Angola

Angola ligger i det sørlige Afrika og grenser til Namibia, Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo og Zambia. Enklaven Cabinda ligger inneklemt mellom Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo og er dermed geografisk løsrevet fra resten av Angola. Landet er svært rikt på naturressurser som olje, gass og diamanter. Store deler av oljereservene ligger langs kysten utenfor Cabinda. 

Majoriteten av Angolas befolkning er bantu. Litt over 30 % av befolkningen tilhører bantu-gruppen ovimbundu som først og fremst bor i det sentrale høylandet. Ca 25 % er mbundu og snakker kimbundu. Disse er bosatt i Luanda, langs kysten og i Kwanzadalen. Ca 15 % er bakongo. Disse bor først og fremst nordvest i Angola og snakker kikongo. I tillegg finnes en rekke mindre bantugrupper. I byene bor også en liten andel "evoluidos", angolanere som er såkalt europeisert, samt "mestiços", som er av både afrikansk og portugisisk herkomst. "Evoluidos" og "mestiços" er små grupper i antall men har relativt sett stor økonomisk og politisk innflytelse i Angola. Portugisisk snakkes av nær halvparten av landets befolkning, særlig har bybefolkningen i de større byene gode kunnskaper i portugisisk. 

Angola er en sekulær stat med religionsfrihet. Størstedelen av befolkningen bekjenner seg til katolisismen, men protestantiske minoriteter finnes også. En stor del av befolkningen tyr i tillegg til tradisjonelle afrikanske religiøse skikker og trosforestillinger. 

Kolonitiden og frigjøring

Angola ble portugisisk koloni allerede på 1500-tallet. I utgangspunktet var det elfenben, kobber og krydder portugiserne var ute etter, men etter hvert overtok slavehandelen. Slavene fra Angola ble sendt til sukkerplantasjene i São Tomé, Principe og Brasil. Helt fram til 1900-tallet var denne handelen svært omfattende, på tross av at det etter hvert ble nedlagt forbud. Slaveriet ble erstattet av et omfattende tvangsarbeidssystem som ble holdt i hevd helt fram til 1961. 

Angola hadde lenge ingen effektiv og samlet motstandskamp mot koloniveldet, blant annet grunnet portugisernes strategi med å spille på lokale og etniske motsetninger. Store deler av befolkningen kalt indígenas ("innfødte") ble sterkt kontrollert og levde atskilt fra de såkalte assimilados ("tilpassede") som var velutdannede angolanere med jobb innen handel og industri. 

Portugal var opprinnelig ikke villig til å gi slipp på sine kolonier, på tross av at en rekke afrikanske land oppnådde sin selvstendighet på 50- og 60-tallet. Derimot oppmuntret portugisiske myndigheter fra og med 50-tallet en omfattende utvandring fra Portugal til Angola. Dette bidro til en mer tilspisset situasjon mellom kolonimakten og angolanere. Voksende politisk motstand mot kolonimakten samt innflytelse fra marxistiske og anti-imperialistiske miljøer resulterte i grunnleggelsen av Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) i 1956. Holden Roberto grunnla i årene etter Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA). En utbrytergruppe anført av Jonas Savimbi forlot i 1966 FNLA og opprettet União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA). I enklaven Cabinda ble Frente de Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC) dannet i 1963. 

De ulike rivaliserende frigjøringsorganisasjonene hadde internasjonal støtte fra ulikt hold og landet ble raskt en brikke i den kalde krigen. UNITA mottok støtte fra USA som ønsket innflytelse i landet. Også Sør-Afrika støttet UNITA. MPLA hadde opprinnelig et uttalt marxistisk ståsted og mottok våpen og penger fra Sovjetunionen og etter hvert også Cuba. Derimot støttet Kina på sin side FNLA for å motvirke den sterke sovjetiske innflytelsen i Angola. Også nabolandet Zaire støttet FNLA. 

