Rwanda

Rwanda er geografisk et relativt lite land, men har en høy befolkningstetthet. De etniske gruppene er i hovedsak hutu, tutsi og batwa. Sistnevnte regnes for å være landets urbefolkning og utgjør om lag 1 %. Hutuene ankom området etter batwa og var jordbrukere. Tutsiene ankom noe senere og var i hovedsak kvegnomader. Tutsiene etablerte relativt raskt et kongedømme i området. Forholdet mellom de to gruppene utviklet seg slik at hutuer hadde tilgang på tutsienes kveg i bytte mot sin egen arbeidskraft. Med årene er det svært vanskelig å trekke klare skillelinjer mellom hutu og tutsi grunnet inngifte gjennom århundrer. 

Rwanda ble på 1900-tallet belgisk koloni. Belgia innførte et styre hvor tutsi-befolkningen ble forfordelt med jobber og innflytelse i statsadministrasjonen på tross av at hutuene er den klart største folkegruppen i landet. Belgia innførte ID-kort som spesifiserte den etniske tilhørigheten til den enkelte.

Folkemord

Rwanda ble uavhengig i 1962. Allerede i 1963 fant de første massakrer i den nyopprettede staten sted da store deler av tutsiene ansatt i politiske posisjoner ble drept. I 1973 tok forsvarsminister Juvénal Habyarimana makten i landet. Tutsi-befolkningen ble undertrykket og mange søkte seg til Uganda hvor den tutsi-vennlige Yoweri Museveni tok makten i 1986. I 1987 ble den tutsibaserte Front Patriotique Rwandais (FPR, eng.: RPF) dannet med en målsetting om å innføre et mer representativt styre i Rwanda. Etter et mislykket forsøk på å forhandle fram en fredlig retur til Rwanda invaderte FPR Rwanda fra Uganda i oktober 1990. Krigshandlinger utført av FPR ble besvart med massakre på tutsier av den rwandiske hæren. 

I 1991 ble Habyarimana tvunget til å innføre et flerpartisystem i landet og en koalisjonsregjering ble dannet i 1992. Det oppsto imidlertid uenighet om hvilken rolle FPR skulle ha i regjeringen. Dette ble forsøkt løst i en fredsavtale som ble undertegnet i Arusha i 1993. Hutuekstremister var sterkt imot avtalen og oppfordret til motstand og mord på de som støttet avtalen. Lister over tutsier og moderate hutuer som støttet avtalen, ble laget og propaganda mot tutsiene ble spredt. Presidentgarden samt hutumilitsen Interahamwe rekrutterte medlemmer blant bønder og unge arbeidsløse menn. FN forsøkte på sin side å sette kraft bak Arusha-avtalen og etablerte i 1993 United Nations Assistance to Rwanda (UNAMIR).

6. april 1994 ble presiden Habyarimanas fly skutt ned ved Kigali etter et møte i Tanzania. På møtet hadde presidenten gitt sin tilslutning til at koalisjonsregjeringen skulle innsettes, hvilket ville medføre at FPR ville få en plass i regjeringen. Fra 7. april startet presidentgarden og hutumilitsen en omfattende jakt på tutsier og moderate hutuer, blant annet med basis i de utarbeidede listene. Mord utført med macheter og økser spredte seg utover landet i løpet av april 1994. Kvinner, menn og barn ble drept i store massakre. Naboer og endog ektefeller ble tvunget til å drepe hverandre. Hensikten var å utrydde tutsiene. ID-kortene som oppga etnisk tilhørighet fungerte som pekepinn for overgriperne. Resultatet ble et av de mest omfattende folkemord i verden.

FPR tar makten

Med Habyarimanas død ble en ny regjering dannet mens folkemordet pågikk. FPR tok avstand fra regjeringen og gikk til krig mot den. Ettersom FPR nærmet seg Kigali i juli 1994 flyktet regjeringen, den gamle armeen, medlemmer av Interahamwe med sine våpen og hundretusener av sivile hutuer mot Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og mot Tanzania. 18. juli tok FPR makten i landet, dannet en regjering for nasjonal enhet og utropte hutuen Pasteur Bizimungo til president og FPRs Paul Kagame til visepresident. De voldsomme og omfattende massakrene som hadde funnet sted siden april samme år over hele landet opphørte. Tilbake lå opp mot 1 million døde, drept i tidsrommet april-juli 1994.  

I tiden etter folkemordet har den rwandiske regjeringen hatt en uttalt politikk om å bedre sikkerhetssituasjonen og den har iverksatt økonomiske reformer. Politisk agitasjon basert på etnisitet er siden folkemordet ikke blitt tolerert av myndighetene.

