Nepal

Befolkning

Det bor over 20 ulike folkegrupper i Nepal. De fleste av disse stammer fra folk som innvandret fra India og Tibet. Disse deles i indo-nepalesere (hvor høykastegrupper dominerer) og tibet-nepalesere. I tillegg finnes en rekke gammelnepalesiske folkegrupper. Hovedtyngden av befolkningen lever på landsbygda, men de senere tiår har sett en økende grad av innflytting til byene.

Det offisielle språket nepali er i slekt med hindi. Over halvparten har nepali som morsmål.

De fleste nepalesere betrakter seg som hinduer. Blant tibet-nepaleserne er derimot buddhisme vanlig. Hinduisme og buddhisme er i mange tilfeller tett sammenvevd i Nepal.

Kongedømmet gjeninnføres 1951-1990

Staten Nepal stammer fra 1768 med etableringen av Shah-dynastiet. Nepal har tradisjon for sterke kongedømmer. Fra 1846 ble imidlertid landet styrt av det autoritære familiedynastiet til Ranaene. I 1951 ble kongens overhøyhet reetablert etter en kort væpnet oppstand støttet av India. Første halvdel av 50-tallet var preget av politisk maktkamp, fraksjonering og kaos. En rekke regjeringer avløste hverandre uten at valg ble avholdt. I 1955 overtok kong Mahendra tronen og ledelsen av regjeringen. En ny grunnlov dannet grunnlag for parlamentsvalg i 1959. Nepali Congress Party (NCP) fikk flertall ved valget, og B.P. Koirala ble statsminister. Til tross for begrenset makt, drev Koirala gjennom en rekke reformer. Motsetningene mellom Koirala og kong Mahendra endte i 1960 med at kongen gjennomførte statskupp. 

Et nytt styringssystem basert på nepalsk tradisjon - Panchayat - ble innført i 1962. Panchayat er et partiløst system basert på indirekte valgte råd på landsby-, distrikts-, region- og nasjonalt nivå. I stedet for politiske partier, som var ulovlige, ble det etablert en rekke organisasjoner som skulle velge representanter til rådene. Disse skulle representere ulike samfunnsgrupper som  kvinner, barn, arbeidere, bønder, etc. i rådene. Det høyeste rådet var det nasjonale Rashtriya Panchayat. Det nasjonale rådet kunne eksempelvis ikke ta opp prinsipielle sider ved det partiløse systemet, innføre økonomiske reformer eller lovgivning uten kongelig godkjennelse og for øvrig heller ikke kritisere kongen. Kongen hadde kontroll over hæren, byråkratiet og høyesterett, og kunne også til enhver tid omgjøre juridiske beslutninger og endre lovverk, herunder grunnloven.

Kong Mahendra døde i 1972 og ble etterfulgt av sønnen Birendra. Han videreførte Panchayat-systemet, som også ble godkjent ved en folkeavstemning i 1980. Systemet ble liberalisert noe, bland annet ved at det ble åpnet opp for politisk aktivitet og vedtatt grunnlovsendringer som fastsatte direkte valg av representanter til Rashtriya Panchayat. Det første nasjonale valget i 1981 ble imidlertid, med få unntak, boikottet av de politiske partiene. 

Politisk uro og ustabilitet preget Nepal gjennom hele 1980-tallet. Beskyldningene om maktmisbruk, korrupsjon og feilslått økonomisk politikk var massive. En tverrpolitisk bevegelse vokste frem, og Movement to Restore Democracy øvet sterkt press på kongen, som innledningsvis svarte med arrestasjoner og drap. Våren 1990, etter omfattende demonstrasjoner mot Panchayat og for demokrati, kapitulerte kongen. Politiske fanger ble løslatt, partier ble legalisert og kongen nedsatte en kommisjon med mandat til å forberede en ny konstitusjon. Ved grunnloven av november 1990 gikk Nepal fra å være et absolutt monarki til et konstitusjonelt kongedømme og flerpartidemokrati, med et uavhengig rettsvesen og grunnleggende borgerlige rettigheter. 

