama al-islamiyya) ble formelt stiftet på begynnelsen av den første intifadaen i 1987 og vokste raskt til å bli en av de dominerende palestinske motstandsorganisasjonene. Organisasjonen hadde røtter i det egyptiske muslimske brorskapet. I 1988 publiserte Hamas sitt charter hvor det fremgår at organisasjonens mål er å erstatte staten Israel og de okkuperte områdene med en islamsk stat. Hele Palestina, inkludert dagens Israel, ansees som hellig muslimsk land (waqf) og kan derfor ikke forhandles bort. Organisasjonen kombinerer kamp for palestinsk frigjøring med islamisme. 

Hamas består av en politisk og en militant fløy. Sistnevnte kalles Izz ad-Din al-Qassam-brigadene og har blant annet stått bak en rekke selvmordsangrep mot israelere. Det første selvmordsangrepet utført av Hamas fant sted i april 1994. Hamas består også av en tredje fløy som utfører utstrakt sosial og humanitær virksomhet i de palestinske områdene. Dette omfatter drift av sykehus, barnehager og utdanningsinstitusjoner, hovedsakelig i Gaza. Denne virksomheten har bidratt til organisasjonens popularitet.

Oslo-avtalen og al-Aqsa-intifadaen

I 1992 vant det israelske Arbeiderpartiet valget i Israel og Yitzhak Rabin ble statsminister. Hans regjering førte i hemmelighet samtaler med PLO med meglerbistand fra norske myndigheter. I 1993 ble Oslo-avtalen undertegnet i Washington. I følge avtalen var det, som et første steg mot en endelig løsning på konflikten, prinsipiell enighet mellom partene om at det skulle etableres et begrenset palestinsk selvstyre på deler av Vestbredden og i Gaza.. Avtalen delte Vestbredden og Gaza inn i ulike områder med ulik status. De palestinske byene, såkalte A-områder, skulle være under full palestinsk kontroll. Landsbygda, såkalte B-områder, skulle være under sivil palestinsk kontroll, men med israelsk kontroll over sikkerhet og rettshåndhevelse. De resterende landområdene, inkludert de israelske bosettingene (C-områder) skulle forbli under full israelsk kontroll. Israel anerkjente formelt PLO som representant for det palestinske folk, mens PLO på sin side anerkjente Israel som stat.

I tråd med Oslo-avtalen, ble De palestinske selvstyremyndighetene(PA) etablert i 1994. Yassir Arafat ble valgt til president i 1996. Det ble samme år holdt valg til PAs nasjonalforsamling (PLC). Hamas valgte å boikotte valget i protest mot Oslo-avtalen, noe som bidro til at Yassir Arafats parti, Den nasjonale palestinske frigjøringsbevegelsen,  Fatah (Harakat at-tahrir al-wattani al-filastini) ble nesten enerådende i nasjonalforsamlingen.

I 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en ung jødisk ekstremist. Israelsk politikk tok et skritt mot høyre med blant annet økt støtte til bosettere i de okkuperte områdene som konsekvens. Dette medførte i sin tur stadig større uroligheter blant palestinerne i de okkuperte områdene. Gjentatte selvmordsangrep inne i Israel utført av Hamas og Islamsk Jihad bidro også sterkt til ytterligere polarisering. Ytterligere fredsforhandlinger sommeren 2000 ledet av USAs president Bill Clinton, mislyktes. 

I september 2000 kulminerte den vanskelige situasjonen i den andre intifadaen,også kalt al-Aqsaopprøret. Den direkte foranledningen var den israelske Likud-lederen Ariel Sharons besøk på Tempelberget i Jerusalem, der den muslimske helligdommen al-Aqsa-moskeen ligger. Opprøret startet som massedemonstrasjoner med steinkastende palestinere som ble slått ned på med militære midler fra den israelske hæren. De palestinske militante gruppene, herunder den nyetablerte al-Aqsa Martyrbrigaden med tilknytning til Fatah og Hamas sin militære gren Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, trappet opp sine væpnede aksjoner, inkludert selvmordsaksjoner. Også fra Gaza begynte de militante gruppene å avfyre hjemmelagde raketter mot mål i Israel. Israel svarte med massive militære angrep på palestinske mål. De palestinske byene ble periodevis re-okkupert av israelske styrker i 2001 og 2002. Selvstyremyndighetenes infrastruktur ble også bombet, herunder palestinske politistasjoner, og Yassir Arafat ble i realiteten satt i husarrest i Ramallah. Konsekvensen var et stort antall drepte, samt en total ødeleggelse av økonomien i de palestinske områdene.

