Respons

Skrevet 15.5.2008 

Barn av iransk far er etter loven iransk statsborger. 

Barn født i Iran blir registrert i familiebok og lokalt folkeregister på foreldrenes hjemsted.  

Barn født i Irak av iranske foreldre må legge frem dokumenter på identitet fra UNHCR og irakiske myndigheter og bevise sin rett til iransk statsborgerskap ved hjelp av familietilknytning. Opplysninger til iranske myndigheter om familie og slekt må være korrekte og tilstrekkelige slik at de kan sjekkes opp mot familiebøker og lokale folkeregistre i Iran. 

Når statsborgerskapet er bekreftet vil vedkommende kunne søke om iransk pass.  
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Skrevet 14.5.2008 

Staffereaksjoner  

Iransk straffelov bygger på islamsk lov, sharia.  

Staffeloven skiller mellom hudud-forbrytelser (brudd på "Allahs grenser" omtales også som "grenselovene") og ta´azirat-forbrytelser (alminnelig straffelov). 

Islamsk lov foreskriver tre typer straff ved kriminelle handlinger: 

1. Straffereaksjonen skal virke allment avskrekkende.
Staffen idømmes når Allahs grenser er krenket på en særlig måte. For eksempel ved tyveri og ran, drikking av alkohol, utukt, falsk anklage om utukt, apostasi og blasfemi. 

2. Straffereaksjonen har karakter av gjengjeldelse (eller utbetaling av blodpenger).
Brukes særlig i forbindelse med drap og fysiske skader eller lemlestelse. Kan også brukes ved ulovlig abort. Kvinnen som tar abort kan risikere å måtte betale blodpenger for fosteret til barnefaren (det forutsetter at både aborten og farskapet først anses som bevist av en islamsk domstol). 

3. Straff som er ment å få lovbryteren på rett kjøl.
Straffen kan utmåles ut fra dommerens skjønn. Ved mindre alvorlige forbrytelser kan for eksempel dommeren omgjøre piskestraff til fengsel og/eller bot. 

Kravene til bevis er strengere jo mer alvorlig forbrytelsen er. 

I henhold til sharia kan hudud-straffene ikke omgjøres til fengsel eller bøter, men må iverksettes dersom alle vilkår er oppfylt. 

Ved brudd på ta´azirat er det i langt større grad opp til dommeren å fastsette straffen etter eget skjønn.  

Beviskrav  

Ved brudd på hudud ("grenselovene") som for eksempel voldtekt, utroskap (minst en av partene må være gift), homofilt samleie, andre typer ulovlige seksuelle forhold, apostasi og blasfemi gjelder følgende beviskrav i en iransk domstol: 

- Tilståelse i fire separate omganger overfor en muslimsk dommer 

Eller 

- Fire rettskafne mannlige muslimske vitner som ser handlingen og avgir identiske vitneprov.  

- Fire kvinnelige og to mannlige muslimske vitner kan godtas dersom straffen er pisking. 

- Dersom straffen er steining kan to kvinnelige og tre mannlige muslimske vitner godtas. 

I begge tilfeller er det et krav etter islamsk lov at den tiltale må være religiøst voksen,[1] være mentalt tilregnelig og ha begått forbrytelsen av fri vilje og med rett intensjon.  

Fotnote 

[1] I Iran er jenter religiøst voksne når de fyller ni år, gutter når de fyller 15 år.

Skrevet 16. april 2007

1. Arabiske kvinner i Iran utgjør ikke én gruppe, det er store forskjeller dem imellom.
 
Landinfo kjenner ikke til at situasjonen for arabisk-iranske kvinner skiller seg ut på en spesiell måte. I likhet med andre grupper iranske kvinner er familiebakgrunn, utdanning, sosial status, økonomi og holdninger hos ektemannen det mest avgjørende for en (gift) kvinnes velferd og livsutfoldelse.
 
Stammefolk som arabere, kurdere, baluch og luri anses gjennomgående som mer konservative enn persere og azeri. Det kan på generelt grunnlag gi en indikasjon om strengere sosial kontroll med kvinner. 
 
Det skal være ca. tre millioner arabere i Iran. De som bor i provinsen Khuzestan er hovedsakelig shiamuslimer. Arabere bosatt i andre deler av Iran er hovedsakelig sunnimuslimer.
                                                                                                                                 
I provinsen Khuzestan, hvor det er mange arabere, bor det ca. fire millioner mennesker. I provinshovedstaden Ahwaz skal det bo ca. 300 000. Befolkningen i Khuzestan er svært sammensatt. Ca. halvparten (muligens flertallet) er arabere, delt opp i en rekke stammer og klaner. I tillegg finnes tyrkisktalende stammer/klaner, luritalende stammer/klaner (tyrkere og luri er to av Irans mange minoriteter) og etniske persere. Flertallet av befolkningen er shiamuslimer. Det er ikke kjent hvor stor eller liten den sunnimuslimske minoriteten er. En bitte liten mandeisk og jødisk minoritet skal også bo i provinsen. I tillegg bor fortsatt mange shiamuslimske arabiske flyktninger fra Irak i Khuzestan.   

