Aserbajdsjan

Republikken Aserbajdsjan ligger sørøst i Kaukasia. Landet grenser til Russland, Georgia, Armenia, Iran og Tyrkia. Mot øst ligger Kaspihavet. Aserbajdsjan omfatter den autonome republikken Nakitsjevan. Nagorno-Karabakh var en autonom oblast (region) fram til 1991. Området er formelt sett en del av Aserbajdsjan, men i praksis er det kontrollert eller okkupert av armenske tropper. Armenere kontrollerer også områder rundt Nagorno-Karabakh. Til sammen er 15-20 % av Aserbajdsjans territorium i dag utenfor landets kontroll.

Befolkning

De etniske asererne utgjør ca. 90 % av landets rundt 8, 5 millioner innbyggere, som da inkluderer befolkningen i de okkuperte områdene. Ca. to og en halv prosent av befolkningen er etniske russere, mens armenerne utgjør ca. to prosent. Av andre etniske minoriteter kan nevnes talysjer, lesginer, kurderer og avarer.

Det befinner seg anslagsvis én million aserbajdsjanske statsborgere i Russland. De fleste er der for å jobbe. I Iran bor det flere etniske aserere enn i Aserbajdsjan, anslagsvis 20 millioner. Mange etniske russere har forlatt landet etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Bare rundt 20 000 armenere bor i Aserbajdsjan utenfor de okkuperte områdene.

Som en følge av stridighetene om Nagorno-Karabakh som blusset opp i 1988, skjedde det store folkeforflytninger. Ca. 200 000 etniske aserere flyktet fra Armenia til Aserbajdsjan, og ca. 570 000 aserere flyktet fra Nagorno-Karabakh og de okkuperte områdene rundt til aserbajdsjansk kontrollert Aserbajdsjan. Mange av internflyktningene /flyktningene lever under vanskelige forhold, og mulighetene for å kunne vende tilbake synes per i dag små.

Språk

Aserbajdsjansk, eller aseri, er nasjonalspråket. Det snakkes av ca. 90 % av befolkningen. Språket tilhører den tyrkiske språkfamilien. Folk som snakker tyrkisk og aseri kan forstå hverandre. I 1992 ble det bestemt at språket skulle skrives med latinske bokstaver. Fra 1939 ble det skrevet med kyrilliske bokstaver. I perioden 1929 – 1939 ble det brukt latinske bokstaver, mens det før 1929 ble brukt arabiske skrifttegn.

Russisk var det dominerende språket i det offentlige rom i sovjettiden. Fremdeles behersker mange av innbyggerne språket, selv om det er på retur. Russisk blir til en viss grad brukt som språk mellom folkegrupper.

Religion

Aserbajdsjan er en sekulær stat, det vil si at stat og religion er atskilt. Religiøse samfunn må imidlertid ha registrering hos staten for å kunne praktisere fullt ut legalt. I sovjettiden forsøkte myndighetene å kvele all religiøs virksomhet.

Langt over 90 % av innbyggerne er muslimer, og av dem er det store flertallet sjiamuslimer. Mange av sjiamuslimene synes å ha et relativt avslappet forhold til islam og de religiøse lovene og reglene. Det er viktig for en aserer å være muslim, men de fleste går ikke ofte i moskeen og leser ikke Koranen regelmessig.

Nyere politisk historie

Aserbajdsjan var en del av Sovjetunionen (1922 – 1991). Republikken fikk sin selvstendighet 18. oktober 1991. Landet var tidligere en egen sovjetrepublikk, bortsett fra i perioden 1922 – 1936 da den utgjorde en del av Den transkaukasiske sovjetrepublikken sammen med Georgia og Armenia.

Årene rett før og rett etter 1991 var preget av mye uro og konflikter. Den gamle konflikten om Nagorno-Karabakh blusset opp i 1988. Armenerne i området ønsket selvstendighet. I perioden 1992 – 1994 var det full krig mellom aseriske og armenske styrker.