Etter militærkuppet i Portugal i 1974 gikk landet med på å oppgi sitt kolonistyre i Angola. Mellom frigjøringsbevegelsen og portugisiske myndigheter ble det i januar 1975 enighet om at kolonistyret skulle avvikles 11. november samme år. Videre var det enighet om at MPLA, FLEC og UNITA skulle danne en overgangsregjering fram til det kunne avholdes valg i landet. Allerede noen uker etter avtaleinngåelse ble MPLA angrepet av FNLA med støtte av både den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA og Zaire. FNLA lyktes ikke i sitt forsøk på å erobre Luanda. UNITAs meglingsforsøk mellom MPLA og FNLA lyktes heller ikke, og UNITA forsøkte isteden på egen hånd å få kontroll over Luanda. Dette ble støttet av Sør-Afrika som ikke ønsket MPLA ved makten i Angola. Disse kampene medførte at de fleste portugiserne som bodde i Luanda, forlot landet og tok med seg det de hadde av verdier eller ødela det de måtte etterlate. Kort tid etter ankom cubanske soldater Angola for å støtte MPLA. Da 11. november 1975 kom, var det MPLA som hadde kontrollen over Luanda og Agostinho Neto ble landets første president. Ved hans død i 1979 overtok Jose Eduardo dos Santos, som har sittet sammenhengende fram til i dag.

Borgerkrig

MPLA iverksatte en nasjonalisering av landets økonomi og arbeidet for et "revolusjonært demokratisk diktatur". Alle opposisjonspartier og fri presse ble forbudt. Regimet ble forsøkt styrtet av intern opposisjon i MPLA, men forsøket ble brutalt slått ned. Opposisjonsvirksomhet fra FNLA og FLEC avtok mens UNITA på sin side fortsatte sin væpnede kamp mot regimet med stor styrke. For sivilbefolkningen ble krigen en stor katastrofe med enorme menneskelige lidelser og materielle skader. 

I 1988 ble Cuba og Sør-Afrika enige om å trekke sine tropper ut av Angola. Men først i 1991 ble de angolanske frigjøringsbevegelsene enige om en fredsavtale assistert av Portugal, USA og Sovjetunionen. Det ble oppnådd enighet om avvæpning og opprettelse av en egen angolansk hær. I tillegg skulle det avholdes valg 18 måneder etter inngåelsen av avtalen. Under den FN-overvåkede avvæpningen unnlot UNITA å tilkjennegi store væpnede styrker. Da valgets første omgang i 1992 viste at MPLAs José Eduardo dos Santos vant over UNITAs Jonas Savimbi, erklærte UNITA valget ugyldig på grunn av valgfusk. Dette på tross av at FN hevdet valget var rimelig demokratisk gjennomført. UNITA gjenopptok dermed den væpnede kampen, og borgerkrigen som fulgte, ble svært blodig og brutal. Overgrepene mot sivilbefolkningen var omfattende og krigen medførte at opp mot tre millioner flyktet fra sine hjem. UNITA hadde stort sett kontroll over de indre strøk av landet, mens MPLAs kontroll var sentrert til Luanda og kyststrøkene. 

Landets rike naturressurser var en svært viktig faktor i borgerkrigen. UNITA kontrollerte flere store diamantgruver og finansierte sin virksomhet ved diamantsmugling. Denne virksomheten knyttes av en rekke kilder også tett til Zaires daværende president Mobutu Sese Seko. Det faktum at diamantsmugling bidro sterkt til å finansiere borgerkrigen, gjorde at blant annet FN iverksatte tiltak for å motvirke denne virksomheten. MPLA hadde på sin side kontroll over oljeutvinningen i landet. 