MDR blir tvangsoppløst

FPR har dominert rwandisk politikk siden juli 1994. Partiet er dominerende i både regjeringen og parlamentet. I 2000 gikk Bizimungo av som president og FPRs leder Kagame tok over. Enkelte mener at han også uformelt i realiteten hadde styrt landet siden juli 1994. Bizimungos avgang ble knyttet til uenighet mellom ham og FPR. Bizimungo samt syv andre ble arrestert våren 2002 anklaget for sivil ulydighet, etablering av en kriminell organisasjon (partiet PDR-Ubuyanja) og underslag av offentlige midler. I juni 2005 ble Bizimungo dømt til 15 års fengsel. Rettssaken holdt ikke internasjonal standard og en rekke observatører og organisasjoner knytter dommen til hans opposisjon mot FPRs politikk. I april 2007 ble Bizimungo benådet og løslatt.

Ett av de åtte partiene som hadde gått inn i samlingsregjeringen i 1994, var Mouvement démocratique républicain (MDR). Nasjonalforsamlingen vedtok 15. april 2003 en tvangsoppløsning av dette partiet. Årsaken var en rapport utarbeidet av en parlamentarisk oppnevnt kommisjon som slo fast at MDR gjorde seg til talerør for en "divisive ideology". Med dette menes en politikk som har som mål å legge etnisitet til grunn og derigjennom favorisere en av de etniske gruppene i politiske posisjoner. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner forsvant personer i ledende stillinger i MDR i tiden etter forbudet, inkludert et parlamentsmedlem. Også representanter for medier som kritiserte behandlingen av MDR, ble utsatt for trusler ifølge menneskerettighetsorganisasjoner. 

Den parlamentariske kommisjonen kritiserte også sterkt den eneste uavhengige menneskerettighetsorganisasjonen i Rwanda - Ligue rwandaise pour la promotion et la defense des droits de l´homme (LIPRODHOR). Organisasjonen ble beskyldt for å bedrive fund-raising for MDR i utlandet. 

En ny grunnlov ble lagt ut til folkeavstemning i mai 2003 hvor referanser til de ulike gruppenes etnisitet var fjernet. Grunnloven banet vei for valg på president og parlament på sensommeren samme år. President Kagames kampanje dominerte i alle mediekanaler, til tross for at tre kandidater stilte til valg.  Med 95 % oppslutning ble Kagame gjenvalgt som president for 7 nye år. FPR i en allianse med fire småpartier fikk 74 % av stemmene i parlamentsvalget. I realiteten er det etter valget lite uttalt politisk opposisjon i landet, delvis også en konsekvens av at myndighetene benytter anklager om "divisionism" mot uttalte opposisjonspolitikere. Kun to opposisjonsparti oppnådde representasjon i parlamentet: det sosialdemokratiske partiet (PSD) og det liberale partiet (PL). Representanter for det tvangsoppløste MDR forsøkte å stille til valg til parlamentet men ble ikke godkjent av valgkommisjonen.

I 2006 trakk en fransk domstol den konklusjon at president Kagame beordret nedskytningen av daværende president Habyarimana over Kigali i 1994 som i sin tur ble startskuddet for folkemordet i landet. Kagame har sterkt avvist at dette medfører riktighet og Rwanda brøt de diplomatiske forbindelsene med Frankrike i november 2006 som en konsekvens av dette.

Hutumilitsen

Hutumilitsen Rwandas demokratiske befrielseshær (FDLR) har gjennom flere år angrepet mål i Rwanda fra DRC. Høsten 2003 besluttet FDLR å legge ned våpnene. Både tidligere regjeringssoldater og rebeller fra Interahamwe er representert i FDLR. Lederen Paul Rwarakabije vendte etter våpennedleggelsen tilbake til Rwanda og sa seg villig til å nedlegge militsen og starte et politisk parti. Den rwandiske regjeringen godtok derimot ikke forutsetningen om straffefrihet for militsmedlemmene.  