I 1989 ble den aseriske Folkefronten dannet, med Abulfas Eltsjibej som leder. Den var en nasjonalistisk bevegelse med selvstendighet for Aserbajdsjan som mål. I januar 1990 kom det til uroligheter i Baku. Kommunistpartiets bygninger ble angrepet, og etniske armenere ble utsatt for overgrep. Sovjetiske tropper rykket inn i Baku 19. januar 1990.

Sovjetunionen ble gradvis svekket og gikk i oppløsning på slutten av 1991. Folkefrontens leder, Eltsjibej, vant det første frie presidentvalget i juni 1992. Men forholdene ble kaotiske med en sterkt svekket økonomi, blant annet som følge av krigen om Nagorno-Karabakh. I 1993 kom den gamle kommunistlederen, Heidar Aliev, til makten gjennom et kupp. I 1994 og 1995 kom det til sammenstøt mellom styrker underlagt Innenriksdepartementet som var lojale mot Aliev og styrker som ikke var lojale. Gradvis fikk Aliev kontroll, og situasjonen stabiliserte seg.

Heidar Aliev satt relativt eneveldig ved makten fram til oktober 2003. Da vant hans sønn, Ilham Aliev, presidentvalget med ca. 80 % av stemmene. Det kom til store demonstrasjoner og protester i etterkant av valget. Utenlandske observatører meldte om valgfusk. Flere ledende opposisjonspolitikere fikk lange fengselsstraffer.

Ilham Aliev fortsatte kursen som hans far hadde staket ut. Det var mange spekulasjoner i hvordan den unge og uerfarne Ilham Aliev ville klare seg. Men gjennom en autoritær lederstil har Ilham og hans støttespillere klart å konsolidere makten. Opposisjonen har blitt holdt nede, og framstår i dag som svak og splittet. 15. oktober 2008 ble Ilham Aliev gjenvalgt som president med nærmere 90 % av stemmene. Flere ledende opposisjonspolitikere boikottet imidlertid valget. Igjen ble valget kritisert av internasjonale observatører, selv om det også ble meldt om en viss framgang. I en folkeavstemning i mars 2009 stemte et stort flertall for å endre grunnloven slik at en sittende president kan gjenvelges et ubegrenset antall ganger. Opposisjonen boikottet folkeavstemningen, og blant andre Europarådet kritiserte endringen.

Konflikten om Nagorno-Karabakh

Nagorno-Karabakh (N-K) er formelt en autonom oblast vest i Aserbajdsjan. I begynnelsen av 1990-årene rev provinsen seg løs, og erklærte seg som en egen stat. Striden om hvem som skal ha kontroll over N-K går langt tilbake i tid. Men i 1988 blusset den opp for alvor. Det var en gryende nasjonalisme både i Armenia og i Aserbajdsjan. På den tiden var det ca. 75 % etniske armenere og ca. 25 % aserere i N-K. Parlamentet i N-K krevde i februar 1988 at oblasten skulle slutte seg til Armenia, og parlamentet i Armenia fulgte opp med å kreve det samme. Det førte til voldsomme protester i Aserbajdsjan, og også i Moskva, ettersom hele området den gang var en del av Sovjetunionen.

Konflikten ble gradvis trappet opp og ble mer og mer voldelig. Da de russiske troppene som hadde erstattet de sovjetiske, trakk seg ut i 1992, gikk konflikten over i full krig. De armenske troppene viste seg å være de aserbajdsjanske overlegne og tok raskt kontroll over hele N-K. I mai 1994 ble det inngått våpenhvile. Da hadde armenerne åpnet en korridor som dannet en fysisk forbindelse mellom N-K og Armenia, den såkalte Lachin-korridoren. I tillegg hadde armenerne tatt kontroll over store områder rundt N-K, områder som N-K definerer som sikkerhetssoner. Aserbajdsjanske kilder hevder at armenerne okkuperer til sammen ca. 20 % av Aserbajdsjans territorium. Armenske kilder hevder at armenerne kontrollerer en langt lavere del.

