Vest-Sahara

Vest-Sahara ligger i det nordvestlige Afrika, og grenser i vest til Atlanterhavet, i nord til Marokko, i øst til Algerie og i sør til Mauritania. Landskapet er preget av tørt ørkenlandskap men er samtidig rikt på en rekke naturressurser. Særlig gjelder dette fiskeriressurser og forekomster av fosfat, olje og gass. 

Befolkning

Vest-Saharas befolkning omtales som sahariere (sahrawier på arabisk), og betegnelsen kan oppfattes som "innbyggere av Sahara". Opprinnelig ble området befolket av berberstammer. På 1100-tallet innvandret så en rekke arabiske stammer østfra og berberstammene ble over tid mer eller mindre assimilert slik at arabisk ble det dominerende språket. Det finnes også folkegrupper med afrikansk bakgrunn (ofte kalt haratin) bosatt i Vest-Sahara. Betegnelsen saharier har tidvis blitt sterkt knyttet til politisk uavhengighetskamp fra Marokko. 

En relativt stor andel av saharierne flyktet i 1975 og tiden etterpå til flyktningleire i Algerie. Disse leirene ligger i likhet med Vest-Sahara i svært tørre ørkenområder. Samtidig har antallet innflyttede marokkanere til Vest-Sahara økt sterkt siden 1975, siden Marokkos myndigheter aktivt har oppfordret til migrasjon. 

Hovedtyngden av Vest-Saharas opprinnelige befolkning er tradisjonelt nomadiske. I perioden etter Marokkos innmarsj i landet i 1975 har det i mindre grad vært mulig å leve et tradisjonelt nomadisk liv, og befolkningen har - særlig i det marokkansk-kontrollerte området - vært gjenstand for en relativt sterk urbanisering. Stamme-tilhørighet har tradisjonelt spilt en stor politisk og sosial betydning blant saharierne. 

Vest-Saharas befolkning er i hovedsak sunnimuslimer og tilhører den samme malaki-skolen som Marokko. I tillegg har enkelte sufi-ordener hatt en viss innflytelse opp gjennom tidene. 

Fra spansk koloni til "Afrikas siste uløste kolonispørsmål"

Kolonimaktene Spania og Frankrike delte i løpet av 1800-tallet mellom seg området som i dag utgjøres av Marokko og Vest-Sahara. Spania tok kontrollen over blant annet det sørlige området som ble hetende Spansk Sahara. Marokko ble selvstendig i 1956, mens Spania beholdt kontrollen over Spansk Sahara i tillegg til to enklaver nord i Marokko. 

Spania kom på begynnelsen av 1970-årene inn i en vanskelig intern politisk situasjon etter at general Franco hadde styrt landet siden 1939. I 1974 aksepterte Spania en FN-resolusjon om Spansk Sahara og i 1975 trakk Spania seg ut. Området gikk deretter over til å bli betegnet som Vest-Sahara. 

I oktober 1975 proklamerte International Court of Justice (ICJ) sitt råd som tilsa at Marokko ikke kan kreve historisk rett til Vest-Sahara. I tråd med dette bifalt FN sahariernes rett til selvbestemmelse og avholdelse av en folkeavstemning om selvstendighet. Marokko aksepterte ikke dette. I november samme år iverksatte Marokko den "grønne marsjen" for å markere den sivile marokkanske overtakelsen av territoriet. Marsjen ble gjennomført av ca 350 000 sivile marokkanere som marsjerte over grensen og inn i Vest-Sahara. Samtidig gikk den marokkanske hæren inn på et annet sted. Mauritania okkuperte samtidig den sørvestlige delen av tidligere Spansk Sahara. Da Mauritania oppga sitt krav på Vest-Sahara og trakk seg ut i 1979, okkuperte Marokko også den sørlige delen. 

