Publikasjoner

10.3.2008                                   

Det vil avhenge av hva slags forhold det er snakk om. Hvis det dreier seg om former for virksomhet som ble slått hardt ned på i perioder hvor undertrykkelsen i Libya var hardere enn i dag, men hvor situasjonen i dag er en annen, er det liten grunn til å tro det. Hvis det dreier seg om forhold som er politisk like sensitive i dag som den gangen virksomheten pågikk, er det fullt mulig at det vil kunne føre til fokus fra myndighetene også nå.

10.3.2008                                   

1. Her spiller kjønn en avgjørende rolle. Tross revolusjonen i 1969 og et noe mindre strengt lovverk hva angår kvinners stilling enn i flere andre arabisk land, så er Libya et av araberverdenens mest konservative samfunn og svært mannsdominert. Selv om det nå forekommer seksuelle forhold mellom ugifte kjærester, er det fremdeles stor skandale hvis slike forhold blir offentlig kjent. (De er også forbudt i henhold til lokal straffelov.)

En mann som har et forhold til en kvinne hans familie ikke kan akseptere risikerer generelt ikke så mye, iallfall ikke hvis det ikke er åpenbart at de også har hatt et seksuelt forhold. Og så lenge kvinnen har vært frivillig med på et seksuelt forhold, er det primært hun som blir utsatt for fordømmelse, også i tilfeller hvor hun for eksempel skulle ha en "finere" bakgrunn enn mannen. Dobbeltmoralen i arabiske samfunn rundt kjønn og seksualitet er enda sterkere enn i vår del av verden, og dermed får menns seksuelle relasjoner sjelden noen negativ konsekvens for hans eget eller slektens omdømme (med mindre det dreier seg om seksuelle relasjoner som blir allment fordømt - som incest, pedofili og homoseksualitet). 

Kvinners utenomekteskapelige forhold får derimot konsekvenser ikke bare for deres eget omdømme om de blir kjent, men også for familien og slektens omdømme. Dermed kan de fort bli utsatt for ulike typer negative sanksjoner hvis familien deres får nyss om at de har nære relasjoner med menn de ikke er gift med eller nært i slekt med. Dette gjelder også der hvor de "bare" har kjæresteforhold uten seksuell omgang, fordi de fort blir gjenstand for mistanke om at de ikke har holdt seg seksuelt avholdende. Det er ikke uvanlig at jenter blir utskjelt og/eller slått av særlig fedre og/eller brødre (særlig eldre brødre), hvis de blir mistenkt for å ha hatt forhold som er for nære med gutter/menn.

Det finnes flere tilfeller av at jenter/kvinner har blitt frosset ut av familien som følge av slike relasjoner, mistanke om det, eller annen atferd som ansees å være et problem for familiens/slektens omdømme. Landinfo henviser til Human Rights Watch 2006 for en grundig redegjørelse for disse kvinnenes situasjon, og libyske myndigheters tvilsomme rolle i dette bildet.

2. Som nevnt ovenfor, menn får sjelden problemer som følge av utenomekteskapelige forhold som har vært frivillige fra kvinnens side. Selv i de tilfellene hvor kvinnen har betydelig høyere sosial posisjon enn ham, vil fordømmelsen i utgangspunktet bli fokusert på henne. I prinsippet har en mann som er utsatt for problemer med familien til en kvinne han har hatt et forhold til samme mulighet til beskyttelse fra libyske myndigheter som andre som blir utsatt for trusler om vold.

Når det gjelder kvinner som har vært i slike forhold, eller blir mistenkt for det, viser Human Rights Watch sin rapport (2006) tydelig at myndighetene i Libya i liten grad yter disse kvinnene den hjelpen de føler de trenger.

3. Landinfo vet ikke om dokumentasjon på tilfeller av at libyske myndigheter straffeforfølger utenomekteskapelige forhold, eller hvordan slike saker evt. behandles i rettsapparatet. Rapporten fra Human Rights Watch som henvist til ovenfor (2006), viser at det som myndighetene ser på som et tilbud om hjelp til kvinner som har vært i slike forhold kan tolkes mer som en straff av kvinnene det gjelder, siden de i praksis har svært liten bevegelsesfrihet.

4. Her forstår Landinfo umoralsk som å ha hatt utenomekteskapelige seksuelle relasjoner. Som nevnt ovenfor, vil dette ha liten konsekvens for menn flest. Kvinners situasjon vil derimot kunne være betydelig vanskeligere, jf Human Rights Watch 2006.

Menn vil stort sett bare bli offer for tilsvarende stigmatisering hvis det blir offentlig kjent eller antatt at de har hatt seksuelle relasjoner med mindreårige, har begått incest eller hatt homoseksuelle relasjoner (det siste primært hvis de antas å ha vært den "passive" parten).

Personer som opplever slik stigmatisering vil ha det vanskelig i det libyske samfunn, fordi de ofte vil være frosset ut av familien og dermed ikke har tilgang på bistand fra familie og klan (noe som er svært viktig i de fleste sammenhenger i Libya). 

Referanselitteratur

Human Rights Watch, 2006. A Threat to Society? Arbitrary Detention of Women and Girls for "Social Rehabilitation".   

10.3.2008                                   

Blodhevn, kalt tha´r (ËÃÑ) på arabisk, er ikke relatert til seksualitet. Det islamske rettsprinsippet med blodpenger (diya ÏíÉ) ble innført nettopp for å få bukt med blodhevn, og blodhevn er dermed forbudt i islam. I det førislamske beduinsamfunnet kunne ethvert medlem av klanen til en drapsmann, til og med flere enn ett, bli drept som følge av et drap. Innenfor sharia er det bare drapsmannen/drapsmennene selv som kan drepes, og bare hvis vedkommende var tilregnelig(e) og handlet med forsett, dessuten anbefaler islam at slekta til den drepte avstår fra å kreve drapsmannen/mennene drept. Isteden kan den dreptes slekt kreve blodpenger som erstatning for tapet av den drepte. Det samme er relevant ved skade, og følger prinsippet "øye for øye, tann for tann" - eller erstatning istedenfor å kreve øye for øye, osv. (Hele avsnittet er basert på Schacht 1964:185-6)

Siden blodhevn er en skikk som er i strid med klassisk shariarett, er det all grunn til å tro at reell blodhevn vil bli slått ned på av libyske myndigheter. Men så lenge klassiske shariaprinsipper om blodpenger følges mellom to klaner, kan det godt finnes tilfeller hvor libyske myndigheter overlater til klanene selv å ordne opp etter dødsfall og først la rettsapparatet tre inn for å stadfeste det de to klanene er blitt enige om.[1]

Æresdrap er blitt definert av Human Rights Watch (2001) på følgende måte:

"Honor crimes are acts of violence, usually murder, committed by male family members against female family members who are perceived to have brought dishonor upon the family. A woman can be targeted by her family for a variety of reasons including, refusing to enter into an arranged marriage, being the victim of a sexual assault, seeking a divorce -- even from an abusive husband -- or committing adultery. The mere perception that a woman has acted in a manner to bring "dishonor" to the family is sufficient to trigger an attack."