Det er liten tvil om at Armenia støtter armenerne i N-K.  Men Armenia nekter for at det hadde en aktiv rolle i krigen. Konflikten 1988-1994 førte til at til sammen rundt en million mennesker ble flyktninger eller internflyktninger, fra Armenia, Aserbajdsjan og N-K med omkringliggende områder. Praktisk talt alle etniske aserere forlot N-K slik at området i dag er nærmest etnisk homogent, med bare armenere. Asererne har i dag i praksis ingen muligheter til å vende tilbake. Innbyggertallet er noe usikkert, men anslagsvis rundt 150 000.

Våpenhvilen fra 1994 er stort sett overholdt, men det har stadig vært mindre episoder og også trefninger. Men fra 2008 har det vært en viss økning i intensiteten og hyppigheten på sammenstøtene.

N-K har utropt seg selv til egen stat, men er ikke er anerkjent av noen andre stater, heller ikke av Armenia. Gjennom mange år har det vært forhandlinger mellom presidentene i Armenia og Aserbajdsjan, i regi av OSSE. Frontene har imidlertid vært steile. Den armenske siden ser ikke ut til å ville vike på kravet om uavhengighet, mens den aserbajdsjanske siden kan gå med på utrakt grad av selvstyre, men da innenfor Aserbajdsjan. Siden 2009 synes det å være en viss optimisme med hensyn til å finne en løsning. På slutten av 2008 undertegnet presidentene i Armenia og Aserbajdsjan en erklæring som skulle forplikte partene til å løse konflikten uten bruk av vold. Men en endelig løsning med status for N-K og de omkringliggende armenskkontrollerte områdene, synes ikke nært forestående.

Situasjonen for politisk opposisjonelle og kritiske journalister

På papiret er det demokrati og maktfordeling i Aserbajdsjan. I praksis er det meste av makten samlet hos presidenten og hans nærmeste krets. Det arrangeres valg, men valgene er manipulerte og falsifiserte. Det finnes parlament og domstoler. Men parlamentet framstår som et sandpåstrøingsorgan for det presidenten måtte bestemme. Domstolene er ikke uavhengige. Presidenten gir ordre direkte til domstolene i det som blir oppfattet som viktige saker. Mange straffesaker er fabrikkerte. I tillegg er det en stor grad av korrupsjon i rettsapparatet. Utfallet i en straffesak kan være avhengig av hvor mye en er villig til å betale, eller om en kjenner noen oppe i systemet. Selv i saker som ville eller skulle gått i ens egen favør, kan en risikere å måtte betale for å få den riktige dommen eller kjennelsen.

Det politiske regimet i Aserbajdsjan blir ofte omtalt som autoritært og repressivt. Den politiske opposisjonen har store problemer med å slippe til på tv, som er dominert av staten. Pressefriheten er svært innskrenket. Sensurordningen ble formelt avskaffet i 1998, men det er en utstrakt bruk av selvsensur. Det har ikke vært forsamlingsfrihet siden 2006. Opposisjonsmøter med mer enn rundt 50 deltakere, blir sett på med mistenksomhet og eventuelt oppløst. I Nakitsjevan er forholdene enda mer autoritære, og opposisjonen og den kritiske pressen har svært vanskelige kår.

Det finnes flere opposisjonspartier i landet. Men de fleste synes å mangle en klar ideologi. Partiene er bygd opp rundt enkeltpersoner. Etter å ha vært trakassert i årevis, er opposisjonen i dag svak og nærmest fraværende i mange sammenhenger. Partiene har forsøkt å samarbeide i koalisjonen Azadliq, men alt i alt framstår opposisjonen som passiv og splittet.