I 1994 ble en ny avtale mellom MPLA og UNITA inngått. Denne avtalen var omstridt i begge leire og krigen fortsatte. I 1995 ga Savimbi uttrykk for at han ville akseptere dos Santos som Angolas president, og en enhetsregjering hvor også UNITA tok del, ble dannet i 1997. Som et ledd i forsoningsarbeidet skulle landområder som omfattet rike diamantgruver, overgis til myndighetenes kontroll. UNITA ble beskyldt for å forsinke denne prosessen og ble i 1998 utestengt fra både regjeringen og parlamentet. Deler av UNITA ønsket imidlertid å fortsette den politiske prosessen og dannet UNITA Renovada. Som en konsekvens av denne splittelsen i UNITA trappet Savimbi opp krigshandlingene og kontrollerte ved utgangen av 1998 mer enn halvparten av landet. En fornyet og brutal borgerkrig var dermed igjen et faktum. I 1999 ble FN tvunget til å trappe ned sin bistand til internflyktningene grunnet angrep på organisasjonens transportfly. Situasjonen for sivilbefolkningen utviklet seg til å bli mer kritisk. 

Situasjonen endret seg i februar 2002 da Jonas Savimbi ble skutt og drept av regjeringsstyrkene. Det fantes ingen opplagt etterfølger til Savimbi som leder av UNITA. I mars ble en våpenhvile undertegnet mellom MPLA og UNITA. Et ledd i avtalen var enighet om at UNITA soldater skulle kunne vende tilbake til et sivilt liv eller integreres i landets hær. FN-styrker ble sendt for å overvåke denne prosessen og for å avhjelpe den humanitære krisen landet sto overfor. Et generelt amnesti for UNITA-medlemmer ble vedtatt i parlamentet og reiseforbudet for UNITAs ledere ble opphevet i 2002. UNITA startet en prosess fra å være en nærmest ren militær organisasjon til å bli et politisk parti. Dos Santos fra MPLA ble den nye samlingsregjeringens statsminister. De første valgene etter krigens slutt i 2002 var opprinnelig satt til september 2006, men er forskjøvet til 2007. 

Cabinda

Utenfor kysten av Cabinda ligger en stor del av Angolas oljereserver. Internasjonale selskaper, særlig amerikanske og franske, er tunge aktører i oljeutvinningen i området. MPLAs ønske om en sterk sentralmakt i Angola skyldes blant annet et ønske om å bevare kontrollen over det ressursrike Cabinda. 

Det bor ca 400 000 mennesker i Cabinda. I likhet med flertallet i Uige-provinsene er det i hovedsak bakongo-folket som bor i Cabinda. Befolkningen i Cabinda har derimot utviklet kulturelle særtrekk. Dette benyttes av frigjøringsbevegelsen som viktige moment i deres kamp for selvstendighet, og enkelte hevder de språklige og kulturelle særtrekkene i Cabinda skiller seg skarpt fra de omkringliggende landene.

Språket som i dag benyttes i Cabinda er en egen variant av kikongo kalt ibinda. Tidligere var det vanlig å omtale innbyggere i Cabinda som fiote, og også språket ibinda ble omtalt som fiote. Fiote betyr svart og ble opprinnelig benyttet av portugiserne for å betegne lokale særtrekk og forhold. Ordet har med tiden fått et sterkt negativt preg, og er etter hvert blitt stadig oftere erstattet med betegnelsen ibinda. Undervisningsspråket i Cabinda er portugisisk. 

Cabinda var under siste del av kolonitiden et portugisisk protektorat, og ikke koloni som det øvrige Angola. Protektoratet ble administrativt forent med Angola i 1956. Denne mangelen på felles historie under kolonitiden er viktige moment for frigjøringsbevegelsen som startet en mer organisert virksomhet fra 1960. I 1963 ble Frente de Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC) dannet. FLEC etablerte i 1967 en eksilregjering. 