I en libysk sammenheng er det sannsynlig at det forekommer en del vold mot kvinner som motsetter seg fedres og/eller eldre brødres vilje. Det foreligger imidlertid ikke kildemateriale som tilsier at æresdrap som definert ovenfor er utbredt. Kvinner som motsetter seg arrangerte ekteskap kan påberope seg den shariadefinerte retten til å nekte samtykke til ekteskap med en ektefelle de ikke ønsker. Det foreligger heller ikke kilder som opplyser at det å ønske skilsmisse i seg selv blir koblet til æresproblematikk i libysk samfunn.

Mistanke om eller kjennskap til at en kvinne har hatt utenomekteskapelig sex kan derimot føre til at hun blir utsatt for vold fra nære mannlige slektninger, som nevnt ovenfor. En far eller bror som tyr til vold mot eller dreper en datter/søster som anses å ha skadet familiens omdømme vil antakelig møtes med forståelse, og vil kunne få redusert straff hvis han blir straffeforfulgt:

"According to article 375 of the penal code, if a man kills a wife, mother, daughter or sister whom he suspects is engaged in extramarital sexual relations, he benefits from a reduction in penalty. (HRW 2006:11)."

Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke finnes kilder som opplyser at det finnes noe sosialt press for at en kvinne skal drepes hvis hun har brakt skam over familien i Libya, slik vi kjenner fra visse miljøer i noen land i Midt-Østen (Irak, Jordan, Libanon, Palestina, Syria, Tyrkia).

Til slutt er det en tendens i Libya som i arabiske land ellers til at seksualisert vold - inkludert voldtekt - oppfattes mer som sex enn som vold. Dette fører til at det er vanlig å stigmatisere ofre for seksualisert vold som delvis ansvarlige for den. "Løsningen" i en sak hvor en mann har voldtatt en ugift kvinne blir dermed oppfattet å være at han gifter seg med henne, dette støttes av rettsapparatet (HRW 2006:11ff). Voldtekt innenfor ekteskap sees som at en ektemann har rett til sex med sin ektefelle.

Referanselitteratur

HRW, 2001. Human Rights Watch Oral Intervention at the 57th Session of the UN Commission on Human Rights: Item 12 - Integration of the human rights of women and the gender perspective: Violence Against Women and "Honor" Crimes.

HRW, 2006. A Threat to Society? Arbitrary Detention of Women and Girls for "Social Rehabilitation"

Schacht, Joseph, 1964. An Introduction to Islamic Law. Oxford: Clarendon. 

Fotnote

[1] Dette er ikke unikt for Libya, men er praksis i en rekke arabiske og muslimske land.

10.3.2008                                   

Her er det viktig å understreke at selv om skilsmisse ikke sees særlig positivt på i muslimske land, så er det faktisk ikke noe æresspørsmål. Unntaket er hvis en kvinne er blitt forlatt av ektemannen fordi han mistenkte henne for å ha en seksuell relasjon til en annen mann, siden det alltid er problematisk om kvinner har utenomekteskapelig sex. Dette må imidlertid være noe omgivelsene hennes får vite om eller har mistanke om, for at de skal kunne reagere på det.

I muslimske land har kvinner generelt begrenset mulighet til skilsmisse hvis ektemannen motsetter seg det (mens han kan skille seg fra henne mot hennes vilje). Det innebærer at de fleste skilsmisser formelt sett er initiert av kvinnens ektemann, siden hun har få muligheter til å gjøre det (utover å overtale ham til å skille seg fra henne). At en del menn skiller seg fra kvinner nærmest av innfall og uten tanke for de praktiske og økonomiske konsekvensene for den fraskilte kona og eventuelle barn, er allment kjent og mye omdiskutert i muslimske land. Kvinner som opplever det, får allment mye sympati av omgivelsene sine, som offer for innfallet til en egoistisk eks-ektemann.

En fraskilt libysk kvinne vil under normale forhold flytte tilbake til sine foreldre, og i tråd med islamsk rettstradisjon ha daglig omsorg for barn som ikke er nådd pubertet (mens barnas far i prinsippet har foreldreretten, og forsørgelsesplikt). Det er i utgangspunktet ingen forskjell på om skilsmissen har skjedd i Libya eller utlandet. Det kan ikke utelukkes at en fraskilt kvinnes foreldre i noen tilfeller vil nekte henne å flytte hjem til dem, hvis hun i deres øyne har handlet galt, men det vil være svært sjelden dette skjer utenom i tilfeller hvor det er offentlig kjent (eller antatt) at ektemannen skilte seg fra henne fordi han mente hun hadde hatt et utenomekteskapelig seksuelt forhold.

10.3.2008                                  

1. Det finnes ikke noe konkret kildemateriale om dette. De eneste som kan gi noenlunde sikre opplysninger om hvor utbredt det er med rømninger fra libyske fengsler er libyske myndigheter, og det er lite sannsynlig at de har lyst til å dele disse opplysningene med noen.

Det er mer sannsynlig at noen vil forsøke å komme seg unna rettsforfølgelse og dom ved hjelp av kontakter og nettverk, enn at de skulle gå gjennom en hel rettsprosess og først når dom er falt mobilisere nettverket sitt for å rømme. (Kommer man seg unna rettsforfølgelse slipper man jo også "rulleblad" osv, mens en som rømmer fra fengsel både har en dom og gjør seg skyldig i en ny kriminell handling.) 

2. Igjen så finnes det ikke noe kildemateriale på dette. Landinfo mener imidlertid det er grunn til å tro at det er svært vanskelig å rømme fra fengsel i Libya. Hvorfor skulle myndighetene bruke voldsomme ressurser på overvåking, etterretning og straffeforfølgelse av nærmest all uavhengig politisk virksomhet gjennom straffeloven hvis det var en smal sak å rømme fra fengsel når en først er dømt?
 
 
 
 
 

10.3.2008                                  

I den grad det forekommer demonstrasjoner i Libya, så later de generelt til å være dirigert av myndighetene. Det foregår ganske jevnlig større massemønstringer i Libya, men her blir folk som regel utkommandert av politiske ledere på lokalnivå, og slagord, bannere osv er uttrykk for myndighetenes politikk.

Landinfo kjenner til ett tilfelle hvor en slik demonstrasjon utartet, og det skjedde under en demonstrasjon mot det italienske konsulatet i byen Benghazi avholdt 17. februar 2006 i forbindelse med bråket rundt Muhammad-tegningene. Her mistet myndighetene kontrollen over demonstrantene, som gikk fra å demonstrere mot den en italiensk ministers bemerkninger rundt Muhammad-tegningene til å rope slagord mot det libyske regimet. Ulike kilder nevner fra ni til elleve drepte, og store antall sårede (se for eksempel CNNs sak fra 18.2.2006):

http://edition.cnn.com/2006/WORLD/africa/02/17/libya.cartoons/index.html [lastet ned 15.7.2008]

Ellers er det også kjent at en fotballkamp mellom lagene Ahli og Benghazi utartet i demonstrasjoner i 2000.