Regimet ser i dag ut til å ha kontroll over makten. Det er lite som tyder på en snarlig omveltning. Folk flest tør ikke assosiere seg med opposisjonen. Det synes å råde en generell frykt i befolkningen. Byråkratiet er gjennomkorrupt. Dersom dagens opposisjonspolitikere skulle komme til makten, vil de stå overfor en nærmest umulig oppgave med å skulle reformere forvaltningen. Med dagens forvaltning, ville det neppe være mulig for dagens opposisjon å styre landet på en demokratisk måte.  

Tidligere var det flere større demonstrasjoner og massemøter, men etter 2005 har myndighetene ikke tillatt slike. Nå er det bare mindre protestaksjoner med plakater. Politiet følger nøye med, og ikke sjelden blir aksjoner oppløst og enkeltpersoner arrestert. Ungdomsorganisasjoner arrangerer jevnlig markeringer etter mobilisering i de sosiale mediene.

Det er få faste grenser for hva som er tillatt av opposisjonell virksomhet og kritiske kommentarer. I forbindelse med valg kan det være at myndighetene tillater mindre aktivitet slik at situasjonen ikke skal komme ut av kontroll. Myndighetene ønsker generelt ikke organisert virksomhet da det kan utgjøre en potensiell fare for regimets eksistens. Det synes imidlertid å være én absolutt grense for hva myndighetene tillater. Den går ved det å kritisere presidenten, hans familie og nærmeste krets. Men også det å kritisere andre mektige personer, vil som regel føre til reaksjoner.

Tidligere ble ofte hundrevis av personer arrestert i forbindelse med en demonstrasjon. I dag er det relativt få arrestasjoner. Det skyldes ikke et mindre repressivt regime, men først og fremst at opposisjonen er mer passiv.

En vanlig reaksjon overfor politiske opposisjonelle er å frata dem jobben eller gjøre det umulig for dem å få jobb, særlig i det offentlige. Denne reaksjonen rammer også ofte familiemedlemmer. Medlemskap i et opposisjonsparti fører i seg selv ikke til arrestasjoner. Men medlemskap kan føre til at man mister jobben. De fleste arbeidsgivere vil ikke ansette medlemmer av opposisjonen. Det gjelder også familiemedlemmer til opposisjonelle.

Maktapparatet, særlig politiet, er kjent for en hardhendt behandling. Allerede ved en eventuell arrestasjon må den pågrepne regne med å bli banket opp. På politistasjonen kan overgrepene fortsette. Også i varetekt kan behandlingen være tøff, blant annet for å tvinge fram tilståelser. Det er sjelden myndighetspersoner blir stilt ansvarlig for overgrepene, selv når disse går over i tortur.

Ungdomsorganisasjonenes aksjoner har hittil ikke blitt møtt med alvorlige reaksjoner fra myndighetenes side. Det kan ha sammenheng med at myndighetenes ikke oppfatter dem som en trussel. Men i november 2009 ble to unge bloggere dømt til henholdsvis to og to og et halvt års fengselsstraff for å ha publisert en video som ble oppfattet som en satirisk kritikk av presidenten. Bloggerne var velutdannede og ressurssterke og drev en relativt ny form for aktivitet på nettet, som myndighetene kanskje var usikre på hvordan de skulle kontrollere.

Det er lite opposisjonell journalistikk i Aserbajdsjan. Det er få opposisjonsaviser, og opplagene er svært lave. Myndighetene legger hindringer i veien blant annet gjennom prispolitikken på papir, distribusjon, osv. Opposisjonelle røster har problemer med å slippe til i etermediene. I 2008 nedla myndighetene forbud mot utenlandske radiosendinger på FM-båndet. Det rammet kanaler som BBC, Voice of America og Radio Free Europe/Radio Liberty.