I 2002 iverksatte Israel en plan fra 1995 om å bygge en 650 kilometer lang og åtte meter høy ”separasjonsbarriere” som skulle hindre infiltrering fra Vestbredden til Israel. Barrieren, som på visse strekninger er en betongmur og andre steder et gjerde, ble i bygget delvis langs grensen fra 1949 og delvis inne på palestinsk territorium. I mange tilfeller har barrieren blitt anlagt gjennom palestinske eiendommer og dermed avstengt bønder fra atkomst til egen dyrket mark. En annen følge av muren er at palestinske landsbyer og annen bebyggelse på vestsiden av muren har blitt isolert fra resten av Vestbredden.

Mahmoud Abbas blir president

Etter at Yassir Arafat døde i november 2004 ble Mahmoud Abbas, også kjent som Abu Mazen (Fatah), valgt til president i januar 2005. Hamas boikottet presidentvalget. Abbas hadde allerede etterfulgt Arafat som leder av PLO etter å ha vært nestkommanderende siden 1969. Hans korte tid som statsminister i 2003 ble avsluttet etter uoverensstemmelse med Arafat om blant annet kontrollen over de palestinske sikkerhetstyrkene. Abbas hadde også vært svært sentral i utformingen av Oslo-avtalen i 1993.

Israelsk ensidig tilbaketrekking fra Gaza

Som følge av en ensidig beslutning i august/september 2005, evakuerte Israel de israelske bosettingene på Gazastripen og trakk ut sine væpnede styrker. Hamas betegnet tilbaketrekningen fra Gaza som en seier for sin militante linje. FN anser ikke okkupasjonen av Gaza som avsluttet all den tid israelske myndigheter har fortsatt å kontrollere grenseovergangene, samt luftterritoriet og sjøterritoriet, utenfor Gazastripen. 

I tiden etter tilbaketrekkingen økte angrepene på Israel fra Gaza. Det ble avfyrt raketter mot Israel, som i sin tur svarte med å skyte tilbake eller ved å pågripe palestinske aktivister på Vestbredden. Den israelske hæren tok seg også gjentatte ganger inn i Gaza for å utføre raske og målrettede operasjoner. Dette ble ytterligere intensivert etter at en israelsk soldat, Gilad Shalit, ble kidnappet juni 2006. 

Hamas vinner parlamentsvalget

Ved valget til den lovgivende palestinske forsamlingen i januar 2006 vant Hamas en overraskende og overlegen seier. Ismail Haniyeh fra Hamas ble statsminister. Den nye regjeringen ble boikottet av store giverland, herunder USA og EU, som anså Hamas som en terrororganisasjon. Boikotten hadde også sammenheng med at Hamas både før og etter valget nektet å anerkjenne Israel og ta avstand fra bruken av vold. Boikotten medførte en økonomisk krise i de palestinske områdene hvor blant annet offentlige ansatte i lange perioder ikke fikk utbetalt lønn fordi PA ikke fikk tilført midler.

Våren 2006 forsøkte president Abbas forgjeves å forhindre at den Hamas-ledede regjeringen opprettet en ny sikkerhetsstyrke, de såkalte Executive Forces. Bakgrunnen for opprettelsen av styrken var at de ordinære sikkerhetsstyrkene nektet å innordne seg det Hamas-kontrollerte innenriksministeriet slik loven foreskriver. Hamas-styrken ble operativ i mai 2006 og kort tid etter fant væpnede sammenstøt mellom tilhengere av Hamas og Fatah sted. Utover høsten og vinteren 2006-2007 eskalerte konflikten og de voldelige sammenstøtene økte i antall og omfang. I desember 2006 erklærte Abbas en framskyndelse av president- og parlamentsvalget som følge av den svært vanskelige situasjonen. Hamas beskrev kunngjøringen som et kuppforsøk. 