Når det gjelder studentopposisjon, så er det generelt slik at tilgjengelig kildemateriale i svært liten grad kan fortelle om politisk organisering utenom det statsorganiserte overhodet i noe miljø i Libya - heller ikke i studentmiljøer. Her er det viktig å se på Libyas moderne historie. Fra 1973 og utover, bare fire år etter revolusjonen (1.9.1969), ble det gjennomført store arrestasjoner av politisk opposisjonelle - inkludert universitetslærere og studenter. Siden da har regimet slått svært brutalt ned på alt som kan tolkes som forsøk på politisk organisering utenfor jamahiriyya-systemet. Det innebærer at dagens studenter aldri har opplevd noe annet enn et samfunn hvor alt som heter politisk organisering blir slått svært brutalt ned på. Dette gjør at de ikke har noen eksempler på slik organisering å ta etter, og at de nærmest har fått mulige konsekvenser for slik organisering inn med morsmelken.

10.3.2007                                  

1. Se Rapport - fact-finding til Libya juni 2004 i regi av Utlendingsnemnda, Utlendingsdirektoratet og Utlændingestyrelsen, s 10. Tilgjengelig fra www.landinfo.no
http://landinfo.no/asset/5/1/5_1.pdf [lastet ned 15.7.2008]   

2. Det avhenger av om det blir oppdaget. En av kildene på reisen til Libya i 2004 mente folk følte det var tryggere å se på slikt på en nettkafé enn hjemme. På en nettkafé vil det være vanskelig å påvise hvem som har sett på en bestemt nettside så lenge vedkommende ikke blir direkte observert, mens all trafikk kan loggføres til et privat hjem sin nettforbindelse. (Jf UDI 2004:10.)

Det foreligger ingen konkrete opplysninger i foreliggende menneskerettighetsrapporter om at noen har blitt straffeforfulgt eller fått problemer på annen måte på grunn av slike ting. Samtidig vil nok de fleste libyere være svært forsiktige med å gjøre slikt hvis de fryktet det var informanter for myndighetene i nærheten - enten det dreier seg om ansatte på internettkafeer, gjester der eller andre som de ikke har tillit til.

3. Nei, siden disse ligger på servere utenfor Libya. Men de kan hindre at brukere i Libya får tilgang på servere eller bestemte sider (jf UDI 2004:10).
 
 
 

10.3.2008 

1. Det er vanskelig å si noe kortfattet og generelt om klankonflikter i Libya. Det er imidlertid viktig å skille mellom konflikter mellom klaner på den ene siden, og konflikter mellom personer med ulik klantilhørighet på den andre.

I konflikter mellom klaner vil temaet generelt være uenighet rundt ting som oppfattes som kollektive anliggender. Disse kan godt ha sin opprinnelse i en konflikt mellom enkeltpersoner, men oppleves som et felles anliggende for klanene til disse enkeltpersonene.

I konflikter mellom enkeltpersoner vil nok en del forsøke å mobilisere klantilhørighet for å få mer tyngde i konflikten. Her er det imidlertid viktig at det er grenser for hva man kan regne med støtte fra klanen sin i forhold til - det er på ingen måte gitt at en automatisk får klanens støtte i alt en gjør. Det kan godt være at en enkeltpersons interesser i en konflikt står i motsetning til vedkommendes klan sin kollektive interesse, og da vil det ofte være betydelig vanskeligere å kunne påberope seg støtte fra egen klan.

2. Nei, så vidt Landinfo vet finnes ingen samleoversikter over relasjoner mellom ulike klaner i Libya over tid. Slike allianser vil også endre seg over tid, ettersom de kollektive interessene til de ulike klanene endrer seg.

Det Landinfo imidlertid vet fra tilgjengelig kildemateriale, er at de klanene som dominerte det politiske bildet i Libya før revolusjonen i 1969 i stor grad ble tilsidesatt av de revolusjonære, som på sin side i stor grad kom fra klaner med liten anseelse og tyngde i det førrevolusjonære Libya. Dermed skjedde det en stor endring i maktbalansen mellom de ulike klanene i landet på grunn av revolusjonen. Klanene til personene som sto bak revolusjonen har fått betydelig tyngde (ikke minst Qadhafis klan, Al Qadhadhfa), mens klanene som dominerte før 1969 føler de er blitt tilsidesatt og har fått mindre tyngde når det gjelder politisk makt. Samtidig er det slik at disse tilsidesatte klanene fremdeles har betydelig historisk og religiøs legitimitet, og dermed fremdeles kan hevde en viss historisk prestisje fra det førrevolusjonære samfunnet.

Skrevet 8. mars 2008

Kollektiv straff er tillatt etter libysk lov og har vært har brukt av libyske myndigheter.[1]
 
I stammesamfunn som det libyske er det stammens ledere som myndighetene forholder seg til ved for eksempel forhandlinger.
 
Det er også stammeledere som ansvarliggjøres for avstraffelsen, ikke enkeltpersoner.
 
Det er ikke i tråd med hvordan stammesamfunnet fungerer at yngre må bære ansvaret for det eldre har gjort.
 
Det ligger i ordene kollektiv avstraffelse at dette er noe som i praksis rammer kollektivet, dvs. stammen som helhet, ikke bare ledere. Det betyr at myndighetene rammer det som er felles for stammen, for eksempel jord, hus, strømforsyning eller vannrettigheter i et bestemt område.

[1] Se Amnesty International, 2004. Time to make human rights a reality. London: Amnesty International, april. Tilgjengelig fra http://www.amnesty.org/en/library/info/MDE19/002/2004 [lastet ned  07.07.2008], s. 48-52. 
 

Skrevet 24. mai 2008

Drapstrusler er underlagt libysk straffelovgivning. Det er ikke tillatt verken å true noen med drap eller å begå drap.
 
Slik det libyske samfunnet er organisert, vil økonomisk mellomværende mellom private parter sannsynligvis være en sak for stammedomstolen (stammeråd). Hvis saken ikke løses der, kan saken bringes inn for en ordinær domstol.

Skrevet 7. mars 2008

Det er mulig, men vanskelig og neppe for hvem som helst. Både Libya og Tunisia har streng kontroll langs felles grense. For å kunne krysse grensen ulovlig så noenlunde trygt bør vedkommende ha tilstrekkelig med penger, utstyr, gode kontakter og en porsjon flaks. Og, det er ikke bare å oppholde seg i grenseområder på begge sider og krysse grensen uten å bli oppdaget. Det tunisiske samfunnet er nøye overvåket og sikkerhetstjenestene har "øyne og ører" overalt. Det begrenser mulighetene for en utlending med ulovlig opphold til å bevege seg fritt i det offentlige rom i Tunisia.
 
Landinfo antar at det er fullt mulig å skaffe seg falske pass i Tunisia. Igjen, det vil kreve kontakter og ikke minst penger. Falske reisedokumenter er "big business".
 
Sannsynligvis en arabisk nasjonalitet som passer til vedkommendes arabiske dialekt, m.a.o. neppe tunisisk. Utreisekontrollene i Tunisia er strenge, omfattende og personlige. Hvis tunisiske myndigheter oppdager at en person har reist ulovlig inn i Tunisia, risikerer vedkommende å bli arrestert, avhørt og deportert tilbake til hjemlandet.   
 