I 1991 deltok over 20 partier i det første demokratiske valget på over 30 år. NCP vant valget og fikk rent flertall, mens Forente Marxister (CPN-UML) ble det nest største partiet. Etter interne stridigheter i NCP ble parlamentet oppløst, og ved valget i november 1994 fikk ingen rent flertall. Forente Marxister CPN-UML ble det største partiet og dannet en mindretalls-regjering. Nepal ble dermed verdens første kommuniststyrte monarki. Siste halvdel av 90-tallet ble Nepal sterkt preget av den væpnede konflikten med Communist Party of Nepal - Maoist (CPN-M). Samtidig ble denne perioden også merket av politisk ustabilitet, personstrid og fraksjonering. Nepal hadde fem svake koalisjonsregjeringer frem til 1999.  

"Folkets krig"  

I februar 1996 kunngjorde Communist Party of Nepal - Maoist (CPN-M) - en "Folkets krig". Foranledningen var at regjeringen ikke responderte på et memorandum med 40 konkrete krav. Kravene knyttet seg blant annet til Nepals forhold til India, politiske styringsforhold, samt økonomiske og sosiale spørsmål. Partiet ønsket å avvikle føydale strukturer og erstatte kongedømmet med en kommunistisk folkerepublikk. 

De første voldelige CPN-M-aksjonene fant sted i landets vestlige provinser. Aksjonene var bland annet rettet mot politi, store jordeiere, en bank for småbønder, et multinasjonalt selskap og en lokal alkoholprodusent. Det maoistiske opprøret fikk relativt raskt fotfeste og spredte seg grunnet utstrakt folkelig misnøye, særlig på landsbygda. Maoistene fikk i hovedsak støtte blant jordløse bønder, arbeidere i industrien og på farmer, samt arbeidere i byene. Geriljaen rekrutterte kvinner som aktive medlemmer gjennom å inkludere dem i organisasjonens arbeid og kampanjer mot familievold, prostitusjon og alkoholmisbruk.

Myndighetene forsøkte mot slutten av 1990-tallet å stimulere økonomien på landsbygda, uten å lykkes i å redusere den folkelige misnøyen og maoistens fotfeste. Fram til 2001 økte konfliktnivået markant, og etter våpenhvile og mislykkede forhandlinger mellom myndighetene og CPN-M høsten 2001, ble det innført unntakstilstand over hele landet.  Hæren (Royal Nepal Army, RNA) ble involvert i konflikten hvilket forsterket konflikten. Krigshandlinger med økende dødstall, menneskerettighetsbrudd og politisk kaos bidro til fortløpende forverring av situasjonen. I brorparten av landets 75 provinser har det, med unntak av korte perioder, foreligget borgerkrigsliknende tilstander frem til april 2006.

I årene 1996-2006 utviklet konflikten seg fra relativt isolerte militære CPN-M-aksjoner i tre av Nepals sentrale distrikt (Mid-Western Region) til en situasjon hvor hele landet ble involvert. Maoistene oppnådde, i varierende omfang, kontroll i majoriteten av landets distrikter. Maoistene etablerte folkekomiteer på landsbynivå i en rekke områder og folkedomstoler og folkeregjeringer i mange av landets distrikter.

Hovedstaden Kathmandu har ikke vært like berørt av den militære konflikten som de fleste av landets øvrige områder, verken når det gjelder kamphandlinger eller omfanget av menneskerettighetsbrudd. 

Fra kongedømme til republikk

Etter valget i mai 1999 fikk Nepal igjen en flertallsregjering ledet av NCP. I perioden frem til våren 2002 hadde landet tre statsministere fra NCP; K.P. Bhattarai, G.P. Koirala og Sher Bahadur Deuba. 

I juni 2001 drepte, ifølge offisielle rapporter, kronprins Dipendra sin far og mor, kong Birendra og dronning Aishwarya, sin fars yngre bror, prins Dhirendra, sin bror og søster, samt noen av sine tanter. Prinsen skal ha begått selvmord etter drapene, og hans onkel Gyanendra ble utnevnt til konge.

Høsten 2001 ble den første våpenhvileavtalen med CPN-M inngått og fredsdialog ble innledet mellom myndighetene og CPN-M. Kort tid etter at samtalene brøt sammen, gjenopptok CPN-M den væpnede kampen. Kong Gyanendra innførte unntakstilstand, noe nasjonalforsamlingen godkjente. Etter anmodning fra statsminister Deuba, ble parlamentet oppløst i mai 2002. I oktober avsatte kongen også den demokratisk valgte regjeringen, utsatte det kommende valget og overtok makten. Oppløsningen av parlamentet og tilsidesettingen av de største og toneangivende partiene, preget og bidro til å dramatisere den videre utviklingen. Dette gjaldt så vel forholdet mellom kongehuset og partiene, som utviklingen av den interne væpnede konflikten mellom myndighetene og CPN-M.