Myndighetene ønsker, og har også langt på vei, full kontroll over de aller fleste medier. Det er viktig for å sikre de styrendes politiske og økonomiske makt. Enkelte kritiske artikler får passere, men regimet selv definerer at, eller når, noen har gått for langt. Denne grensa varierer som tidligere nevnt blant annet etter hvor stabil situasjonen er. I forbindelse med valg kan det være at myndighetene tolererer mindre av kritiske artikler. Situasjonen har da ofte blitt urolig med demonstrasjoner etter påstander om valgfusk. Den eneste absolutte grensa synes som sagt å gå ved at det er forbudt å kritisere presidenten og hans nærmeste.

Myndighetene ønsker å kvele eller begrense den kritiske journalistikken. Straff som virkemiddel er i seg selv ikke nødvendigvis det primære. Bruk av fengselsstraff vekker oppmerksomhet, og landet utsetter seg for kritikk. Myndighetene vil derfor i mange tilfeller heller forsøke å overtale journalisten til å endre atferd, til å samarbeide eller til å skrive om ikke-kontroversielle temaer. Men i enkelte tilfeller blir journalister dømt til fengselsstraff, blant annet på grunn av ærekrenkelser. Andre blir dømt for forhold som ikke har med journalistikk å gjøre, blant annet hooliganisme. Disse dommene kan være fabrikkerte. På slutten av 2009 satt en håndfull journalister i fengsel.

Mange “brysomme” journalister blir utsatt for trakasseringer. Det kan dreie seg om alt fra truende, anonyme oppringninger til fysiske overgrep. Myndighetene ser ut til å vise liten vilje til å oppklare slike saker. Noen blir også ilagt bøter. Reaksjonene kan også ramme redaktøren eller eieren. Bedrifter og andre vil ofte vegre seg mot å annonsere i en avis som er under oppsikt.

Politiske fanger

Aserbajdsjan har gjennom flere år hatt, og har fremdeles, politiske fanger. I januar 2001 ble landet medlem av Europarådet. Et av vilkårene for medlemskap var at sakene til politiske fanger skulle behandles på nytt, eventuelt at fangene ble satt fri. Siden den gang har det vært en rekke benådninger, og rundt 2005 var det bare en håndfull politiske fanger tilbake av de opprinnelige på Europarådets liste fra 2000. Men nye politiske fanger har kommet til. Tallene fra ulike kilder spriker noe. Det kan synes som det er en viss uenighet i hvordan man skal definere “politisk fange”. “Peace and Democracy Institute” i Baku opplyser at det per medio november 2009 var 68 politiske fanger i landet.

I forbindelse med presidentvalget i 2003 og parlamentsvalget i 2005 ble flere hundre politiske aktivister arrestert. Mange av disse ble dømt til mellom 10 og 15 dagers straff. Disse ble ikke regnet som politiske fanger.

Det er i dag relativt liten aktivitet blant opposisjonen i Aserbajdsjan. Derfor er det også forholdsvis få arrestasjoner. Det skjer nærmest aldri at noen offisielt blir dømt til lange fengselsstraffer for politisk aktivitet alene. Noen menneskerettighetsorganisasjoner mener at myndighetene i flere tilfeller fabrikkerer saker mot det de oppfatter som brysomme eller truende elementer. Planting av narkotika på en opposisjonell skal være én slik metode. Myndighetene vil hevde at det ikke finnes politiske fanger da personene i den aktuelle gruppen er dømt for narkotikalovbrudd, terrorhandling, ærekrenkelse, osv.

Myndighetene tillater at organisasjoner som ICRC har full tilgang til de politiske fangene.

Religiøse grupper og religionsfrihet

Det er ikke full religionsfrihet i Aserbajdsjan. Myndighetene forsøker å skaffe seg kontroll gjennom krav til registrering av religiøse samfunn. Hver gang religionsloven har blitt endret, har det kommet krav om omregistrering av de religiøse samfunnene. Loven ble sist gang endret i mai 2009, og alle de 534 samfunnene som hadde registrering etter den gamle loven, måtte søke om omregistrering innen utgangen av 2010. Samtidig ble kravene til registrering skjerpet. Per 16. desember 2009 hadde ca. 100 samfunn blitt omregistrert. Et samfunn som ikke er registrert, er ikke legalt, og har følgelig ikke fulle rettigheter, som for eksempel med hensyn til å leie lokaler. Før endringen av religionsloven i mai 2009, var det ca. 160 grupper som opererte uten å være registrert.