Den vedvarende konflikten svekket selvstyremyndighetene. Israelske styrker hadde allerede siden starten av al-Aqsa-intifadaen ødelagt de palestinske sikkerhetsstyrkenes infrastruktur på Vestbredden. I Gaza mistet sikkerhetsstyrkene evnen til å kontrollere de ulike palestinske militsene. Manglende politibeskyttelse førte til at sivilbefolkningen var hensatt til å søke beskyttelse gjennom klanforbindelser, hos militante grupper eller hos respekterte enkeltpersoner med forbindelser til ledere i PA.

I mars 2007 undertegnet Hamas og Fatah den såkalte Mekka-avtalen, en overenskomst om en ny koalisjonsregjering med medlemmer fra både Fatah og Hamas som ble fremforhandlet på Saudi-Arabias initiativ. Ismail Haniya fra Hamas fortsatte som statsminister. Avtalen inneholdt også politiske innrømmelser fra Hamas, som blant annet godtok å ”respektere” tildligere avtaler mellom PLO og Israel. Den nye koalisjonsregjeringen var imidlertid ikke i stand til å stoppe konflikten, og nye kamper mellom væpnede grupper med tilhørighet til Hamas og Fatah blusset snart opp igjen.

Hamas overtar Gaza

I begynnelsen av juni 2007 klarte sikkerhetsstyrker og militante grupper med tilknytning til Hamas å ta full kontroll over hele Gazastripen og slå ned all militær motstand fra Fatah og andre militante grupper. President Abbas svarte med å oppløse den sittende koalisjonsregjeringen ledet av Haniyeh fra Hamas og utnevnte i stedet en ny kriseregjering bestående av teknokrater uten partitilknytning. Den nye regjeringen ble ledet av statsminister Salam Fayyad. Hamas nektet imidlertid å gå av og fortsatte i realiteten å styre Gaza hvor de etter hvert tok kontroll over alle PAs departementer og institusjoner. Fatahs sentralkomité vedtok etter dette å kutte all kontakt med Hamas. President Abbas og regjeringen til Fayyad har siden styrt de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden. De palestinske områdene ble dermed for første gang delt mellom to konkurrerende palestinske regjeringer. Ingen av de to regjeringene har mottatt tillitsvotum i nasjonalforsamlingen slik gjeldende lov krever for at en regjering skal være lovlig.

I løpet av andre halvdel av 2007 fant det sted en rekke arrestasjoner av Fatah-politikere og andre opposisjonelle i Gaza. Enkelte Fatah-lojale ansatte i politi-og sikkerhetsstyrkene gikk ut i streik etter oppfordring fra president Abbas. Disse ble sparket fra sine stillinger og erstattet av personer fra Hamas’ egen hær og Hamas’ militære fløy (al-Qassam). På Vestbredden har PA arrestert en rekke personer med tilknytning til Hamas og forbudt Hamas’ militære fløy, Al-Qassam-brigadene.

Blokade og krig i Gaza

Etter Hamas’ militære overtakelse gjennomførte Israel en blokade av Gazastripen. Kommersiell import og eksport stanset helt opp og kun humanitære forsyninger ble sluppet igjennom fra Israels side. Fra og med høsten 2007 innførte Israel ytterligere restriksjoner på innførsel av drivstoff og elektrisitet til Gaza som svar på stadige rakettangrep på Israel fra Gaza. Blokaden bidro til å ødelegge økonomien i Gaza og førte til en drastisk forverring av befolkningens levekår. Over 90 % av lokal småindustri måtte stenge som følge av mangel på råvarer. Stadig flere mistet evnen til å brødfø egen familie. I dag mottar 80 % av befolkningen i Gaza økonomisk støtte eller direkte matutdeling fra FN.

Sommeren 2008 kom Israel og Hamas-regjeringen i Gaza til enighet om en seks måneder lang våpenhvile. Hamas innstilte rakettangrepene over grensen og grep også inn mot andre militser for å stanse slike angrep. Begge parter ble imidlertid beskyldt for å bryte avtalen. Blokaden av Gaza ble ikke lettet slik Israel, ifølge Hamas, hadde forpliktet seg til som del av våpenhvileavtalen. Etter en eskalering av den militære konflikten i november som førte til at Hamas gjenopptok rakettangrepene fra Gaza, innledet Israel et storstilt luftangrep på Gaza i slutten av desember 2008, fulgt av et bakkeangrep i begynnelsen av januar 2009. Politistasjoner og annen infrastruktur tilhørende selvstyremyndighetene i Gaza ble bombet. Bombingen og bakkeoffensiven førte til store materielle ødeleggelser og til at mange sivile ble drept. Anslagsvis 1300 palestinere i Gaza mistet livet i de to ukene krigshandlingene pågikk.