Motstandsbevegelsen Polisario (Frente Popular de Liberación de Saguía el Hamra y Río de Oro) ble grunnlagt i 1973. Polisario har som mål å frigjøre Vest-Sahara, og drev fra 1973 væpnet kamp mot den spanske kolonimakten. Polisario var imot både det marokkanske og det mauritanske herredømmet. I byen Bir Lahlu proklamerte Polisario i 1976 Den sahariske arabiske demokratiske republikk - SADR (Sahrawi Arab Democartic Republic) (arabisk: Al-Jumhūrīyya al-`Arabīyya as-Ṣahrāwīyya ad-Dīmuqrāṭīyya) og markerte dermed ytterligere sin motstand mot den marokkanske innmarsjen i 1975. Bir Lahlu betraktes etter dette som symbolsk hovedstad, mens Layun anses som rettmessig hovedstad i et framtidig selvstendig Vest-Sahara. 

Siste halvdel av 70-tallet gikk Polisario til geriljakrig mot den marokkanske hæren. Denne fortsatte med uforminsket styrke videre utover på 80-tallet. I 1981 startet Marokko byggingen av en festningsmur kalt Barm som deler Vest-Sahara i to. Barm er i tillegg minelagt. Området vest for muren er kontrollert av Marokko, mens Polisario kontrollerer området øst for muren. Polisario kontrollerer dermed ca 20 % av området de gjør hevd på, mens Marokko administrerer øvrige deler av Vest-Sahara som sine sørlige provinser. Polisario omtaler dette som okkupert område. 

Situasjonen medførte at store flyktningstrømmer tok seg fra området og inn i det sørvestre Algerie, hvor det i dag ligger fire flyktningleirer i provinsen Tindouf. Også Polisarios eksilregjering har tatt tilhold her. Siden Marokkos innmarsj i Vest-Sahara har Algerie vært og er fremdeles en sentral støttespiller for Polisario. Samtidig som mange saharier har flyktet til leire i Algerie, har et relativt høyt antall marokkanere flyttet til Vest-Sahara etter oppmuntring fra marokkanske myndigheter. For Vest-Saharas hovedsakelig nomadiske befolkning ble det tradisjonelle levesettet praktisk svært vanskelig og befolkningen ble raskt mer eller mindre bofast og urbanisert. 

Fredsavtale og spørsmålet om folkeavstemning

Krigen mot Polisario og økende sosial uro preget generelt i Marokko. Marokkanske myndigheter tolererte ikke kritiske artikler og uttalelser knyttet til situasjonen i Vest-Sahara, og en rekke arrestasjoner av både marokkanere og sahariere fant sted. Dødsdommer for politiske forbrytelser ble iverksatt. 

I 1988 ble partene enige om en fredsplan for området i regi av FN. Planen omfattet blant annet våpenhvile, utveksling av krigsfanger og en plan for avholdelse av en folkeavstemning om Vest-Saharas status. En FN-styrke kalt MINURSO (United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara) ble opprettet noen år senere. Avtalen ble bifalt av Sikkerhetsrådet i 1991, men konflikten var med dette på ingen måte løst. Spørsmålet om rammene for en folkeavstemning var ikke avklart, og Vest-Saharas status var fremdeles ikke avgjort og fortsatte rettslig sett å bli ansett internasjonalt som Afrikas siste uløste kolonispørsmål. 

En sentral årsak til at en folkeavstemning ikke har blitt gjennomført er at det ikke foreligger enighet mellom Marokko og Polisario om hvem som skal kunne ha stemmerett. For Polisario har det vært viktig at bare de som bodde i området eller er direkte etterkommere av innbyggere ved Spanias tilbaketrekning i 1975 skal være de stemmeberettigede. Marokkos posisjon er at også personer som er innvandret etter dette skal kunne stemme. Det vil i praksis omfatte en større andel innvandrede marokkanere. 