I Alvor-avtalen fra 1975 som bereder grunnen for Angolas selvstendighet, ble de to territoriene slått sammen. FLEC tok ikke del i forhandlingene om Angolas selvstendighet. 1. august samme år erklærte derimot FLEC Cabinda som selvstendig republikk, noe de mobiliserte liten internasjonal støtte for. Samme år starter den væpnede frigjøringskampen i form av geriljakrig mot angolanske myndigheter som FLEC anser som okkupasjonsmakt. 

På 80-tallet ble FLEC splittet i FLEC-FAC (Forças Armadas de Cabinda) og FLEC-Renovada. Begge disse fløyene har utropt Cabinda som deres republikk og med deres egen president. Gjennom 80- og 90-tallet var det kontakt mellom frigjøringsbevegelsen og angolanske myndigheter uten at dette medførte stans i krigføringen. FLECs krav har vært en folkeavstemning om Cabindas status, mens angolanske myndigheter bare har vært villig til å gi Cabinda økt selvstyre.  

Ved borgerkrigens slutt i 2002 iverksatte den angolanske regjeringshæren en offensiv mot FLEC. Regjeringshæren anså krigen som vunnet i juni 2003, men geriljaen fortsatte på tross av dette sin virksomhet. Først i juni 2006 erklærte FLEC våpenhvile. Samtaler, blant annet om mulighetene for økt selvstyre for Cabinda, pågår mellom regjeringen og FLEC, men det rapporteres fra flere kilder om at det er tegn til at FLEC er splittet og preget av intern uenighet. Da en fredsavtale ble undertegnet 1. august 2006 mellom regjeringen og paraplyorganisasjonen Frente Democrática de Cabinda (FDC), ble det rapportert om at organisasjonen Mpalabanda var uenig i avtalen. FDCs leder, Bento Bembe, kritiseres av Mpalabanda for å ha gått ut over sine fullmakter. 

Ifølge fredsavtalen skal Cabinda gis spesiell status. Amnesti skal gis til opprørssoldatene i FLEC og FLEC-Renovada og disse skal integreres i den angolanske hæren, FAA, og politiet. FCDs medlemmer skal integreres i den nasjonale samlingsregjeringen og i Cabindas provinsregjering. Ifølge Mpalabanda er ikke dette tilstrekkelig. Organisasjonen er nå forbudt.

Sikkerhetssituasjonen i Angola har generelt sett hatt en positiv utvikling siden krigens slutt i 2002. Menneskerettighetsforholdene er preget av en svært krevende situasjon i forhold til tilgang på mat, vann og helsestell. Høy tilgjengelighet på våpen, demobilisering av militære styrker, store folkeforflytninger og utrente sikkerhets- og politistyrker preger også menneskerettighetsforholdene. 

Ifølge US Department of State begikk sikkerhetsstyrkene et ukjent antall drap i 2005, mens myndighetene ikke begikk noen politisk motiverte drap. Sikkerhetsstyrkene hevdes å benytte tortur og voldtekt i et betydelig omfang. Det er generelt sannsynlig at dårlig disiplin i hæren og sikkerhetsstyrkene heller enn en bevisst strategi er årsaken til de begåtte overgrep. 

Det rapporteres fra kilder at sikkerhetsstyrkene tidvis reagerer ovenfor fremsatt kritikk. Likeledes pekes det på at politisk opposisjon er gjenstand for trakassering. Det er også rapportert om overgrep i forbindelse med myndighetenes bekjempelse av illegal diamanthandel.

Presse

Ifølge grunnloven er det ytringsfrihet i Angola. I praksis forekommer det imidlertid at myndighetene innskrenker denne friheten. I tillegg praktiserer journalister en viss form for selvsensur, men åpen kritikk av myndighetene finner sted i angolansk presse. Ærekrenkelser av presidenten er forbudt. For utenlandsk presse er det nødvendig med tillatelse fra myndighetene for å reise ut av hovedstaden. 

Tidligere har det vært rapportert om at trakassering av journalister - hovedsakelig utenfor hovedstaden. Ifølge US Department of State forelå det ingen slike rapporter for 2005. 