Skrevet 7. mars 2008

Landinfo kjenner ikke til at det i praksis vil være mulig å anmelde sikkerhetstjenester i Libya. Landinfo antar at dette er en problemstilling de færreste libyere vil vurdere seriøst eller i det hele tatt tenke på. Dette både på grunn av regimets og samfunnets karakter.
 
Siden Mu´ammar Qadhafis kupp i 1969, og særlig etter kuppforsøket mot Qadhafi i 1975, er viktige posisjoner i sikkerhetstjenester og hæren besatt av familiemedlemmer og stammefrender av Qadhafi.
 
Bortsett fra noen få toppnavn som alle er nært knyttet til Qadhafi, er det ikke offentlig kjent hvem som jobber i libyske sikkerhetstjenester.

Skrevet 14. februar 2008

Landinfo er ikke kjent med at libysk sikkerhetstjeneste opererer fra butikker som tjenesten selv eier.
 
Det finnes en rekke libyske sikkerhetstjenester med "øyne og ører" overalt i samfunnet. Sannsynligvis står svært mange libyere på lønningslisten til de ulike tjenestene og de finnes overalt; i det offentlige rom, på gater, parker, markeder og kafeer, i moskeer, skoler, universiteter og på arbeidsplasser. De fleste er sannsynligvis rene informanter (sysselsettingstiltak for unge menn) og ikke profesjonelle sikkerhetsfolk.
 
Nepotisme er utbredt, og sønn av en offentlig tjenestemann kan sannsynligvis skaffes jobb ved hjelp av farens kontakter. Men neppe hvilken som helst jobb. Libyske sikkerhetstjenester regnes for å være profesjonelle og effektive. Kontaktnett og stammetilhørighet er viktig, men også lojalitet mot systemet, ideologisk overbevisning og personlige egenskaper.  

Skrevet 28. januar 2008

Det er allmenn verneplikt i Libya. Begge kjønn avtjener verneplikt, og allerede i 14-årsalderen begynner ungdom å forberede seg til tjeneste.
 
Fritakelse eller utsettelse kan gis av medisinske årsaker, dersom vedkommende er under utdanning eller er foreldrenes eneste sønn og videre hvis den nærmeste familie er helt avhengig av vedkommendes tilstedeværelse og forsørgerevne.
 
Desertering er straffbart og en desertør kan etter libysk lov risikere inntil tre års fengsel. En som unnlater å møte til militærtjeneste vil i praksis mest sannsynlig bli sendt rett i det militære og må fullføre hele tjenesten.
Libyske myndigheter vil neppe slippe en desertør fri før vedkommende har gjort opp for seg. Hvis og når myndighetene anser seg ferdig med saken kan vedkommende få pass og forlate Libya.
 
Hvorvidt en desertør risikerer tortur er det etter Landinfos vurdering ikke mulig å gi et absolutt sikkert svar på. Svar må gis ut fra allmenne betraktninger. Politi i arabiske land, Libya inkludert, er generelt tøffere i sin behandling av fanger og bruker et sterkere (trussel)språk enn hva som er tillatt i Europa. Det kan gjelde overfor alle i politiets varetekt, enten det er desertører, politiske opposisjonelle, demonstranter, vanlige kriminelle eller folk som uheldigvis befant seg på feil sted til feil tid. Å bli sparket og fiket til før et avhør og å bli banket opp eller truet med å bli banket opp anses for å være utbredt og ganske vanlig i varetekt. Libysk politi er intet unntak i så måte. Det å desertere er heller ingen fortjenestefull handling i det libyske samfunnet. Samtidig kan nepotisme og korrupsjon ha innflytelse for utfallet av den enkelte sak. I et klansamfunn som det libyske spiller kontakter en viktig rolle. Hvordan en desertør vil bli behandlet vil være avhengig av hvor alvorlig saken er, hvilke myndighetspersoner vedkommende er så uheldig (eller heldig) å møte, hvem desertøren er og hva slags familiebakgrunn, kontakter og ressurser vedkommende har.  
 
Landinfo har ingen kilder som opplyser at desertører blir sett på som politiske opposisjonelle av myndighetene i Libya.

Skrevet 16. april 2008

Av politiske årsaker innvilger ikke Libya statsborgerskap til palestinere. Libya ser på palestinere som palestinske statsborgere og arbeidsinnvandrere.
 
Selv om en person med arabisk opprinnelse etter loven kan få libysk statsborgerskap etter fem års opphold, skjer dette neppe i praksis. I henhold til libysk lov aksepteres ikke dobbelt statsborgerskap. Arabiske land tillater vanligvis ikke sine borgere å bli løst fra opprinnelig statsborgerskap. Dermed er libysk statsborgerskap i praksis uaktuelt.
 
En libyer mister ikke sitt statsborgerskap selv om han har vært ute av Libya i to år eller har søkt asyl i annet land. Statsborgerskap i arabiske land er mer enn formell juridisk status; det er knyttet opp mot identitet, opprinnelse og historie på en måte vi ikke er vant til i for eksempel Norge.
 
Landinfo er ikke kjent med at palestinere oppholder seg ulovlig i Libya. Palestinere har, i likhet med andre arabiske nasjonaliteter, generell adgang til å bosette seg og arbeide i Libya.
 
Palestinere i Libya vil ha libyske ID-kort (som utstedes ved lovlig opphold). Uten det vil en palestinsk familie ikke kunne skaffe seg et sted å bo, ikke arbeid, skolegang eller helsetjenester, ikke kunne gifte seg, åpne bankkonto, leie bil, passere veikontroller eller kjøpe flybilletter.
 
Libya godtar ikke israelske dokumenter utstedt til palestinere. Palestinere i Libya vil derfor måtte ha dokumenter fra jordanske eller egyptiske myndigheter eller UNWRA som viser at de er palestinere.

Skrevet 7. mai 2008

Landinfo har ingen informasjon om æresdrap blant palestinere i Libya.
 
Generelt om æresdrap: Beslutningen om at et familiemedlem skal tas av dage for på den måten å gjenopprette familiens ære, tas gjerne i familieråd hvor familiens overhode eller familiens eldste menn tar den endelige beslutningen. De vil også utpeke den som skal utføre drapet.
 
I en kollektiv og patriarkalsk kultur er unge menn bundet i et familiehierarki som krever absolutt lydighet fra yngre til eldre menn. Det er m.a.o. ikke en bror som tar beslutningen om æresdrap, men far, bestefar eller onkler.

Skrevet 27.02.2008

Berbere regnes som den opprinnelige befolkningen i Nord-Afrika. Det finnes ca. 25 millioner berbere. De fleste bor i Algerie og Marokko. I Libya, Tunisia og Egypt finnes små berbersamfunn. Tuaregene, som er av berbisk opprinnelse, bor sør i Algerie og Libya og i Niger, Mali og øst i Mauritania.
 
I tillegg finnes store grupper berbere blant nordafrikanske innvandrere i Europa, spesielt i Frankrike og Belgia. 
 
Ikke noe land i Nord-Afrika forfølger berbere som etnisk gruppe/minoritet.
 
Diskriminering av berbisk språk og kultur skjer imidlertid i varierende grad, både fra land til land og innenfor regioner i det enkelte land.
 