Den første kongeutnevnte regjeringen, ledet av Lokendra Bahadur Chand, skulle sikre fred og sikkerhet og sørge for gjennomføring av lokale og nasjonale valg. I januar 2003 ble den andre våpenhvilen med maoistene bekjentgjort og to samtalerunder ble gjennomført. Blant annet grunnet manglende støtte fra de etablerte, men tilsidesatte, partiene og massivt politisk press, gikk Chand av i mai 2003. 

I august 2003 gjennomførte en ny og svak kongeutnevnt regjering, ledet av Surya Bahadur Thapa, en resultatløs samtalerunde med CPN-M. Maoistene brøt deretter våpenhvilen. Etter politisk press, avsatte kongen statsminister Thapa og gjeninnsatte den tidligere avsatte Sher Bahadur Deuba. Han etablerte en firepartiregjering med tilsvarende prioriteringer som det første kongeutnevnte kabinett, som tok sikte på å avholde valg og skape fred og sikkerhet. Deuba lyktes ikke i å etablere dialog med CPN-M som krevde å forhandle direkte med kongen.

Tidlig i februar 2005 tilspisset den demokratiske og politiske krisen seg vesentlig. Kong Gyanendra tok selv over regjeringsansvaret. Flere avsatte regjeringsmedlemmer ble satt i husarrest, mediesensuren ble skjerpet, forsamlingsfriheten ble opphevet og sikkerhetstyrkene fikk utvidede fullmakter. I juli ble Deuba dømt til to års fengsel for korrupsjon etter det mange mener var en tvilsom rettsprosess. I tillegg til en relativt unison internasjonal kritikk, førte kongediktaturet til at de to hovedkonfliktlinjene i Nepal, den væpnede konflikten mellom CPN-M og myndighetene og den konstitusjonelle mellom kongen og de politiske partiene, tangerte hverandre. Kort tid etter at CPN-M hadde erklært ensidig våpenhvile i september, ble en 12-punkts felles forståelse mellom maoistene og de syv største og toneangivende, og nå svært kongekritiske partiene, presentert. Forståelsen innholdt bland annet krav om valg til en konstituerende forsamling, respekt for menneskerettighetene og flerpartidemokrati. Kongens posisjon var svekket. Flere av partiene strøk "konstitusjonelt monarki" fra sine programmer. Maoistene erklærte at de ville være lojale mot forståelsen med den såkalte 7-partialliansen (allianse av sju parlamentariske parti opprettet som reaksjon mot kongens maktovertagelse februar 2005). Da hæren ikke avbrøt sine aksjoner, brøt maoistene etter hvert våpenhvilen.

Lokalvalg, som ble boikottet av de største partiene, ble avholdt i januar 2006.Den meget lave valgdeltakelsen ble tolket som et ytterligere tegn på at kongen var i ferd med å miste folkelig støtte. 

I april 2006 trosset opposisjonen demonstrasjons- og portforbudet i Kathmandu i kongefiendelige manifestasjoner som fikk bred oppslutning. Sikkerhetsstyrkene slo innledningsvis meget hardt ned på demonstrantene og mange ble drept. Dette medførte et stort press på kongen som til slutt gav etter. 24. april 2006 meddelte han at nasjonalforsamlingen umiddelbart skulle samles. 7-partialliansen dannet en overgangsregjering med Girija Prasad Koirala som statsminister.

I mai 2006 fattet nasjonalforsamlingen vedtak om at Nepal ikke lenger skulle være et hinduistisk kongedømme, men en sekulær stat. Kongen ble samtidig fratatt all utøvende makt. I løpet av våren og sommeren ble det innledet samtaler mellom CPN-M og overgangsregjeringen, som blant annet innebar enighet om en overgangsgrunnlov, oppløsning av parlamentet og maoistenes "folkeregjeringer" og valg til en ny grunnlovgivende forsamling. Nepal henvendte seg til FN om bistand til overvåkning og avvæpning og assistanse til valg- og grunnlovsprosessen.