Det finnes private og uavhengige medieinstitusjoner i Angola, men de største mediene er kontrollert av myndighetene. Statsdrevne radiokanaler er den viktigste informasjonskilden utover i landet.  

Cabinda

Sikkerhetssituasjonen i Cabinda må sees i lys av fredsavtalen som ble inngått 1. august 2006. Det er imidlertid klare tegn på uenighet i frigjøringsbevegelsen om avtalen, og det rapporteres om at det fortsatt eksisterer mindre væpnede frigjøringsgrupper. Fortsatt er det en betydelig tilstedeværelse av regjeringsstyrker i Cabinda. Det rapporteres om overgrep og drap begått av sikkerhetsstyrkene i Cabinda, men risikoen for overgrep antas i dag først og fremst å gjelde enkeltpersoner som er eksponert i media og samfunnsliv og ikke den generelle befolkningen. I forbindelse med den militære offensiven mot frigjøringsbevegelsen i Cabinda i 2002-03 ble det imidlertid rapportert om overgrep fra sikkerhetsstyrkenes side mot deler av sivilbefolkningen som sikkerhetsstyrkene antok støttet frigjøringsbevegelsen.  

Rettsvesen

Den administrative infrastrukturen i Angola bærer preg av kolonitid og etterfølgende nær tre tiår med borgerkrig. Det gjelder også rettsvesenet, som er generelt svært dårlig utbygd. Domstolene fungerer bare noen enkelte steder i landet. Svært få har tilgang på offentlige rettsinstanser. Straffrihet er et svært utbredt problem. I mange tilfeller er det et misforhold mellom juridiske nedfelte rettigheter og handlinger utført av sikkerhetsstyrkene og ulike deler av justisvesenet. 

Ifølge loven må det ved en arrestasjon foreligge en arrestordre fra en dommer eller tilsvarende. Unntaket er tilfeller hvor personer pågripes i gjerningsøyeblikket. Sikkerhetsstyrkene innhentet imidlertid ikke i alle tilfeller slik ordre. Det rapporteres videre fra kilder at det forekommer at politiet anholder personer og setter dem i forvaring uten at vedkommende får møte for retten. Det rapporteres også om forsvinninger i forbindelse med varetekt, særlig i Cabinda og ute i distriktene. Ifølge US Department of State framkommer det i uavhengige medier at sikkerhetsstyrkene utfører ulovlige arrestasjoner av personer i Cabinda som anklages for å samarbeide med FLEC. 

Fengselsforholdene i Angola er svært dårlige og, ifølge US Department of State, er de livstruende. Det rapporteres om at fengselsansatte slår og torturerer innsatte. Det reelle antallet innsatte er anslagsvis fem ganger høyere enn antallet byggene var ment for. Særlig gjelder dette fengsler utenfor hovedstaden Luanda. For innsatte er det generelt nødvendig å motta hjelp fra slekt eller andre for å få dekket sine basale behov som mat, sanitære artikler og helsestell. Kvinnelige innsatte og barn er i en særlig utsatt posisjon, og kilder peker på at seksuelle overgrep forekommer, både fra ansatte og andre innsatte. 

Sosioøkonomiske forhold

Etter nær tre tiår med borgerkrig er store deler av landet minelagt og store deler av infrastrukturen i ruiner. Dette er av særlig stor betydning for befolkningen i innlandet. På UNDPs Human Development Index for 2006 ligger Angola som nummer 161. Befolkningstilveksten er svært høy, og andelen foreldreløse barn er meget høy grunnet borgerkrigen. En overveldende majoritet av befolkningen lever i fattigdom eller ekstrem fattigdom. Matmangel er svært utbredt og under halvparten av befolkningen har tilgang på rent vann. Arbeidsledigheten antas å være flere titalls prosent. Grunnet de store flyktningstrømmene har sysselsetningen i jordbruket vært svært lav, men denne ventes å kunne ta seg opp etter hvert som gjenbosetting finner sted. Analfabetismen anslås til ca 60 %.