Det er få berbere i Libya. Det samme gjelder i Egypt og Tunisia. De aller fleste berbere bor i Algerie og Marokko.
 
Libyske berbere bor hovedsakelig i Jabal Nefusa, Zuwarah og Ghadamis. De fleste bor m.a.o. i vest og nordvest ved grensen til Tunisia og Algerie.
 
De fleste libyere er, etnisk sett, enten arabere eller en blanding av arabere og berbere. Det skyldes at arabere og berbere har giftet seg med hverandre siden araberne (og islam) erobret Nord-Afrika på 700-tallet e. Kr.  
 
Berbere i Libya er delt inn i stammer og klaner, i likhet med den øvrige libyske befolkning. Stamme-/klantilhørigheten blant berbere er tradisjonelt meget sterk.  
 
Den største berbergruppen i Libya bor i Jabal Nefusa. Det er denne gruppen som best har bevart berbisk identitet, språk og kultur. De øvrige berbere er mer påvirket av det libyske storsamfunnets arabiske språk og kultur.
 
Grensene for hvem som er araber eller berber er sannsynligvis nokså uklare og henger sammen med hvor man er født, hvilket morsmål man har og hvordan den enkelte klan selv definerer sin identitet.
 
Berbisk identitet var lenge tabu i Libya hvor sterk arabisme har vært offisiell politikk i mange år. De siste par årene har det skjedd visse forbedringer. Forbudet mot bruk av berbiske navn ble opphevet i 2006. I 2007 ble det for første gang holdt en berbisk kulturfestival i Tripoli.
 
Berberaktivister i Libya er først og fremst opptatt av at berbisk skal anerkjennes som nasjonalt språk og at berbere skal synliggjøres som en del av libysk identitet og historie.

Skrevet 23.08.06

Landinfo har ikke informasjon om at libyske myndigheter aktivt forfølger homofile. 

Islam forfekter en streng seksualmoral. Lovgivningen i Libya er basert på islamsk lov, sharia. Sex mellom ugifte, utroskap og homofil praksis er straffbart i henhold til islamsk lov. Straffen for homofil praksis er fengsel i mellom tre og fem år. Landinfo kjenner ikke til at noen er dømt for homofil praksis i Libya, eller at det er registrert annen rettsforfølgelse. 

En eventuell rettsforfølgelse vil være avhengig av at privatpersoner melder saken til politiet. De islamske kravene til bevis er svært strenge, og anmelderen har bevisbyrden. Hvis anmelderen ikke klarer å bevise sin anklage, risikerer vedkommende streng straff.  

Generelt kan det sies at homofil praksis anses for å være utbredt og er tolerert i arabiske kulturer så lenge forholdet holdes privat og de involverte opptrer diskré. I kjønnssegregerte samfunn skjer mye av det sosiale livet i separate manns- og kvinnefelleskap. Det betyr at menn kan bo sammen, reise sammen og dele hotellrom uten å vekke ubehagelig oppsikt (et ugift heterofilt par ville derimot kunne møte store vanskeligheter og risikere streng straff). I en rekke muslimske land, særlig i store byer, finnes dessuten homofile nettverk og møtesteder. 
 
 
 
 
 

Skrevet 25.09.07

1.

Alle arabiske nasjonaliteter har generell adgang til å bosette seg og arbeide i Libya. 

I tillegg til arabiske nasjonaliteter finnes mange andre nasjonaliteter i Libya, f.eks. fra Asia og Europa.  

Utlendinger kan få arbeidstillatelse etter nærmere gitte vilkår. Se Landinfos respons "Enslig mindreårig irakisk borger oppvokst i Libya med foreldre og søsken" fra 6.9.2006 som ligger i Landdatabasen.  

Landinfo antar at palestinere, generelt sett, er mer privilegerte (i den forstand at de nyter mer "goodwill") enn andre arabiske nasjonaliteter som marokkanere, algeriere og egyptere. Dette har sannsynligvis politiske årsaker. 

Sannsynligvis er alle utlendinger som bor i Libya utsatt for grader av diskriminering i forhold til den jevne libyer. Fordi Libya er et klansamfunn fødes libyere inn i et etablert nettverk hvor den enkelte har sin plass, et sett av rettigheter og plikter og den beskyttelse en kollektiv familiekultur (og libysk nasjonalitet) gir den enkelte. Andre arabiske nasjonaliteter har ikke dette nettverket, hvilket f.eks. kan gjøre det vanskelig å oppnå formelle rettigheter og beskyttelse i en sårbar situasjon. I Libya er personlige kontakter svært viktig, slik det er i Nord-Afrika og Midtøsten forøvrig. 

Så vidt Landinfo er kjent med har arabiske innvandrere som bor lovlig i Libya formell adgang til utdanning og helsetjenester. Hvordan dette fungerer i praksis for den enkelte er det ikke mulig å si noe sikkert om. 

2. 

Hvorvidt en palestiner som har/har hatt lovlig opphold i Libya kan returnere dit, avhenger av flere omstendigheter. Så vidt Landinfo er kjent med er svaret et klart nei dersom vedkommende ikke gjør bruk av returvisumet innen fastsatt tid og/eller hvis libyske myndigheter ønsker å bli kvitt vedkommende. 

Hvorvidt det vil være mulig for en palestiner å reise tilbake til Libya hvis han virkelig ønsker det og tar i bruk alle nødvendige grep for å få det til, er en annen sak. Det kan Landinfo ikke svare på, vi kjenner ingen slike saker.

Skrevet 21.09.07

- Landinfo kjenner ikke til at libyske myndigheter støtter opp under et system basert på blodhevn. Landinfo er ikke kjent med at blodhevn er vanlig eller utbredt i Libya.  

- Nær sagt alle typer problemer, også alvorlige forbrytelser som f.eks. drap kan behandles av stammedomstolen. Slike domstoler har gjerne større legitimitet og nyter mer respekt i befolkningen enn nasjonale domstoler.  

- En libyer i konflikt med utenforstående kan regne med støtte fra storfamilie og klan. I et tradisjonelt klan-/stammesamfunn som det libyske blir de fleste private problemer og konflikter løst ved forhandlinger og betaling av erstatning. Avgjørelsen tas av stammedomstol eller stammeråd og baserer seg på en blanding av islamsk lov og sedvanerett/gammel beduinrett.    

- Det skal, generelt sett, svært mye til for ikke å få støtte fra sin klan. Det er i storfamiliens interesse å rydde opp i problemene, nesten uansett hva vedkommende enkeltperson ha gjort. Hvis vedkommende reiser sin vei er ikke problemene nødvendigvis løst av den grunn. Vedkommende kan sette egne familiemedlemmer i fare og familien kan sitte igjen med et uløst problem som uansett krever sin løsning.  

- Myndighetens evne og vilje til å beskytte forutsetter at myndighetene er kjent med forbrytelsen, at vedkommende ber om beskyttelse og at den/de som ønsker vedkommende stilt til ansvar anmelder og krever at det reises sak. Da vil en evt. rettssak gå for en vanlig straffedomstol.   

- Mange libyere vil fortrekke og avgjøre drapssaker ved en stammedomstol som vil finne en løsning basert på overenskomst og betaling av erstatning/blodpenger. Libyske myndigheter vil neppe bli trukket inn, det vil være det samme som å invitere myndighetene inn i en privat konflikt i den private sfære. Det vil antakelig svært få libyere gjøre.  