Den 21. november 2006 undertegnede regjeringen og den maoistiske geriljabevegelsen en fredsavtale - Comprehensive Peace Agreement (CPA). Avtalen medførte også at maoistene skulle inngå både i regjering og parlament. 

I januar 2007 ble en overgangsgrunnlov signert, og maoistene ble parlamentsmedlemmer. En samlingsregjering ble offisielt innsatt 1. april 2007, og statsminister Koirala utnevnte fem maoister til ulike ministerposter. Det kom imidlertid ikke til enighet om det nødvendige lovverket for å gjennomføre valget. Valgkommisjonen utsatte derfor valget som skulle ha blitt gjennomført 20. juni. I tillegg mente valgkommisjonen at sikkerhetssituasjonen var for ustabil til å kunne gjennomføre valg. Ny dato for valget ble etter hvert fastsatt til november 2007. Valgloven kom på plass i løpet av sommeren.  

Innad i regjeringen har det vært stor uenighet, særlig angående monarkiet. Maoisten har blant annet krevd at det skulle innføres republikk før valget er blitt avholdt. Selv om mange politikere har støttet avskaffelsen av monarkiet, har de fleste vært av den oppfatning at dette først skulle gjennomføres etter valget. Maoistene har også krevd endringer i valgsystemet som de har oppfattet å være en ulempe for dem. Grunnet disse uenighetene forlot maoistene regjeringen i midten av september. Igjen ble valget utsatt. 

I slutten av desember 2007 stemte parlamentet for å avskaffe monarkiet. Det ble videre bestemt at den formelle beslutningen om at landet skal bli republikk, skal fattes av den konstitusjonelle forsamlingen som vil tre sammen etter det kommende valget. Fire maoister gikk på ny gått inn i regjeringen. 10. april ble det avholdt valg til den konstitusjonelle forsamlingen. Maoistene gjorde et godt valg. I slutten av mai vedtok forsamlingen å avskaffe monarkiet.

Sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Nepal har i løpet av de siste 10 årene vært sterkt preget av den væpnede konflikten mellom sentralmyndighetene og maoistgeriljaen. I særlig grad etter 2001, da konflikten eskalerte og den nepalske hæren ble involvert. Krigen har påført befolkningen store belastninger og det nepalske samfunnet var fremdels i krise sommeren 2006. Først og fremst har den fattige jordbruksbefolkningen, i de fleste av landets distrikter, vært hardest rammet av den militære konflikten. 

I hele konfliktperioden, fra 1996 og frem til kongens kapitulering og den påfølgende våpenhvilen i april 2006, har sikkerhets- og menneskerettighetsforholdene generelt vært dårligere i områder hvor nærheten mellom maoister og sikkerhetsstyrker har vært størst. Det har vært relativt bred enighet om at maoistene i løpet av de to til tre siste årene i realiteten har hatt kontroll over store deler av den nepalske landsbygda. Enkelte har hevdet at geriljaen kontrollerte over 80 % av landet og at myndighetene kun kontrollerte de store byene og distriktssentrene. I tillegg til risiko for å bli eksponert for krigshandlinger, har dette medført at majoriteten av befolkningen i konfliktperioden har måttet forholde seg til begge parters "myndighetsutøvelse", og således vært utsatt for et kontinuerlig krysspress med en ikke ubetydelig risiko for overgrep.

Drap og forsvinninger

Konflikten har antagelig krevd nærmere 15 000 liv, hvorav mange sivile. Fra 1996 og frem til juni 2006 hadde Informal Sector Service Centre (INSEC) registrert 13 255 konfliktrelaterte drap. Sikkerhetsstyrkene var, ifølge INSEC, ansvarlig for 8 336 av disse, mens maoistene var ansvarlig for 4 919 drap. 

Det hersker bred internasjonal enighet om at begge parter, både sikkerhetstyrkene og maoistgeriljaen, har vært ansvarlige for omfattende og grove menneskerettighetsbrudd. Amnesty International har påpekt at politiet og sikkerhetstyrkene har stått bak utenomrettslige henrettelser, ulovlig og langvarig frihetsberøving og rutinemessig tortur av fanger. Det er bred enighet om at uskyldige sivile i stor grad har blitt offer for arrestasjoner som har vært tilfeldige. FN har uttalt at tortur/fysiske overgrep har vært hovedregelen og ikke unntaket i forbindelse med arrestasjoner/bortføringer/kidnapping i Nepal. Dette gjelder både for maoistene og for sentralmyndighetene. Tortur foregår unntaksvis i fengslene. 