I DRC er det imidlertid fremdeles en bevæpnet og aktiv hutumilits. Ifølge rwandiske myndigheter representerer hutumilitsen i DRC mye av årsaken til regionens ustabilitet. Dette er imidlertid først og fremst et problem for DRC (se landnotat om DRC). De senere år har særlig den etter hvert svært omstridte general Nkunda etablert en maktbase i DRCs Kivu-provinser med henvisning til overgrep mot tutsigrupper i DRC begått av den rwandiske hutumilitsen. DRCs regjering har ved flere anledninger anklaget Rwanda for å støtte rebeller øst i DRC - deriblant Nkunda. Rwanda har anklaget DRC for å la milits anklaget for delaktighet i folkemordet i 1994 gå fri. Det eksisterer fremdeles ingen formelle diplomatiske forbindelser mellom Rwanda og DRC. Etter et møte mellom de to lands utenriksministere i i september 2007 ble DRC og Rwanda enige om en felles front i arbeidet med å minske konfliktnivået i regionen. Dette medfører blant annet å bekjempe general Nkundas virksomhet og å avvæpne samt returnere hutumilits til Rwanda.

Rettsoppgjør

ICTR - Internasjonal Tribunal for Rwanda - ble opprettet i 1994 av FNs Sikkerhetsråd. Den har sitt virke i Arusha, Tanzania. Hensikten var å straffeforfølge de toneangivende og ledende personene under planleggingen og gjennomføringen av folkemordet. Domstolen har vært kritisert for tidkrevende saksbehandling og ved utgangen av 2005 var kun 23 dommer falt. ICTR støtte ifølge Internasjonal Crisis Group (ICG) sin rapport om ICTR fra september 2003 etter hvert på noen hovedutfordringer: den manglet en realistisk plan for hvorledes den skulle klare å behandle den store mengden saker før 2008, den manglet en prioritering av sakene samt en plan for økt effektivitet i behandlingen av disse. Den sto også ovenfor et betydelig press fra den rwandiske regjeringen når det gjaldt mulig straffeforfølgelse av medlemmer av Rwandan Patriotic Army (RPA). Ifølge ICG maktet domstolen å møte disse utfordringene. 

Den store mengden fengslede mistenkt for delaktighet i folkemordet i 1994 representerte en svært betydelig utfordring for ICTR. For å få fortgang i rettsoppgjøret og for å sikre at flest mulig saker ble behandlet, reetablerte Rwanda i 2002 det tradisjonelle rettssystemet gacaca. Dette er lokalt baserte retterganger som finner sted på lokalplan og i påhør av fornærmede. Store deler av befolkningen var imidlertid kritisk til gacaca fordi mange lokale dommere selv var mistenkt for delaktighet og mange mente gacaca systemet ble utnyttet av personer styrt av personlige agendaer i forhold til et rettsoppgjør. Mange vitner turte ikke å vitne i frykt for represalier. Det er lokale myndigheters ansvar å påse vitners sikkerhet. Denne evnen og viljen er det blitt stilt spørsmål ved av enkelte. I tillegg kommer det faktum at soldater tilhørende FPR ikke skulle stilles for retten. Dette spørsmålet har til tider medført vanskelige samarbeidsrelasjoner mellom den rwandiske regjeringen og ICTR. 

I 2005 utvidet Rwanda gacaca systemet fra å omfatte en tidel til å omfatte hele landet. Det er lagt opp til behandling av opp mot i overkant av 700 000 saker innen 2008. Denne svært store saksmengden på kort tid har medført økt mistanke om at gacaca-systemet gir mangelfull rettssikkerhet for de tiltalte.

Sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen i Rwanda er kompleks. Fra et totalt sammenbrudd i styringsforholdene i landet under folkemordet i 1994 er landet i dag preget av å ha et dominerende og markant presidentstyre. 

Dagens rwandiske myndigheters politikk bærer preg av folkemordet i 1994 i den forstand at propagandering til fordel for etniske skillelinjer ikke blir tolerert. Myndighetenes arbeid med å slå ned på etnisk basert retorikk har i stor grad medført at det er lagt lokk på store deler av den offentlige debatten. Dette bidrar for eksempel sannsynligvis til et generelt fravær av rapporteringer om menneskerettighetssituasjonen i landet fra en rekke frivillige organisasjoner. President Kagame har en uttalt politikk på å forene Rwandas etniske grupper og omtaler seg selv konsekvens som rwander og ikke som tutsi.

Opposisjonen og pressen

En rekke menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert om at den rwandiske regjeringen har strammet grepet om opposisjonelle samt andre regjeringskritiske de senere årene. Det rapporteres blant annet om restriksjoner og reaksjoner ovenfor opposisjonelle politikere og selvsensur i pressen. Ifølge International Crisis Group (2002) har det vært en tiltagende tendens at FPR ikke tolererer kritikk eller at det stiller spørsmål ved partiets autoritet. Det meldes blant annet av Amnesty Internasjonal at journalister som skriver regjeringskritiske artikler, risikerer trakassering og trusler. Dette medfører i realiteten en relativt sett lite uttalt opposisjon i offentligheten. Opposisjonelle krefter basert i utlandet har liten politisk slagkraft i Rwanda. Heller ikke hutumilitsen basert i DRC har utgjort noen betydelig sikkerhetsrisiko i Rwanda de senere år. Snarere er landet preget av en generell mangel på opposisjon. 