- Så lenge saken kun dreier seg om private forhold vil nasjonale myndigheter gjerne respektere avgjørelser i stammedomstoler. Det gjelder også når avgjørelser er i strid med nasjonal lov. Myndighetene er lite tjent med stammekonflikter og uorden. Ettersom sedvaneretten er en del av libysk kultur og rettsoppfatning og stammerådene gjerne nyter stor respekt, vil myndighetene respektere avgjørelsene som fattes der.

Skrevet 06.09.07

Etter Landinfos kunnskap finnes det ingen libyske kristne konvertitter i Libya.  

Å konvertere til kristendommen er ikke tillatt, verken etter islamsk eller libysk lov. Her er Libya på linje med de fleste arabiske og muslimske land.  

Kristne i Libya er utlendinger og tilhører en rekke ulike kirkesamfunn. Ingen kirkesamfunn i Libya misjonerer blant muslimer eller tar i mot konvertitter. 

En muslim som konverterer til en annen religion vil ved skilsmisse miste omsorgen for sine barn. Det gjelder både fedre og mødre. Mao. hvis faren konverterer og moren forblir muslim, vil hun få omsorgen for barna. Faren vil også miste retten til å være juridisk verge for sine barn. I tillegg vil moren bli nødt til å skille seg. Det er forbudt for en muslimsk kvinne å være gift med en ikke-muslimsk mann. En muslimsk mann kan gifte seg med en kristen kvinne, men barna vil etter islamsk lov og tradisjon være muslimer. 

Hvordan evt. barn oppdras i hjemmet er en annen sak. I muslimske land og kulturer er det et skarpt skille mellom den offentlige og den private sfære.  

For at en konvertering (frafall fra islam) til kristendommen skal anses for å være reell og dermed straffbar etter islamsk og libysk lov, må en rekke betingelser være oppfylt. Det betyr i praksis at konvertitten selv må bidra aktivt til egen domfellelse. 

Slik det libyske samfunnet er innrettet og libysk familiekultur fungerer er det i utgangspunktet svært lite sannsynlig at libyske myndigheter vil få kjennskap til en konvertering. Det vil være en sak for storfamilien og bli behandlet som et internt anleggende. Hvordan en familie vil reagere hvis en av deres egne konverterte til kristendommen vil være avhengig av bl.a. hvorvidt konverteringen var oppriktig ment, hvorfor og under hvilke omstendigheter den fant sted, hvorvidt konverteringen er kjent utenfor storfamilien og intern familiekultur generelt.

26. juli 2007 (oppdatert 31. august 2007)

Har libyske myndigheter god oversikt over internettforum som libyere bruker til å diskutere politikk og samfunnsforhold i Libya?

Vi må gå ut fra at libyske myndigheter, særlig de ulike etterretningstjenestene, følger godt med på diskusjonene som skjer på slike nettforum. Både eksillibyere og libyere bosatt i Libya kan diskutere sammen på slike forum, og det er høyst sannsynlig at libysk etterretning har interesse av å følge med på diskusjoner på nettet hvor folk tør å ytre seg friere enn på andre samfunnsarenaer.

Kan det få negative konsekvenser for folk å delta i diskusjoner på slike nettsider?

Deltakelse i slike diskusjoner på nettforum vil kunne ha negative konsekvenser, hvis de kommer med uttalelser som er politisk betente i en libysk sammenheng. Det fordrer imidlertid at innleggene kan spores til den personen som la dem ut.

Hvor lett regner man det er for libyske myndigheter å spore opp personer på grunnlag av eventuell bruk av fullt navn?

Det er notorisk vanskelig å spore hvem som legger ut innlegg på nettbaserte diskusjonsforum. Nettopp brukernes mulighet for å være ekstremt vanskelige å spore er en viktig grunn til at slike forum er blitt så populære verden over. I et land som Libya hvor reell politisk debatt er bortimot umulig på de fleste andre samfunnsarenaer, blir slike forum enda mer attraktive.

Det er dessuten ganske uvanlig å legge ut innlegg med fullt navn på slike nettforum generelt, og en har heller aldri noen garanti for at det ikke er noen andre som har lagt det ut under falsk flagg eller noe slikt. (De færreste som driver slike nettforum forsøker å kvalitetssikre personopplysningene folk registrerer seg med.) Det er naturligvis også en forutsetning at en eventuell libysk asylsøker i en slik situasjon faktisk opererer under sitt reelle fulle navn, og ikke et alias. Det er ingen grunn til å tro at libysk overvåking ikke er klar over disse mulige feilkildene.

Det er dessuten greit å merke seg at selv i tilfeller hvor noen skulle operere med et arabisk fullt navn (fornavn-fars fornavn-farfars fornavn-evt laqab-navn,[1] eller en kombinasjon av disse elementene) vil et slikt navn ofte kunne referere til flere personer (siden navnevariasjonen blant arabere ikke er så voldsomt stor).

Kjenner Landinfo til nettforumet på Libya1.com?

Da Landinfo gikk inn på nettadressen http://www.libya1.com/,[2] var det ikke tegn til noe nettforum for libyere på den siden. Det kan imidlertid være at et slikt forum har eksistert på den adressen tidligere, men at de som drev det ikke har betalt abonnementet på url-adressen fra nettleverandøren sin.

Fotnoter

[1] Et laqab-navn er et tilnavn som kan fungere som slektsnavn i arabiske land. I Libya er slike navn som oftest navn på en persons klan eller opprinnelsessted.

[2] Dette er blitt forsøkt 26. juli 2007 og 31. august 2007.

Skrevet 02.11.06

- Landinfo kjenner ikke til spesielt tilrettelagte tilbud for seksuelt misbrukte i Libya.    

- I nabolandet Tunisia finnes gode offentlige og private helsetilbud innen psykiatri, som også omfatter seksuelt misbruk og mishandling i ekteskapet. Libyere er visumfrie til Tunisia, og det er vanlig og utbredt blant libyere å benytte seg av tunisiske helsetjenester.  

- Sex er et tabubelagt tema i muslimske land og sex utenfor ekteskapet er forbudt. Seksuelt misbruk av barn, incest eller andre typer overgrep er uhyre sensitivt og belagt med streng straff iht. islamsk lov. Seksuelle overgrep og mishandling blir generelt sett på som et familieanliggende som må løses privat av de berørte parter, og som det ikke er ønskelig at utenforstående har kjennskap til av hensyn til de berørtes omdømme og sosiale anseelse. Samholdet i storfamilien er sterkt, og overgrep mot et medlem vil bli omfattet som et overgrep mot hele familien.   

- Det libyske samfunnet er et arabisk muslimsk stamme/klansamfunn, preget av konservative familieverdier og tankegods. Kjønnsadskillelse og begrenset bevegelsesfrihet for kvinner og jentebarn praktiseres, og menn har rett og plikt til å beskytte sin familie. I Libya som i arabiske og muslimske land og kulturer for øvrig er kvinners liv og skjebne i stor grad avhengig av hva slags familie hun er født inn i. Er hun gift er det avgjørende hva slags ektemann og svigerfamilie hun har.    
 