I Aserbajdsjan skilles det mellom såkalte tradisjonelle og ikke-tradisjonelle religiøse samfunn. Blant de tradisjonelle samfunnene hører muslimske samfunn, som vel og merke er medlem av “the Caucasian Muslim Board”. Videre gjelder det den ortodokse kirke, den katolske kirke og jødedommen. Blant de ikke-tradisjonelle samfunnene finnes blant andre ikke-registrerte muslimske samfunn, Jehovas Vitner og Hare Krishna. De tradisjonelle samfunnene rapporterer sjelden eller aldri om problemer med sin religionsutøvelse. Derimot rapporterer mange ikke-tradisjonelle samfunn om selektiv trakassering.

Ca. halvparten av moskeene i Baku har blitt stengt. Myndighetene synes generelt å være skeptiske til organisert virksomhet, og særlig til radikale islamske grupper som, selv om de har få medlemmer, ofte er ressurssterke, med en klar ideologi og god organisering.

Utlendinger har ikke lov til å misjonere i Aserbajdsjan. Myndighetene håndhever strengt denne bestemmelsen. Ikke sjelden blir religiøs litteratur beslaglagt med den begrunnelse at den forfekter radikal islam.

Etniske armenere

Som følge av konflikten om Nagorno-Karabakh forlot de aller fleste etniske armenere aserbajdsjansk-kontrollert Aserbajdsjan, særlig i perioden 1988 – 1991. De flyktet først og fremst til Armenia og Nagorno-Karabakh, mens andre dro til Russland. I dag er det anslagsvis 20 000 etniske armenere i Aserbajdsjan, utenom Nagorno-Karabakh og de okkuperte områdene rundt Nagorno-Karabakh.

De aller fleste armenere er eldre kvinner som lever, eller har levd, i et blandingsekteskap. Noen er bare delvis etnisk armener. Mange armenere holder en lav sosial profil. Noen har skiftet navn fra armensk til aserisk.

Noen kilder hevder at armenere blir diskriminert på arbeidsmarkedet, at de har vanskelig for å få jobb. Men på den annen side er arbeidsledigheten generelt stor i Aserbajdsjan, ikke minst blant eldre kvinner. Det kan ikke utelukkes at armenerne i enkelte tilfeller må betale høyere beløp i bestikkelser enn det etniske aserere må gjøre. Armenernes faktiske situasjon er mye avhengig av deres konkrete relasjoner til nærmiljøet, og om de har en ektefelle eller andre som kan forsørge dem. Direkte overgrep og trakassering på etnisk grunnlag er generelt sett ikke utbredt i Aserbajdsjan. Det er ikke kjent at armenske barn blir diskriminert i form av utestenging fra skoler.

Armenerne har generelt store problemer med å få utstedt pass og andre dokumenter. En utvandret etnisk armener som ikke har aserbajdsjansk pass, vil ha store vanskeligheter med å komme inn i Aserbajdsjan.

Homofile

Homofil praksis mellom menn ble avkriminalisert i januar 2001. Det var et av vilkårene for Aserbajdsjans medlemskap i Europarådet. De homofile har ingen egne aviser. Men det er etablert en egen ikke-statlig organisasjon. Den er ikke registrert og opererer under dekke av å være en organisasjon for HIV-positive. Mange i Aserbajdsjan synes å mene at homofile er syke og/eller umoralske personer. De fleste homofile lar være å fortelle omgivelsene om sin legning.