Imidlertid trådte en ny lov i kraft i juni 2007 som åpner opp for politisk partivirksomhet på lokalplan for første gang siden 1994. Ifølge Economist Intelligence Unit er imidlertid de fleste partier i Rwanda å anse som stedfortredere for det styrende partiet FPR.

Hvorvidt en tilknytning til det tidligere Habyarimana styret i Rwanda utgjør en risiko for den enkelte eller dennes familie, er et komplisert spørsmål. Den danske Utlændingestyrelsen konkluderer i en rapport om dette fra 2005 at en slik tilknytning ikke er et problem i og for seg, men vil avhenge av mer konkrete og spesifikke omstendigheter omkring den enkelte persons handlinger. 

Rettsprosesser

Ifølge Human Rights Watch er kvaliteten på behandlingen i det rwandiske rettsvesenet avhengig av hvor politisk sensitiv en sak er. De rwandiske domstolenes uavhengighet synes å være økende, men det er ifølge Human Rights Watch enkelte tilfeller hvor dommere har vært utsatt for trakassering på grunn av sine beslutninger. Reaksjonene har enten vært omplassering til en lavere domstol eller irettesettelse fra dommerstandens egen disiplinærkomité. I andre rettssaker er hovedproblemet stadige utsettelser som ikke har sammenheng med overbelastninger i rettsvesenet.

I henhold til lov av mai 2007 praktiserer ikke Rwanda lenger dødsstraff. Dette har blant annet medført at det internasjonale rettstribunalet i Arusha kan overføre saker til rwandiske domstoler.

Overlevende etter folkemordet i 1994 har i forbindelse med rettsprosesser i gacaca hvor de er innkalt som vitne, betvilt rwandiske myndighetenes evne og vilje til å gi dem beskyttelse. Dette har medført at en rekke personer har flyktet fra landet. For enkelte vil frykten være knyttet til deres egen rolle i folkemordet og muligheten for å bli tiltalt. US Department of State rapporterer at 15 vitner ble drept av uidentifiserte personer i løpet av 2005. Dette var en nedgang i forhold til 2004. 

Fengselsforhold

Situasjonen i landets fengsler er kritisk. Rwanda har svært mange innsatte som sitter i påvente av rettssak. Forholdene i fengslene er preget av overfylte celler, svært vanskelige sanitære forhold samt mangel på mat og nødvendig helsetilsyn. I juli 2005 ble ca 36 000, hovedsakelig fanger som tilsto befatning med folkemordet samt syke og gamle, sluppet fri fra fengslene.

Antallet fanger i landets 16 sentralfengsler per 2007 er ifølge Human Rights Watch ca 90 000, i tillegg kommer de mange innsatte på lokale forvaringssteder. Dette er en økning fra 2005 da det var ca 67 000 innsatte. Overbefolkningen gjelder både de ordinære fengslene og de lokale forvaringsstedene.

Religionsfrihet

Ifølge grunnloven eksisterer det religionsfrihet i Rwanda. Det rapporteres imidlertid, blant annet fra US Department of State, om at lokale myndigheter forholder seg på ulikt vis i forhold til denne retten. Flere organisasjoner og ulike lands utlendingsmyndigheter melder om til dels vanskelige forhold for medlemmer av Jehovas Vitner grunnet deres antimilitarisme og antinasjonalisme samt for pinsevenner. Ifølge US Departement of State er det rapportert at medlemmer av Jehovas Vitner er utsatt for vold eller arrestasjon av politiet.  

Sosioøkonomiske forhold

Allerede før folkemordet i 1994 var Rwanda et av verdens fattigste land. Landet er plassert som nummer 158 av 177 på UNDPs Human Development Index for 2006.

I tiden etter 1994 har Rwandas myndigheter forsøkt å gjenoppbygge landets ødelagte økonomi, men landet er fremdeles sterkt avhengig av bistand. De viktigste eksportartikler er te og kaffe. For myndighetene er landreformer en sentral bestanddel i arbeidet med å øke inntektsgrunnlaget på landsbygda. En Land Act ble vedtatt i 2005 og er under implementering. Loven gir sentrale myndigheter økt innflytelse over landbruksproduksjonen i landet.