Kilder

Human Rights Watch 2006. A Threat to Society? The Arbitrary Detention of Women and Girls for Social Rehabilitation. 27. februar 2006. Tilgjengelig fra http://hrw.org/reports/2006/libya0206/ [lastet ned 18.12.2006]
 
Freedom House 2005. Women´s Rights in the Middle East and North Africa: Citizenship and Justice. Oktober 2005. Tilgjengelig fra http://www.freedomhouse.org/template.cfm?page=177 [lastet ned 18.12.2006]
 
UDI/UNE 2004. Libya - Rapport fra tjenestereise. August 2004. Tilgjengelig fra asset/5/1/5_1.pdf [lastet ned 18.12.2006]
 

Skrevet 14.09.06

- Arabiske nasjonaliteter har generell adgang til å bosette seg og arbeide i Libya.  

- Følgende vilkår må være oppfylt for at en utlending skal kunne arbeide lovlig i Libya; Kontrakt med arbeidsgiver, behovet for arbeidskraft kan ikke dekkes av libyere, registrering hos skattemyndighetene og helseattest som dokumenterer at vedkommende ikke har smittsomme sykdommer, inkludert HIV og AIDS.  

- Libyske myndigheter utsteder ID-kort til utlendinger, rødt (midlertidig oppholdstillatelse) og grønt (permanent oppholdstillatelse).  

- Utenlandske borgere som har gått på libysk skole bør kunne dokumentere det med skoleattester og libysk ID-kort.   

- En iraker som har vokst opp i en irakisk familie vil kunne forstå og snakke irakisk-arabisk, som er ganske forskjellig fra arabisk slik det snakkes i Libya.  

- Familiebok er ikke et libysk fenomen. Familiebøker er et vanlig offentlig dokument i flere arabiske stater.  

- Alle irakere bosatt i Irak er skrevet inn i sine respektive familiebøker, dvs. en folkeregisterbok hvor alle familiemedlemmene er oppført og som er i irakiske myndigheters besittelse.  

- En irakisk familie med lovlig opphold i Libya vil (som et minimum) være i besittelse av følgende dokumentasjon fra Irak: fødselsattester, irakisk ID-kort, nasjonalitetskort og pass med utreisetillatelse fra irakiske myndigheter. Også barns ID-kort er påført bilde. Irakiske barn over 10 år kan få utstedt eget pass. Alternativt er de innskrevet i foreldrenes pass inntil de fyller 18 år.  

- Libysk lov aksepterer ikke dobbelt statsborgerskap. For en iraker er det ikke mulig å bli løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. (Hvis det, rent teoretisk var mulig, ville vedkommende miste arverettighetene i Irak for seg og sine etterkommere).  

- Hvis en irakisk borger har vokst opp i Libya, har hele sin familie der og selv ønsker å returnere dit etter at oppholdstillatelsen har utløpt, er det i teorien mulig at vedkommende kan få ny tillatelse. Vedkommende må selv søke om innreise og opphold, jf. libysk regelverk. Muligheten for at søknaden innvilges vil kunne styrkes dersom familien har de rette kontaktene i det libyske samfunn og maktapparat.  

- I prinsippet er ikke systemet så ulikt det norske; har oppholdstillatelsen i Norge utløpt mens man oppholder seg i hjemlandet (eller annet utland) må man søke om innreise og opphold på nytt. Ny tillatelse gis dersom vilkårene fortsatt er oppfylt. Hvis ikke vil søknaden bli avslått.    

- Libya opererer ikke med permanent oppholdstillatelse i betydningen norsk BOS. Libya er her på linje med land i Midtøsten forøvrig. Oppholdstillatelse fornyes for ett år av gangen, men kan fornyes i år etter år.  

- En iraker med lovlig opphold i Libya men som i Norge er uten dokumenter vil ikke bli sluppet inn i Libya. Problemstillingen er teoretisk; En iraker med lovlig opphold i Libya vil alltid være i besittelse av en rekke dokumenter, både irakiske og libyske.  
 

Kilder

Human Rights Watch 2006. Stemming the Flow: Abuses against Migrants, Asylum Seekers and Refugees. September 2006. Tilgjengelig fra http://www.hrw.org/reports/2006/libya0906/ [lastet ned 18.12.2006]
 
UDI/UNE 2004. Libya - Rapport fra tjenestereise. August 2004. Tilgjengelig fra asset/5/1/5_1.pdf [lastet ned 18.12.2006]
 
UDI/UNE 2003. Rapport fra fact-finding, Nord-Irak, Syria og Jordan. November 2003. Tilgjengelig fra asset/10/1/10_1.pdf [lastet ned 18.12.2006]
 

Skrevet 10.11.06

1. De fleste ekteskap i Libya er mer eller mindre arrangert. I en kultur hvor omgang mellom kjønnene er underlagt begrensninger og kontroll, er det vanlig at storfamilien hjelper til med å finne passende ekteskapspartnere. Familiebåndene er sterke, og de fleste arabere kan vanskelig tenke seg en tilværelse uten familien. Praktisk og økonomisk vil det også være vanskelig å etablere seg uten hjelp og støtte. Ekteskap i arabiske land er ikke et forhold mellom to individer, men en sak som angår og engasjerer hele storfamilien. I de siste 20 - 30 år har utviklingen i Libya generelt medført at unge gifteklare av begge kjønn har fått større innflytelse og medbestemmelsesrett ved valg av partner. Men for de aller fleste er det fortsatt viktig med familiens aksept. Det gir sosial trygghet og legger et medansvar på familien hvis noe går galt, hvilket er særlig viktig for kvinner. 

2. Det er akseptert og vanlig å gifte seg utenfor sin klan.  

3. De er betydelig forskjell på menn og kvinner når det gjelder ekteskapsinngåelse. Menn har mer makt, større frihet og flere rettigheter.  

4. Eventuelle konflikter løses ved forhandlinger og alliansebygging innen storfamilien. Forhandlinger og kompromisser er en del av arabisk tradisjon og sedvanerett. Hvorvidt man kan regne med beskyttelse fra libyske myndigheter ved vanlig kriminalitet er svaret generelt sett, ja.    

Kilder

Freedom House 2005. Women´s Rights in the Middle East and North Africa: Citizenship and Justice. Oktober 2005. Tilgjengelig fra http://www.freedomhouse.org/template.cfm?page=177 [lastet ned 18.12.2006]

UDI/UNE 2004. Libya - Rapport fra tjenestereise. August 2004. Tilgjengelig fra asset/5/1/5_1.pdf[lastet ned 18.12.2006]

Skrevet 07.03.06, oppdatert 18.09.06

Hovedproblemet med å skaffe konkret informasjon om forhold i Libya, særlig når det gjelder forhold som er relatert til anførsler i asylsaker, er at det er svært dårlig tilgang på informasjon i mediene. Gjennom betaltjenesten BBC Monitoring[1] har Landinfo tilgang til utvalgte artikler i oversettelse fra libysk presse, men som Sayf al-Islam al-Qadhafi (sønn av Mu´ammar al-Qadhafi) selv sa i en tale 1. september 2006:

Det eksisterer ingen pressefrihet i Libya. Man kunne til og med si at det ikke engang eksisterer noen presse i Libya, for den består i all hovedsak av fire middelmådige aviser, hvor bare en håndfull personer har tillatelse til å skrive. (Barrouhi 2006:69)

Ingen utenlandske medier har korrespondenter som videreformidler informasjon fra landet, og selv arabiske satellittkanaler (al-Jazeera, al-Arabiya, osv) og arabiskspråklige aviser med redaksjon i vesten (al-Hayat, Asharq al-Awsat, al-Quds al-Arabi, den arabiske utgaven av Newsweek) har begrenset tilgang til informasjon fra landet.