I henhold til Human Rights Watch har antallet forsvinninger i Nepal vært det høyeste i verden. Det hersker relativt bred enighet om at sikkerhetsstyrkene har stått bak majoriteten av forsvinningene i Nepal. Sikkerhetstyrkene har arrestert personer under mistanke om at de har tilknytning til maoistene, og et ukjent antall personer har blitt anholdt irregulært og på uregistrerte steder. Etter 2001 har antagelig nærmere 1 700 mennesker forsvunnet, majoriteten etter kontakt med myndighetenes maktapparat. Ifølge Terror and Disruptive Activities Act (TADA) fra 2001 kan sikkerhetsstyrkene foreta arrestasjoner uten arrestordre og holde arresterte i varetekt uten domstolsbehandling i inntil 60 dager i etterretningsøyemed og 90 dager i preventiv varetekt. De arresterte kan holdes på steder som er "suitable for human beings". Varetektsperioden kan ytterligere forlenges med 90 dager om sikkerhetsstyrkene informerer innenriksdepartementet. Ved en lovendring i 2004 ble varetektstiden utvidet til 360 dager. Sikkerhetsstyrkene er også gitt "immunitet" for handlinger som er utført eller forsøkt utført "in good faith while undertaking their duties". 

CPN-M har på sin side stått bak et stort antall drap på sivile, hovedsaklig offentlig ansatte og politikere, samt kidnappinger, tortur, voldtekt, utpressing og rekruttering av mindreårige til krigstjeneste. I tillegg har geriljaen stått bak omfattende økonomisk krigføring i form av bland annet blokader og generalstreiker.

Utsatte grupper

Det har i første rekke vært personer som aktivt har jobbet for maoistene og som har deltatt i væpnede aksjoner som har risikert forfølgelse fra myndighetene. Videre har personer med tilknytning til maoistenes undergrunnsbevegelse på heltid og som har deltatt i det politiske eller militære arbeid risikert forfølgelse fra myndighetenes side. Det samme har vært gjeldende for profilerte personer i organisasjoner tilknyttet maoistene som All-Nepal National Free Students Union (Revolutionary), ANNFSU-R, Nepal Trade Union Federation (Revolutionary) og All-Nepal Women`s Assosiation (Revolutionary).

Personer som ikke har vært med i undergrunnsbevegelsen og som heller ikke har vært erklærte maoister, men som har støttet maoistene på andre måter, har også kunnet risikere forfølgelse fra myndighetene. Risikoen for overgrep har i disse tilfellene vært avhengig av hvilken aktivitet vedkommende har utført og hvilket omfang handlingene har hatt. Både maoister og sympatisører har vært i myndighetenes søkelys. 

Advokater som har bistått maoistene, har også risikert reaksjoner fra myndighetene. I tillegg har kritikk av kongen eller sikkerhetsstyrkene medført risiko for arrestasjoner eller andre represalier.

Sentrale målgrupper for maoistene har vært polititjenestemenn, lokale myndighetsutøvere, lærere og politikere, og spesielt personer med tilknytning til NCP og Nepal`s Teachers Organisation som er tilknyttet NCP. Etter at den nepalske hæren ble satt inn i 2001, ble medlemmer av hæren og personer med antatt tilknytning til denne mål for maoistenes aksjoner. Fra maoisthold har det også vært påpekt at personer knyttet til gjennomføring av valg falt inn under deres målgruppe. Politikere i myndighetsutøvende organer og profilerte politikere på lokalt, distrikts- og sentralt nivå har kunnet risikere forfølgelse fra maoistene. 

Personer som enten aktivt har motarbeidet maoistene, tydelig opponert mot maoistene eller ikke etterkommet presset, har kunnet risikere reaksjoner/overgrep og i verste fall bli drept. Overgrep og tvang knyttet til å yte tjenester eller gi pengedonasjoner har fremstått i stor grad som vilkårlige. Pengeutpressing har foregått overfor private, så vel som mot butikker, hoteller, fabrikker, restauranter, etc. Denne har foregått i hele landet, også i Kathmandu. 