FNs generalsekretærs ulike sendebud for Vest-Sahara har gjentatte ganger på 90-tallet og på 2000-tallet forsøkt å få partene til å enes om en løsning. Ulike modeller for å gjennomføre en folkeavstemning har blitt foreslått, men har alle blitt forkastet av enten Marokko eller Polisario. Konflikten framstår dermed som svært låst. Marokko har blitt beskyldt for å hale ut tiden, mens Polisario i økende grad har fått kritikk fra egne rekker for å ikke makte å få bevegelse i saken. Lederskapet i Polisario er i hovedsak det samme som på 70-tallet og nye politiske krefter har bare i begrenset grad kunnet ta del i organisasjonens lederskap. 

Høsten 1999 slo marokkanske sikkerhetsstyrker hardt ned på demonstrasjoner i Layun. I etterkant av disse demonstrasjonene foretok kong Muhammad VI en rekke omorganiseringer i den marokkanske styringen av Vest-Sahara. Blant annet ble en rådgivende forsamling opprettet som også omfattet en rekke sahariere som ble ansett for å være lojale mot det marokkanske kravet på Vest-Sahara. Fram til 2004 forsøkte FNs generalsekretærs daværende spesialutsending James Baker å få partene til å enes om en løsning på den fastlåste konflikten. Dette førte ikke fram. 

Opptøyene i 2005

I slutten av mai 2005 brøt det ut demonstrasjoner blant sahariere både i Layun og Dakhla i Vest-Sahara, og blant sahariske studenter i Rabat i Marokko. Ifølge nettstedet www.arso.com som støtter Polisario var det demonstrasjoner også andre steder i Vest-Sahara og Marokko. Demonstrasjonene brøt ut på 32-årsdagen for dannelsen av Polisario og ble omtalt som en intifada (arabisk for rystelse, opprør). Den utløsende faktoren for opptøyene var ifølge blant annet US Department of State forflytningen av en saharisk fange fra Layun til Agadir i Marokko, noe som ville medføre store vanskeligheter for fangens familie til å besøke ham. Det forelå også beskyldninger om at fangen var blitt mishandlet i fangenskap. 

Protestene tok form av demonstrasjoner, men antallet demonstranter er ikke kjent. Det foreligger også rapporter om at demonstrasjoner fant sted også utover høsten 2005. En rekke ulike kilder later til å være relativt entydige på at marokkanske myndigheter til dels slo svært hardt ned på demonstrasjonene. En rekke arrestasjoner fant sted. Amnesty har ytret bekymring for bruk av tortur og overdreven maktbruk fra marokkanske myndigheter i forbindelse med demonstrasjonene. I mars 2006 ble en rekke fanger som ble arrestert i forbindelse med opptøyene i 2005 benådet. 

De siste års utvikling

Marokko la i april 2007 fram et forslag om økt autonomi for Vest-Sahara. Forslaget ble imidlertid avvist av Polisario siden det ikke omfattet en folkeavstemning som også omhandlet spørsmålet om full uavhengighet for Vest-Sahara. 

30. april 2007 vedtok FN en resolusjon som oppfordret representanter for Marokko og Polisario til å inngå i forhandlinger. Marokkanske myndigheter og Polisario møttes i New York i juni. Møtet ble etterfulgt av flere samtaler. Også Mauritania og Algerie er tilstede ved disse samtalene. 

Den marokkanske kongen uttalte i en tale i juli 2007 at Marokko var villig til å akseptere en løsning som medførte en grad av autonomi på gitte betingelser. Ved parlamentsvalget i Marokko i september 2007 ble det også avgitt stemmer i Vest-Sahara. Polisario avviste denne stemmegivningen, og etterlyste i stedet en avstemning om Vest-Saharas status. 

De senere årene har det vært antydet økende intern misnøye med Polisario i sahariske miljøer. Mye av kritikken har rettet seg mot at organisasjonens ledelse ikke har vært gjenstand for fornyelse og at det har vært få tegn til en mulig løsning på konflikten. Ifølge Crisis Group spiller også stammeforhold inn når det gjelder konsentreringen av makt internt i Polisario. 

Sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara preges sterkt av den uavklarte statusen til området og den pågående konflikten mellom Polisario og Marokko. Ifølge det svenske Utrikesdepartementet er det relativt vanskelig å verifisere opplysninger om situasjonen for menneskerettighetene i Vest-Sahara. 

De mest omtalte menneskerettighetsbruddene for Vest-Sahara omfatter begrenset tilgang til retten til forsamling, demonstrasjonsvirksomhet og medlemskap i politisk organisasjon. I tillegg er også bruken av tortur og uproporsjonal bruk av makt ofte omtalte forhold. 

Amnesty International rapporterer i sine årsrapporter om at det har funnet sted hundrevis av arrestasjoner i forbindelse med disse protestdemonstrasjonene de senere årene. De fleste blir sluppet fri etter kort tid, mens noen få er senere blitt straffedømt og ilagt fengselsstraffer på opptil seks år. Påstander om bruk av tortur forekommer også. Fengslene i den marokkansk-kontrollerte delen av Vest-Sahara omtales av en rekke kilder som svært overfylte og krevende for de innsatte. 

I 2006 besøkte representanter for FNs Høykommissær for menneskerettigheter Vest-Sahara og flyktningleire i Algerie. Rapporten inneholdt blant annet sterke bekymringer for menneskerettighetssituasjonen for sahariere i Vest-Sahara som er fratatt sin rett til å utøve en rekke rettigheter, deriblant retten til selvbestemmelse, reaksjoner mot menneskerettighetsaktivister, politivold, muligheten for en rettferdig rettergang og ytrings- og bevegelsesfrihet. 

Polisario håndhever justis i de områder organisasjonen har kontroll over samt i flyktningleirene i Algerie. Rapporten fra FNs Høykommissær for menneskerettigheter omtalte også forekomsten av straffefrihet for overgripere i flyktningleirene i Algerie, noe Polisario ikke hadde grepet fatt i. 

Polisario holdt i en årrekke flere hundre marokkanske krigsfanger. Disse er imidlertid de senere årene stort sett sluppet fri. Noen av disse fangene satt over 20 år i fangenskap hos Polisario. 

Human Rights Watch skriver i sine årsrapporter at marokkanske myndigheter utfører strengere kontroller i Vest-Sahara enn ellers i landet. Marokkanske myndigheter utviser ifølge samme kilde en restriktiv praksis for sahariske aktivisters mulighet for å reise til utlandet. Denne praksisen har imidlertid de senere år vært mindre strengt håndhevet.  

Rettsvesen

Siden Marokko anser Vest-Sahara for å være en del av Marokko, håndheves marokkansk lov og rett i de områder av Vest-Sahara som Marokko har kontroll over. Siden ca 80 % av Vest-Sahara kontrolleres av Marokko, er det marokkanske rettsvesenet sentralt for menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara.  

I henhold til grunnloven har Marokko et uavhengig rettsvesen. Marokkansk rett bygger ikke utelukkende på sharia, men på en kombinasjon av islamsk, fransk og spansk rett. Islamsk rett etterstrebes i forbindelse med familierett og arverettslige spørsmål. I tillegg eksisterer et militærtribunal. 

Det er allment ansett at rettsvesenet er preget av korrupsjon og politisk press. De senere årene har myndighetene forsøkt å bekjempe dette. Den sittende kong Muhammad VI har iverksatt reformer for å øke fokuset på korrupsjon og menneskerettigheter i det marokkanske rettsvesenet. Ifølge det svenske Utrikesdepartementet har OHCHR påpekt at prinsippet om en rettferdig rettergang ikke respekteres i Vest-Sahara. 

Opp gjennom årene har marokkansk politi og fengselsvesen jevnlig blitt anklaget for bruk av tortur under blant annet forhør. Det har vært utbredt straffefrihet for overgrep begått av politi og sikkerhetsstyrker. Ifølge det svenske Utrikesdepartementet synes det som om graden av straffefrihet er større i Vest-Sahara for handlinger begått mot separatister. Den første større saken mot politiets bruk av tortur fant sted i 2006 etter at en ung mann omkom under avhør i Layun. Siden 2006 er tortur forbudt ved lov.