For sivilbefolkningen ligger det store utfordringer i å skaffe nok mat og rent vann. Infeksjonssykdommer er svært utbredt og barnedødeligheten er høy. Ca to tredjedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

En av de største helseutfordringer i Rwanda er forekomsten av HIV/AIDS. Landet er et av de verst rammede i verden. Tilgangen på helsefaglig personell og særlig AIDS-medisiner er langt fra tilstrekkelig til å møte utfordringen. 

Folkemordet medførte en betydelig økning i psykiske helseplager for alle deler av befolkningen, men kanskje særlig for de som var barn i 1994. Psykiatriske helsetilbud er på ingen måte utbygget for å imøtekomme behovet.

Kvinners stilling

Et stort antall kvinner ble utsatt for voldtekt og seksuell misbruk i forbindelse med folkemordet i 1994. US Department of State melder i sin årsrapport for 2005 at rwandiske myndigheter prioriterer voldtektssaker i rettsoppgjøret. 

Vold i nære relasjoner er utbredt i Rwanda. Loven forbyr ikke slik vold og tilfeller blir som regel håndtert innenfor familien. Også trafficking og prostitusjon er utbredte problem i Rwanda. 

Folkemordet medførte at mange kvinner ble overhode i sine familier. Dette betydde at de også tiltok en større rolle i andre deler av samfunnslivet enn de hadde tidligere, men fremdeles har ikke kvinnene de samme mulighetene som menn i forhold til for eksempel utdanning og arbeid.

Grunnet krig og uroligheter over flere årtier lever det hundretusener av rwandiske statsborgere i nabolandene, hovedsakelig i DRC og Tanzania. I forbindelse med folkemordet i 1994 flyktet ca 1 million hutuer til DRC. Mange av disse har vendt tilbake til Rwanda. Rettsoppgjør i tiden etter folkemordet samt manglende tiltro til myndighetenes vilje og evne til beskyttelse har medført nye flyktningstrømmer. Det lever også et stort antall internt fordrevne i Rwanda. Rwandiske myndigheter har vært generelt lite villige til å motta internasjonal bistand rettet mot landets internt fordrevne.

De ulike flyktningstrømmene på tvers av grensene mellom Rwanda, Burundi, DRC, Uganda og Tanzania er et gjentagende politisk og sikkerhetsmessig komplisert tema i relasjonene mellom landene.  

Søkere til Norge

I 2005 var det 20 kvinner og 15 menn fra Rwanda som søkte asyl i Norge. I 2006 var det 33, mens det i første halvår 2007 ankom 13 rwandiske søkere. De aller fleste søkerne er i aldersgruppen 18- 49 år. 

Søkernes anførsler

Anførslene fra rwandiske asylsøkere kan grovt sett deles inn i 4 grupper. Overlevende/ vitner til folkemordet i 1994 anfører forfølgelse som følge av at de har vitnet enten overfor en gacaca-domstol eller ICTR (FNs spesialdomstol for krigsforbrytelser i Arusha, Tanzania). Politisk opposisjonelle anfører trakassering, fengsling og forsvinninger. Særlige gjengangere er forfølgelse fra den militære etterretningstjenesten DMI, på grunn av medlemskap i Mouvement Démocratique Républicain/ MDR og ADPE- Mizero, som har sprunget ut av MDR. I tillegg anføres av enkelte religiøs forfølgelse. Den katolske kirke står sterkt i Rwanda, og andre religiøse grupper, som Jehovas vitner og Pinsevenner har anført at de blir forfulgt. Kjønnsbasert forfølgelse (voldtekt) anføres ofte av kvinner.

Det kan stilles spørsmålstegn ved hvor kvalitativt god en del av informasjonen som foreligger om forhold i Rwanda er. Mange kilder er generelt noe tilbakeholdne med informasjon grunnet det særskilte politiske klimaet i landet i årene etter folkemordet. I tillegg eksisterer det per i dag ingen uttalt opposisjon i landet, noe som igjen har mulige konsekvenser for landinformasjonen. Blant annet en tilstedeværelse av det internasjonale samfunnet medfører imidlertid en viss grad av rapportering. 

Dette notatet baserer seg på åpne kilder. Blant annet materiale fra Landguiden (betalingstjeneste), BBC, Economist Intelligence Unit, US Departement of State, UK Home Office, IRIN, Internasjonal Crisis Group, Human Rights Watch, Amnesty International, Utlændingestyrelsen. Landinfo har ikke foretatt fact-findingreise til Rwanda. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.