Lærere har vært utsatt for press fra maoistene med sikte på å tjene som redskap for å formidle ideologi, men de har også vært offer for å bli oppfattet som lojale mot myndighetene. Mange lærere har blitt drept, og hele klasser med lærere og skolebarn har blitt bortført av maoistgrupper. De bortførte har blitt holdt i timer og opp til flere døgn, mens de har fått innføring i maoistenes ideologi. Medlemmer av Nepal Teacher`s Organisation, tilknyttet NCP, har i større grad enn andre kunne risikere problemer. Det er videre rapportert om at maoistene har brukt barn som spioner/budbringere og til andre forefallende oppgaver. Rekrutteringen av barn skal ha skjedd i forbindelse med bortføring av hele skoleklasser med barn helt ned i 7-årsalderen for opplæring/indoktrinering. De aller fleste har blitt løslatt, men noen har vært holdt igjen. Maoistene har beskrevet dette som frivillig rekruttering. 

Menneskerettighetssituasjonen etter kongens maktovertakelse

Ved sin maktovertakelse i februar 2005 tilsidesatte kongen grunnleggende sivile og politiske rettigheter. I denne perioden var det i all hovedsak representanter for sentralmyndighetene som stod bak overgrepene mot det politiske miljø, sivile organisasjoner og media, ikke CPN-M. Perioden fra kongens maktovertakelse og frem til april 2006 var preget av unntakstilstand, suspensjon av grunnleggende sivile rettigheter og overgrep mot den urbane "elite". Disse rettighetsbegrensningene fikk i første rekke konsekvenser for tidligere ministere, partiledere, politisk aktive, menneskerettighetsforkjempere, journalister, fagforeningsfolk, advokater og studenter. Hundrevis av journalister og menneskerettsaktivister ble arrestert, både i Kathmandu og i distriktene utenfor i forbindelse med innføringen av unntakstilstanden i februar 2005. Majoriteten ble løslatt etter noen timer eller dager, eller i forbindelse med opphevelse av unntakstilstanden (april 2005). Opphevelsen medførte ikke at situasjonen endret seg merkbart og arrestasjoner, gjentatte avhør, trakassering, overvåking og trusler fortsatte. Media ble sensurert og utførte selvsensur. Studenter tilknyttet maoistenes studentorganisasjon, ANNFSU-R, som deltok i demonstrasjoner og var involvert i sammenstøt med sikkerhetsstyrkene, risikerte reaksjoner fra myndighetene.   

Våpenhvilen, signering av fredsavtalen og maoistenes deltakelse i regjering og parlament har ført til en markant bedring av menneskerettighetssituasjonen i hele landet.

Det synes å herske bred enighet om at sikkerhetsstyrkenes arrestasjoner og interneringer av politikere og maoister opphørte allerede etter våpenhvilen i 2006. Dette bekreftes blant annet av Office of the High Commissioner for Human Rights (OHCHR) som pr. desember 2006 har hatt tilgang og anledning til å monitorere situasjonen i hele Nepal. Videre skal majoriteten av fanger, ifølge ICRC ca. 1 600, holdt under Terror and Disruptive Activities Act (TADA) ha blitt løslatt.

Det har også vært en markant reduksjon av overgrep foretatt av maoistene. OHCHR har imidlertid fortsatt rapportert om forekomt av enkelte overgrep fra maoistenes side. Maoistene skal heller ikke ha løslatt alle sine fanger. 

Siden januar 2007 har det vært jevnlige aksjoner og voldelige hendelser i den sørlige Terai-regionen. Dette har vært knyttet til madhesh-befolkningens kamp for å få større representasjon i de politiske prosessene og økende selvstendighet. Flere madhesh-grupperinger har gjort seg bemerket i løpet av våren og sommeren 2007. Enkelte av grupperingene har kommet med trusler og utført vold mot myndighetsrepresentanter og pahadibefolkningen (dominerende folkegrupper/kaster fra høylandet) i Terai. I august 2007 inngikk regjeringen en avtale med Madhesi People´s Rights Forum (MPRF) som legger til rette for at organisasjonen vil samarbeide med myndighetene fram mot valget i november. Hvorvidt denne avtalen kan bidra til å stabilisere situasjonen og motvirke destruktive krefter i regionen gjenstår å se.