Amnesty og Human Rights Watch har bare blitt sluppet inn i landet én gang hver de siste par-tre årene, i Amnestys tilfelle var fact-findingreisen i 2004 første gang organisasjonen var i Libya siden 1988. Human Rights Watch hadde aldri tidligere vært i Libya da organisasjonen fikk tillatelse til å gjennomføre en fact-finding i landet våren 2005. I likhet med da representanter for norsk og dansk utlendingsforvaltning var i Libya på factfinding i 2004, ble også disse internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene fulgt tett av myndighetene mens de var der.

Såkalte internett-blogger, som kan være en nyttig kilde til informasjon i regionen (for eksempel i Egypt), eksisterer knapt, og internettskribenten ´Abd al-Raziq al-Mansuri ble dømt til 18 måneders fengsel i november 2005 - familien hans hevder han i realiteten er dømt for å ha skrevet for åpent om libyske forhold, ikke for å ha vært i besittelse av et uregistrert våpen som det heter i dommen (HRW 2005). Al-Mansuris artikler fra Libya ble gjengitt på det arabiskspråklige nettstedet www.akhbar-libya.com (nettadressen betyr "libyske nyheter") som formidler informasjon om situasjonen i landet, men med et særlig fokus på politisk utvikling. Selv nettsteder som dette formidler forbausende lite konkret informasjon om forholdene i landet - noe som kan skyldes frykt for at slik informasjonsflyt fra folk i Libya til utlandet via telefon eller e-post vil kunne påkalle overvåkingens oppmerksomhet. Dommen mot al-Mansuri viser at potensielle kilder som befinner seg i Libya faktisk har grunn til å være forsiktige med å formidle informasjon som regimet kan ta ille opp videre til utenomverdenen.

Libya-eksperter ved vestlige universiteter (f.eks. libyske Mansour O. El-Kikhia, tyske Hanspeter Mattes, amerikanske Dirk Vandewalle, osv) skriver artikler og bøker som er svært nyttig bakgrunnsmateriale, men tar sjelden for seg temaer med direkte relevans i enkeltsaker som er til behandling i utlendingsforvaltningen.

Kilder

BARROUHI, ABDELAZIZ, 2006. Florilège kaddafien. Jeune Afrique, no 2383 10.-16. september, s69. Tilgjengelig fra http://www.jeuneafrique.com/pays/libye/gabarit_art.asp?art_cle=LIN10096florineifad0[lastet ned 18. september 2006].

HRW, 2005. Libya: Internet Journalist Sentenced to Prison - Government Attempt to Muzzle Free Speech. New York: Human Rights Watch, 3. November. Tilgjengelig fra http://hrw.org/english/docs/2005/11/03/libya11965.htm [lastet ned 18. september 2006].

Fotnoter

[1] Se http://www.monitor.bbc.co.uk/

Skrevet 07.03.06, oppdatert 18.09.06

Den tyske Libya-spesialisten Hanspeter Mattes nevner i sin artikkel "Libya´s problems with political reform" en organisasjon som heter Harakat al-taghyir wal-islah ("Forandrings- og reformbevegelsen") i sin opplisting av libyske opposisjonsgrupper i eksil (Mattes 2002:annex), men nevner ingen gruppe ved navnet al-Taghyir wal-Mustaqbal ("Forandring og framtid").

Det har heller ikke vært mulig å finne referanser (eller for den del noen egen hjemmeside) til noen gruppe kalt al-Taghyir wal-Mustaqbal i libysk kontekst gjennom et googlesøk - verken med latinske bokstaver eller arabisk skrift.

I et annet googlesøk var det en rekke treff på Khalifa (Abd al-Qasim) Haftar, men han omtales som tilknyttet en organisasjon kalt "Libyan National Army" som later til å ha en sammenheng med Al-jabha al-wataniyya li-inqadh Libya ("Den nasjonale front for Libyas frelse").

Kilder

MATTES, HANSPETER, 2002. Libya´s problems with political reform. Hamburg: Deutsches Orient-Institut, september.

Skrevet 08.09.06

1. Er alle antiretrovirale medisiner som er i bruk internasjonalt tilgjengelige i Libya? Hvis ikke, hva slags medisiner mangler?

Svar: Ikke alle ARV-medisiner er tilgjengelige, bare generiske medisiner på offentlige sykehus, og det er ikke jevn tilgang på dem. Derimot får Benghazi-barna[1] den beste ARV-medisineringen som er å oppdrive.

2. Blir kostnadene for ARV-medisiner til HIV-positive pasienter subsididert eller fullstendig dekket av libyske myndigheter?

Svar: I prinsippet dekkes alle kostnader til ARV-medisiner av libyske myndigheter.

3. Blir andre kostnader knyttet til behandling av HIV-positive pasienter subsidiert eller fullstendig dekket? For eksempel legekonsultasjoner, laboratorietester, behandling av andre infeksjoner som skyldes svekket immunsystem, osv.

Svar: All medisinsk behandling av libyske borgere er dekket av det statlige helsevesenet.

4. Er behandlingstilbudet som er tilgjengelig i Libya tilstrekkelig for pasienter som har utviklet resistens til visse vanlige ARV-medisiner?

Svar: Absolutt ikke, begrepet resistens [mot ARV-medisiner] er ganske ukjent.

5. Er libysk helsepersonell oppdatert på internasjonal forskning på HIV/AIDS? Finnes det behandlingstilbud for HIV-positive som også har problemer knyttet til rusavhengighet?

Svar: Svaret på begge spørsmål er NEI. Libya henger i stor grad etter internasjonale standarder for behandling av HIV/AIDS.

Kilder

Innholdet i dette responsnotatet er svar gitt av en helseekspert ved Europa-kommisjonens delegasjon i Tunisia. Informasjonen er innhentet av Norges ambassade i Tunisia, som oversendte svarene med e-post til Landinfo 7. september 2006.

Andre kilder

BBC News, 2004. Libya death sentence for medics. I BBC News, 6. mai. Tilgjengelig fra http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/3689355.stm [nedlastet 8. september 2006].

BBC News, 2006. Libya HIV medics retrial resumes. I BBC News, 4. juli. Tilgjengelig fra http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/5146226.stm [nedlastet 8. september 2006].

Fotnoter

[1] En gruppe barn som ble HIV-smittet i Benghazi i 1999. Fem bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege ble i 2004 dømt til døden for å ha infisert barna med HIV med vilje (BBC News 2004), anken i saken er ennå ikke ferdigbehandlet (BBC News 2006).