Andre uke i januar 2009 erklærte både Israel og Hamas separate ensidige våpenhviler. Med dette opphørte de intense krigshandlingene. Fra og med vinteren 2009 var situasjonen langt roligere med kun enkelte israelske angrep på militante palestinere nær grensen mellom Israel og Gaza. Rakettangrep fra Gaza mot Israel fortsatte, dog i mindre målestokk enn før krigen.

I juni 2010 økte det internasjonale presset mot Israel om å heve blokaden. Bakgrunnen var en hendelse der israelske spesialstyrker bordet en båt på vei mot Gaza med humanitær hjelp. Ni av aktivistene om bord ble drept. Som følge av kritikken erklærte Israel at de ville lette restriksjonene på hvilke varer som kan føres inn i Gaza.

Fayyads to-årsplan

I mai 2009 dannet Salam Fayyad en ny Fatah-dominert regjering i Ramallah. Fayyad erklærte at han ønsket å etablere en de facto palestinsk stat innen to år uten å vente på fredsforhandlinger med Israel. Han har lagt vekt på utbygging av statlige institusjoner og infrastruktur, større økonomisk uavhengighet fra Israel og ikke-voldelig motstand mot de jødiske bosettingene og seperasjonsbarrieren.  

I august 2009 avholdt Fatah sin partikongress for første gang på tyve år og for første gang på palestinsk jord. Mahmoud Abbas ble valgt som Fatahs øverste leder, og det ble samtidig vedtatt en plattform som videreførte hovedlinjene fra 1989, men som modererte seg noe i forhold til Israel. Det pågår en intern maktkamp mellom den eldre generasjonen og den yngre generasjonen, hvor sistnevnte ønsker en fornying og støtter den palestinske aktivisten og Fatah-politikkeren Marwan Barghouti som for tiden sitter fengslet i Israel. Samtidig har Fayyads voksende popularitet ført til misnøye i deler av partiet som ser på ham som en trussel.Hans bakgrunn som teknokrat og manglende partitilknytning blir brukt mot ham.

Abbas erklærte at president- og parlamentsvalg skulle holdes i januar 2010, men Hamas protesterte mot beslutningen om å holde valg og det ble derfor ikke noe av. Forhandlinger om forsoning mellom Hamas og Fatah har pågått fram til i dag med Egypt som megler, men har til nå ikke ført fram.  Et viktig element i forhandlingene om forsoning er spørsmålet om en fornyelse av PLO som vil innebære at Hamas går inn i paraplyorganisasjonen og at politisk innflytelse er basert på demokratiske valg i de palestinske eksilmiljøene.

Maktmisbruk av PAs sikkerhetsstyrker

Yassir Arafat opprettet over ti ulike sikkerhetsstyrker etter etableringen av selvstyremyndighetene i 1994. Kampen om kontroll over disse styrkene har vært et sentralt politisk stridsspørsmål innen PA, og var blant annet en underliggende årsak til konflikten mellom Fatah og Hamas etter at Hamas vant parlamentsvalget i 2006. Kjernen i konflikten var hvorvidt kommandoen over sikkerhetsstyrkene skulle ligge hos presidenten eller statsministeren. Siden sommeren 2007 har ikke lenger de president-lojale sikkerhetsstyrkene kontroll over Gaza. Gaza blir i stedet styrt av politi- og sikkerhetsstyrker under Hamas’ kontroll.

Det har blitt rapportert om at arrestanter blir holdt i forvaring uten rettssak, og at det blir brukt tortur under avhør. Generelt er det i stor grad opp til vedkommende sikkerhetsorgan/tjenestested å avgjøre avhørsmetoder. Det eksisterer ingen formelle retningslinjer som berører hvorledes avhør skal foretas. I tillegg er sikkerhetstjenestemenns handlinger overfor arrestanter unndratt fra straffeansvar. Sikkerhetsorganene Military Intelligence service, General Intelligence Service og Preventive Security Service på Vestbredden, samt styrkene under Hamas’ kontroll i Gaza og Hamas’ militære gren, al-Qassam-brigadene, skal i særlig grad ha anvendt tortur.