Kvinner

Formelt sett har kvinner og menn like rettigheter i Aserbajdsjan. I praksis er imidlertid landet mannsdominert. Det er relativt få kvinner i det offentlige livet. Det er lettere for kvinner å delta i det offentlige livet og i arbeidslivet i Baku, enn det er ellers i landet. Vold i hjemmet regnes som et stort problem. Det blir ofte sett på som et indre familieanliggende, og det kan være vanskelig for kvinner å få beskyttelse.

Sosioøkonomiske forhold

Aserbajdsjans økonomi er dominert av olje- og gassvirksomhet. Landet er en av verdens største produsenter på dette området. Aktiviteten fører til store inntekter, men disse kommer bare i liten grad den alminnelige befolkningen til gode. Store deler av befolkningen regnes som fattige. Verdensbanken anslår at nærmere halvparten av folket lever under fattigdomsgrensen.

Offisielt er arbeidsledigheten bare noen få prosent. Enkelte kilder mener at den reelle arbeidsledigheten er helt oppe i 70 %. Arbeidsledige overlever takket være en liten privat jordlapp, småhandel og svart økonomi. Særlig viktig er det store samholdet i familiene. Mange aserbajdsjanere befinner seg i ulandet, anslagsvis én million bare i Russland. Disse sender ikke ubetydelige beløp tilbake til familien i Aserbajdsjan.

Formelt sett finnes det et velutviklet sosial- og trygdevesen i Aserbajdsjan. Alle skal være garantert en minsteinntekt. Det finnes en rekke pensjoner og trygdeytelser. Men satsene er svært lave. Den omfattende korrupsjonen i landet gjør at man i mange tilfeller må betale for å få trygd, kanskje så mye som tilsvarende ett års trygd.

Det er anslagsvis 800 000 flyktninger og internflyktninger i landet. Disse kom som en følge av konflikten om Nagorno-Karabakh som blusset opp i 1988. Aserbajdsjan har som mål at disse skal vende tilbake, og har derfor vært tilbakeholdne med å integrere dem i samfunnet. Internasjonale organisasjoner har stått for mye av bistanden til denne gruppa. Flere organisasjoner har trappet ned aktiviteten fordi de mener at Aserbajdsjan nå selv har forutsetninger for å hjelpe flyktningene/internflyktningene. Svært mange i denne gruppa har levd, og lever fremdeles, under svært kummerlige forhold.

Tilgang til helsetjenester

Helsetjenester er i prinsippet gratis og tilgjengelig for alle. Men i praksis må man som regel betale for det meste av behandling, medisiner, utstyr, osv. Selv ved livstruende situasjoner må man regne med å måtte betale. Helsevesenet er gjennomkorrupt. Pasienten på et sykehus må regne med å måtte betale til helsepersonell på ulike nivå.

Det satses ikke spesielt mye på helsesektoren. Selv den beste behandlingen er ikke alltid god nok. Rike personer drar derfor ikke sjelden til utlandet for å få behandling. Utdanningsinstitusjonene er også preget av korrupsjon. Det er fullt mulig å kjøpe seg gode karakterer. Det kan også være nødvendig å betale for å få en god karakter. For en pasient kan det derfor være vanskelig å vite hvilken kompetanse en lege egentlig har.

Det foreligger ikke rapporteringer om at spesielle grupper, for eksempel etniske eller politisk opposisjonelle, blir nektet medisinsk behandling.

Informasjonstilgangen vedrørende menneskerettighetssituasjonen i Aserbajdsjan er generelt god. Viktige kilder for informasjon er direkte kontakt med lokale menneskerettighetsorganisasjoner.

Landinfo reiser jevnlig på fact-finding til Aserbajdsjan.   

Dette notatet er basert på informasjon fra blant annet Den norske ambassade, UNHCR, OSSE, aserbajdsjanske menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonspartier, US Department of State, Flyktninghjelpen, Amnesty International, Eurasianet, Radio Free Europe, The Union Council for Soviet Jews, Reporters without Borders, Institute for Reporter Freedom and Safety.  

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.