Det idømmes dødsstraff etter så vel sivil som militær lovgivning i Marokko, men praktiseringen er restriktiv. Dødsstraff kan idømmes først og fremst for forbrytelser som omfatter brudd på rikets sikkerhet, overlagt drap eller sabotasjevirksomhet. 

Marokkos nåværende kong Muhammad VI opprettet i 2003 en kommisjon som skulle utrede omfanget av overgrep begått under kong Hasan II. Kommisjonen kalt Instance d´Équité et de Reconciliation (IER) avsluttet sitt arbeid i 2005 og konkluderte med at det under kong Hasan II var blitt gjennomført flere hundre utenomrettslige henrettelser og at over 9000 var utsatt for ulike former for menneskerettighetsbrudd. Kommisjonen sitt arbeid omfattet også overgrep begått i marokkanskkontrollerte deler av Vest-Sahara. 

Flyktningleirene i Algerie

De fire flyktningleirene i Algerie ligger i et svært tørt og krevende ørkenområde. Forholdene er preget av tidvis sterk hete og svært lave nattetemperaturer. I tillegg er tilgangen på vann og mat minimal. Dette medfører at flyktningene er helt avhengig av internasjonal bistand. De senere årene har omfanget av internasjonal bistand fra organisasjoner som World Food Programme og UNHCR blitt redusert. Crisis Group rapporterer at dette har blitt brukt av marokkansk side som et slags bevis på at anslagene for antallet sahariske flyktninger er for høyt. 

Situasjonen for flyktningene ble i 2006 av hjelpeorganisasjoner betegnet som kritisk etter at voldsomme regnskyll hadde rammet området. 

Barna i flyktningleirene mottar tilbud om skolegang på grunnskolenivå. Mange barn blir derfor sendt utenlands for videre skolegang. I henhold til inngåtte avtaler tilbyr Algerie, Spania og Kuba videreutdanning for ungdom fra disse leirene. 

De fire leirene er godt organiserte og inndeles i provinser (wilayaer) og distrikt (dairaer). Befolkningen i de ulike fire leirene tenderer til å komme fra det samme geografiske området i Vest-Sahara, ifølge NSCWS. I flyktningleirene i Algerie gjelder formelt sett algerisk lov, men Polisario representerer en dominerende faktor i organiseringen av leirene. 

Ifølge Crisis Group har spørsmålet om atskillelse og separasjon fra slekt og hjemsted med tiden blitt en sentral del av saharisk identitet. Separasjonen fra familie og slekt har blitt noe mindre absolutt etter innføringen av et besøksprogram for familier bosatt i henholdsvis marokkansk- og Polisario-kontrollerte områder. Blant annet UNHCR har imidlertid omtalt muligheten for at sahariere nektes muligheten til å besøke slektninger på marokkansk-kontrollert territorium. 

Opposisjonelle og menneskerettighetsgrupper

Ifølge Human Rights Watch har marokkanske myndigheter nektet å gi tillatelse til etablering av sahariske menneskerettighetsorganisasjoner som arbeider mot overgrep utført av marokkanske myndigheter. I tillegg skal gruppen Coalition of Sahrawi Human Rights Defenders vært nektet å avholde sitt stiftelsesmøte i oktober 2007. 

I de Polisario-kontrollerte områdene er det kun Polisario som er det tillatte politiske partiet. Polisario omtaler seg selv i mindre grad som et politisk parti, men snarere som en front for nasjonal frigjøring. Siden 1976 har Muhammad Abdalaziz vært generalsekretær i Polisario og president i SADR (Sahrawi Arab Democartic Republic). I tillegg velges det representanter til den allmenne folkekongressen, som igjen velger medlemmer til det såkalte nasjonale sekretariatet som er et besluttende organ. 