Etter det militære oppgjøret mellom Hamas og Fatah i 2007, fremstår det som et mønster at Hamas-medlemmer på Vestbredden og Fatah-medlemmer i Gaza er spesielt utsatt for trakassering, arrestasjoner og tortur fra sikkerhetsstyrkenes side.

Overgrep fra israelske myndigheter

Også israelske sikkerhetsstyrker har gjort seg skyldig i overgrep mot arrestanter. Ulike lokale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer om tilfeller av mishandling og tortur i varetekt, særlig i forbindelse med arrestasjoner av medlemmer i de militante gruppene. Den israelske hæren benytter seg også av såkalt administrativ forvaring, som innebærer at den øverstkommanderende israelske offiseren i hvert enkelt distrikt på Vestbredden kan fengsle palestinere for opp til seks måneder ad gangen uten å fremstille vedkommende for en domstol og uten å ta ut siktelse.

Overgrep rapporteres også i forbindelse med militære konflikter. Blant annet har den israelske hæren i en rekke tilfeller benyttet seg av palestinere som levende skjold i forbindelse med militære offensiver eller arrestasjonskampanjer på Vestbredden og Gazastripen.

På Vestbredden har israelske myndigheter satt opp et omfattende kontrollregime, med veisperringer, kontrollposter og forbudte soner. I tillegg er en separasjonsbarriere under bygging på Vestbredden, dels på grensen mellom Israel og Vestbredden og dels inne på Vestbredden hvor den omslutter israelske bosettinger. Separasjonsbarrieren avskjærer den palestinske befolkningen fra Jerusalem og fra flere jordbruksområder på Vestbredden. Det israelske kontrollregimet bidrar i stor grad til å begrense palestinernes bevegelsesfrihet på Vestbredden. Det er også rapportert om en rekke tilfeller av trakassering av palestinere i forbindelse med kontrollene som foretas ved kontrollpostene.

Enkelte steder på Vestbredden, særlig i Hebron-området, er det stadige konflikter mellom palestinere og israelske bosettere. Konfliktene er ofte voldelige, og flere palestinere har blitt drept av israelske bosettere. Ifølge lokale menneskerettighetsorganisasjoner mangler israelske politi- og sikkerhetsstyrker vilje til å beskytte palestinerne under slike konflikter. 
 

Domstolene

De palestinske selvstyremyndighetene arvet et fragmentert rettsystem som var basert på en blanding av ottomanske, jordanske og egyptiske lover. Dette henger sammen med at Gaza var underlagt Egypt og Vestbredden Jordan før den israelske okkupasjonen i 1967, og at Palestina var et britisk mandatområde fram til opprettelsen av staten Israel i 1948. Det palestinske rettsvesenet lider under mangel på ressurser og kvalifisert personell og treg behandlingstid. Utviklingen av et palestinsk lovverk har kommet et stykke på vei, men det er fortsatt slik at mye av lovgivningen er basert på jordanske og egyptiske lover. I tillegg faller palestinere på Vestbredden i varierende grad under israelsk jurisdiksjon, avhengig av hvor de befinner seg og type lovbrudd.

I hvert distrikt finnes det to domstoler, en forsoningsdomstol og en førsteinstansdomstol som behandler anker fra den førstnevnte. Det eksisterer to ulike appelldomstoler, en i Gaza og en i Ramallah. Det har blitt etablert en palestinsk høyesterett, men dens beslutninger blir ofte ikke respektert eller gjennomført av den palestinske eksekutivmakten. Sikkerhetsrelaterte lovbrudd blir dømt av egne palestinske sikkerhetsdomstoler, og dersom forbrytelsene retter seg mot Israel blir de prøvd av israelske domstoler. Sikkerhetsrelaterte lovbrudd blir svært bredt definert av israelske myndigheter, og inkluderer blant annet steinkasting og medlemskap i forbudte organisasjoner. Familierettslige spørsmål som skilsmisse, barneomsorg og arv faller inn under egne religiøse domstoler.

De palestinske selvstyremyndighetene nekter dommere og aktorer å arbeide for Hamas i Gaza, og betaler dem for å ikke arbeide. Hamas har derfor skiftet ut dommerne og de fleste andre ansatte i domstolsvesenet og aktoratet.