Internt fordrevne

Det foreligger ingen god oversikt over antallet internt fordrevne (IDP - Internal Displaced Persons) og utvandringen til India, men antallet overstiger antagelig 1 million. Nepalske myndigheter synes ikke å ha iverksatt tilstrekkelige tiltak med sikte på å lette de internt fordrevnes situasjon. Den informasjonen Landinfo har innhentet, bland annet i samtaler med representanter for internt fordrevne i forbindelse med to besøk i Kathmandu, tydet på at det først og fremst var sosioøkonomiske forhold som opptok denne gruppen. Landinfo har ikke informasjon som indikerer at internflyktningene som har tatt opphold i Kathmandu -på generelt grunnlag har kommet i en vesentlig annen menneskerettslig og sikkerhetsmessig situasjon i forhold til CPN-M eller myndigheter, enn den øvrig befolkningen i hovedstaden. 

Kvinner

Selv om det ikke foreligger formelle hindre, er kvinner sterk underrepresentert i politikk, økonomi og i sentrale samfunnsposisjoner for øvrig. Nepal har en rekke lover som diskriminerer kvinner på sentrale områder som arv og eiendomsbesittelse. 

Kvinner kan søke om skilsmisse ved retten. Både kvinner og menn må ha rettslig kjennelse, men kvinner slipper å gå veien om offentlig megling og kan gå direkte til retten. Skilsmissegrunner etter loven er: ektefellen har vært borte i 3 år, ektefellen oppfyller ikke forsørgeransvar, ekteskapsvoldtekt og mental og fysisk mishandling. En lov som gir kvinnen omsorgsrett for barna til 16 år og anledning til å gifte seg på ny, har også bidratt til å bygge ned barrierene mot at kvinner tar initiativ til skilsmisse. Skilsmisse er ikke uvanlig i Kathmandu og i de største byene. Det sosiale stigma er imidlertid sterkt i distriktene og på landsbygda når det gjelder skilsmisse, og det å være skilt kvinne kan være problematisk.

Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som får generelt liten oppmerksomhet fra myndighetens side. Strafferammene for voldtekt er gradert etter kvinnens alder og status. Selv om myndighetene har gitt retningslinjer til politiet om behandlingen av "privat vold" mot kvinner, blir disse ikke iverksatt og overgripere blir sjelden straffeforfulgt. Kidnapping, bortføring og tvang til prostitusjon (hovedsaklig i India), spesielt av yngre jenter, er et alvorlig problem, hovedsaklig på landsbygda. En stor andel av inngåtte ekteskap involverer jenter under 14 år.

Kvinner har vært utsatt for seksuelle overgrep fra både maoister og myndigheter i konfliktperioden. Det foreligger imidlertid ikke indikasjoner på systematisk bruk av overgrep/voldtekter mot kvinner i tilknytning til konflikten.

Fattigdom

Nepal er et av verdens fattigste land og i mange henseende et føydalt jordbrukssamfunn. Over 40 % antas å leve under fattigdomsgrensen. Helsevesenet er svært mangelfullt utbygd, gjennomsnittlig levealder er lav, barnedødeligheten er svært høy og infeksjonssykdommer er vanlig. HIV/AIDS utgjør et stadig større problem. Analfabetismen er høy, antagelig ca. 75 % blant kvinner, og ca. 40 % blant menn. Det er stor forskjell på sentrum og periferi i forhold til økonomiske og sosiale goder.

I løpet av konfliktperioden i Nepal har tilgang til informasjon om den generelle utviklingen vært tilfredsstillende, men vanskelig. Som en følge av den væpnede konflikten og mangel på tilstedeværelse av både internasjonale og lokale organisasjoner i de aktuelle områdene, har det vært vanskelig å få detaljinformasjon om ulike lokale forhold. 

Tilgangen til informasjon om menneskerettighetssituasjonen er imidlertid blitt relativt markant forbedret. Siden kong Gyanendras kapitulasjon og den påfølgende gjensidige våpenhvilen, har både representanter for lokale og internasjonale organisasjoner kunnet operere i og rapportere fra områder som tidligere ikke var eller hadde redusert tilgjengelighet.

Dette notatet baserer seg på åpne kilder, blant annet materiale fra Human Rights Watch, Amnesty International, BBC, Landguiden (betalingstjeneste), Crisis Group, Economist Intelligence Unit.

Medarbeidere i Landinfo har deltatt på tre factfinding-reiser til Nepal i løpet av de siste årene, senest i desember 2006. Både faglige og sikkerhetsmessige vurderinger har ligget til grunn for at man ved begge anledninger kun besøkte Kathmandu.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.