Media

Det er i henhold til loven ytringsfrihet i Marokko. Imidlertid eksisterer det tema som ikke omfattes av ytringsfriheten i praksis. Et av de mest sensitive temaene er Vest-Sahara. Reporters Without Borders og Committee to Protect Journalists melder begge om vanskeligere arbeidsforhold for marokkanske presse de siste år. Inndragning eller nektelse av publiseringstillatelse, beslagleggelse av enkeltnummer av aviser og tidsskrift samt straffeforfølgelse av enkeltjournalister har forekommet i økende grad ifølge disse kildene. Selvsensur blant journalister kan antas å være utbredt. Polisarios nettsider samt nettsider til organisasjoner knyttet til Polisario blokkeres av myndighetene for brukere i Marokko og marokkansk-kontrollerte områder av Vest-Sahara. 

Religion

Ifølge Marokkos grunnlov er det religionsfrihet i landet og ifølge US Department of State respekterer generelt myndighetene dette. Det er imidlertid ikke anledning til å drive kristen misjon og konvertering fra islam er forbudt i henhold til loven.

Kvinner

Marokkanske kvinner står generelt sterkere juridisk enn sine medsøstre i en rekke arabiske land. Det marokkanske samfunnet er imidlertid preget av et konservativt kvinnesyn, og dette gjelder ikke minst på landsbygda. Her er så mange som opp mot 75 % av kvinnene analfabeter i enkelte områder. Det har imidlertid funnet sted endringer når det gjelder kvinnens stilling de senere år. I 2004 ble familieloven (al-Mudawana) endret slik at kvinners rettslige stilling ble styrket på en rekke felt. Lovreformen er ifølge kongen i henhold til Koranens prinsipper, men konservative religiøse krefter har vært imot lovendringene, som de ser som uttrykk for i overkant liberale tolkninger av islamsk familierettstradisjon. 

Sosioøkonomiske forhold

Vest-Sahara er preget av et svært krevende geografisk landskap med mangel på blant annet vann. Økonomien i området har tradisjonelt vært nært knyttet til nomadevirksomhet. Krigen, minelegging av store områder og byggingen av Barm har gjort tilværelsen som nomade nærmest umulig. En relativt sterk urbanisering har i stedet funnet sted. Konflikten har i tillegg medført at muligheten for å utnytte Vest-Saharas rike naturressurser er vanskeligere. Disse forholdene kombinert med den pågående og landvarige konflikten om Vest-Saharas status og framtid preger sterkt befolkningens sosioøkonomiske situasjon. Befolkningen i flyktningleirene i Algerie er generelt svært avhengig av internasjonal bistand. 

På marokkansk-kontrollert territorium har Marokko investert betydelige summer i å etablere blant annet infrastruktur. Spørsmålet om Marokkos utnyttelse av Vest-Saharas gruve- og fiskeressurser er svært omstridt. 

Store deler av Vest-Saharas befolkning lever i dag utenfor Vest-Sahara. En stor andel lever i en av de fire flyktningleirene i Algerie, men det finnes også store sahariske miljøer andre steder i verden. Det lever en rekke saharier i Spania, særlig på Kanariøyene. 

Asylsøkere fra Vest-Sahara til Norge er generelt lavt. I 2006 kom det 15 søkere, mens det i 2007 kom totalt 9.

Informasjonstilgangen når det gjelder Vest-Sahara er varierende, men generelt relativt god for relevante forhold. Landinfo har ikke vært på fact-finding reise til Vest-Sahara. 

Dette notatet bygger på åpne kilder. Sentrale kilder har vært Transparency International, Amnesty International, Human Rights Watch, US Department of State, det svenske Utrikesdepartementet, Reporters Without Borders, Committee to Protect Journalists, Landguiden, Norsk støttekomité for Vest-Sahara, Human Rights Watch og Freedom House.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.