Pressefrihet

Allerede under Yassir Arafats presidentperiode forekom represalier rettet mot journalister som gav uttrykk for kritikk av PA. De senere årene har denne tendensen forsterket seg, og journalister underlegger seg i stor grad selvsensur av frykt for reaksjoner fra myndighetene.
Etter Hamas’ maktovertagelse av Gaza i 2007 har Fatah-vennlig presse i Gaza vært under sterkt press. Likeledes har Hamas-vennlig presse på Vestbredden vært under press. Det har funnet sted trakassering og angrep mot journalister og medieinstitusjoner.

Sosioøkonomiske forhold

Etter Oslo-avtalen i 1993 opplevde de palestinske områdene en periode med optimisme og økonomisk vekst. Denne positive utviklingen snudde imidlertid med intifadaen i 2000, og i de senere år har den sosioøkonomiske og humanitære situasjonen på Vestbredden, og særlig i Gaza, vært svært vanskelig. Dette skyldes i hovedsak de israelske avsperringene av de palestinske områdene og den militære konflikten. Palestinere er avhengige av tillatelser for å få adgang til Israel. Den israelske separasjonsbarrieren og Israels øvrige håndtering av byen medfører at Øst-Jerusalem er fysisk isolert fra de øvrige palestinske områdene.

Den internasjonale boikotten av Hamas etter valget i 2006 og den israelske blokaden siden 2007 har ført til en vedvarende og dyp humanitær krise for sivilbefolkningen på Gaza-stripen. Arbeidsledigheten er svært høy, og ifølge FN lever 80 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. Frysingen av bistand har medført at offentlige ansatte ikke har fått utbetalt lønninger og de Hamas-kontrollerte myndighetene får ikke overført tollinntekter fra israelske myndigheter. Handelen har stoppet opp, og bare de mest nødvendige artiklene blir sluppet inn. En del varer kommer likevel inn i Gaza gjennom smuglertunnelene fra Egypt, men prisene er høye. Gjenoppbyggingen etter krigen i desember 2008 og januar 2009 går tregt ettersom det ikke er tillatt å importere sement.

Etter at Fayyad tok over som statsminister har Vestbredden opplevd en forsiktig økonomisk oppgang, og det er registrert en nedgang i arbeidsledigheten. Dette må ses i sammenheng med at Fayyads regjering er anerkjent av Israel og det internasjonale samfunnet, og at de palestinske selvstyremyndighetene får økonomisk bistand fra internasjonale donorer som Verdensbanken og den palestinske giverlandsgruppen.

Familiegjenforening

Israel forbyr familiegjenforening i Israel der den ene av ektefellene kommer fra okkupert område. Likeledes er det svært vanskelig for palestinere på Vestbredden og Gaza å få familiegjenforening med personer bosatt utenfor Israel eller De palestinske områdene. Det palestinske innenriksdepartementet anslår at om lag 20 000 personer oppholder seg på Vestbredden og Gaza uten formell oppholdstillatelse i påvente av familiegjenforening. I tillegg lever antagelig en rekke palestinere atskilt fra ektefeller og øvrig familie i påvente av familiegjenforening.

Kvinner

Blant annet Amnesty mener at palestinske kvinner er den gruppen i det palestinske samfunnet som rammes hardest av den pågående konflikten. De rammes av de ytre politiske omstendighetene. I tillegg er det palestinske samfunnet svært mannsdominert. Omfanget av vold i nære relasjoner er ikke kjent, men antas å være stort. Mulighetene til å søke beskyttelse for kvinner som føler seg truet, er beskjedne.

Dette notatet er basert på åpne kilder, blant annet ulike nyhetskilder, Landguiden (betalingstjeneste), Wikipedia, HaMoked, B´Tselem, Amnesty, rapporter fra ulike FN-organer, Palestinian Center for Human Rights (PCHR), UNCHR, Al-Haq, Palestinian Human Rights Monitoring Group, Palestinian Commission for Human Rights, UNRWA, OCHA, FAFO.

Landinfo foretar jevnlig tjenestereiser til både Israel, De palestinske områdene, samt til de omkringliggende landene Syria, Libanon og Jordan for å møte lokale kilder. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.