Den angolanske borgerkrigen har i stor grad vært en kamp om kontroll over landets rike naturressurser. Den politiske og militære elite har i stor grad hatt en betydelig velstandsøkning. President dos Santos sin familie ble eksempelvis med tiden den rikeste i landet. Etter krigens slutt i 2002 har oljesektoren medført at Angola har en av verdens raskest voksende økonomier. Virksomheter og personer knyttet til denne industrien har opplevd en formidabel velstandsøkning. Derimot lever en overveldende majoritet i dyp fattigdom. På den måten har landets store inntekter medført økte sosiale forskjeller.

Helse

Angolas helsesektor er nærmest totalt fraværende. På grunn av krigshandlinger og ødelagt infrastruktur har store områder tidligere ikke vært tilgjengelig for internasjonale hjelpeorganisasjoner. 

Befolkningen er generelt preget av hyppig og til dels alvorlig underernæring. Grunnet svært lite medisinsk helsestell er dødeligheten høy ved malaria, infeksjonssykdommer og mangelsykdommer. Tuberkulose er utbredt, men det eksisterer relativt få behandlingsmuligheter. Utbrudd av blant annet kolera og marburgfeber forekommer og medfører høy dødelighet. I bydelen Boavista i Luanda antas det at ca 2 300 personer er omkommet i en koleraepidemi som brøt ut i februar 2006. 

Angola har en av verdens høyeste spedbarnsdødeligheter. I tillegg har mange barn blitt benyttet som barnesoldater og en høy andel har mistet muligheten til skolegang. Ifølge FN er det kun Sierra Leone hvor barn støter på flere alvorlige hindringer i sin oppvekst.

Kvinner

Ifølge angolansk lov er kjønnsdiskriminering forbudt. Angolanske kvinner har en relativt sterk politisk og økonomisk stilling i samfunnet. Like fullt er det flere gutter enn jenter som mottar og fullfører utdanning. Vold mot kvinner er svært utbredt, likeledes seksuell trakassering.

27 år med borgerkrig medførte at anslagsvis over 4 millioner mennesker var internt fordrevne ved krigens slutt i 2002. Flere hundretusen søkte tilflukt i nabolandene. I løpet av de få år siden krigens slutt, har en relativt høy andel flyktninger vendt tilbake til sine hjem. Dette har medført store folkeforflytninger i Angola de senere år. 

Det er alt i alt forholdsvis få asylsøkere fra Angola i Norge, men antallet har vært noe mer varierende siden årtusenskiftet. Toppåret var 2003 med 174 ankomne, mens tallet for 2005 var 26. 

En majoritet av søkerne fra Angola har anførsler som knytter seg til den generelle sikkerhetssituasjonen i Cabinda. En del anfører frykt for sin egen sikkerhet på grunn av deres egen tilknytning til FLEC eller at de har nær forbindelse til personer som har slik tilknytning. Det har også forekommet at kvinnelige asylsøkere fra Angola har anført at de er ofre for trafficking. 

De sakene hvor avslag fra UDI ble påklaget var så godt som alle klagerne unge menn. De fleste oppga å være fra Luanda eller Cabinda. Anførslene var i det vesentligste knyttet til partiene FLEC, MPLA og UNITA, men også til den humanitære situasjonen. Det forekom også anførsler knyttet til rettssystemet og forholdene i angolanske fengsler.

Informasjonstilgangen vedrørende Angola generelt er relativt god, men mer begrenset når det gjelder Cabinda. 

Dette notatet baserer seg på åpne kilder. Blant annet BBC News, The Washington Post, US Department of State, UK Home Office, Wikipedia, International Crisis Group, Landguiden (betalingstjeneste), Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon, IRIN, Leger uten Grenser, NUPI.

Landinfo har aldri vært på fact-findingreise til Angola. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.