Skrevet 11. juni 2007

Ekte dokumenter utstedt av rett myndighet i Iran anses for å ha alminnelig god notoritet.
 
Det gjelder ikke kopier av pass, ID-kort, andre attester på identitet og nasjonalitet eller vigsels- og skilsmisseattester. Slike kopier har svært lav bevisverdi på grunn av "klipp og lim" metoder og andre typer forfalskninger.
 
For å få fastslått om et iransk ID-dokument eller andre personlige dokumenter er ekte, må originalen fremlegges.

Skrevet 05.02.2008

Det kurdiske språket tilhører den iranske grenen av den indo-europeiske språkgruppen.[1] Kurdisk er ikke et enhetlig språk, og det er store dialektforskjeller. 

Det er to hovedformer for kurdisk, kurmanji (nord-kurdisk) og sorani (sør-kurdisk). 

Kurmanji snakkes av kurdere i deler av Nord-Irak, i deler av Nord-Iran, i Tyrkia, Syria, Armenia og Libanon. Sorani snakkes av kurdere i Nord-Irak og Iran. 

Andre former for kurdisk er zaza (kalles også dimli, snakkes i deler av tyrkisk Kurdistan) faily og gurani (deler av irakisk og iransk Kurdistan) og kermanshahi (deler av iransk Kurdistan). 

Alle disse formene er splittet opp i en lang rekke lokale dialekter. 

I Tyrkia er kurdiske dialekter preget av tyrkiske låneord. I Irak er dialektene preget av arabiske eller persiske låneord, avhengig av hvilken del av Nord-Irak det er snakk om. I Iran snakkes dialekter som ligger nærmere moderne persisk (farsi).  

De språklige forskjellene er så store at mange kurdisktalende vanskelig kan forstå hverandre, eller ikke forstå hverandre i det hele tatt. 

I Nord-Irak, i provinsene Niniveh og Dohuk snakkes kurmanji. I provinsene Erbil og Suleimaniyah (og i Kirkuk) snakkes sorani.  

I provinsen Erbil snakkes også kurmanji. I Erbil, særlig i distriktet Barzan (KDP-område), kalles kurmanji for badhini (dialekt av kurmanji). 

Den ikke-muslimske kurdiske minoriteten yezider (i provinsene Niniveh og Dohuk) har kurmanji som morsmål, men snakker dialekter som markerer et tydelig språklig skille mellom dem og muslimske kurdere. 

Det kurdiske skriftspråket er ikke standardisert. Tre forskjellige alfabeter er i bruk, det latinske i Tyrkia, det arabiske i Irak, Iran og Syria og det kyrilliske i Armenia. Kurmanji skrives både med latinske og arabiske bokstaver.  

Kilder

IZADY, Mehrdad R., 1992. The Kurds. Washington DC: Taylor & Francis Inc. 

KREYENBROEK, Philip & Allison, christine, 1996. Kurdish Culture and Identity. London & New Jersey: Zed Books Ltd. 

SPRÅKRÅDET, Språknytt 2003/3-4. Kurdisk(e) språk. Finn Thiesen. Tilgjengelig fra:
http://www.sprakrad.no/Trykksaker/Spraaknytt/Arkivet/2003/Spraaknytt_2003_3_4/Kurdisk/
[lastet ned 5.2.2008]

YILDIZ, KERIM, 2007. The Kurds in Iraq. Past, Present and Future. London: Pluto Press. 

Fotnote

[1]  Persisk, pashtu og baluch tilhører også den indo-europeiske språkgruppen.

Skrevet  17.09.2007 

Den azeriske minoriteten i Iran - generelt og i korte trekk

Azeri (azeri-tyrkere eller aserbajdsjanere) er Irans største etniske og språklige minoritet. Azeri utgjør ca. 25 % av Irans befolkning på ca. 70 millioner mennesker. Etnisk og språklig er azeri beslektet med tyrkisktalende minoriteter som turkmenere i Nordøst-Iran og tyrkisktalende stammer i Sørvest-Iran. Språket, også kalt azeri (eller aserbaijani) er et eget språk innen den tyrkiske språkgruppen. 

De iranske grenseprovinsene Vest- Aserbajdsjan og Øst- Aserbajdsjan er det området som kalles "Sør- Aserbajdsjan". Øst- Aserbajdsjan har ca. 3, 5 millioner innbyggere, de aller fleste tyrkisktalende azeri. Tabriz er provinshovedstad. Vest- Aserbajdsjan har ca. 2, 9 millioner innbyggere. Flertallet er azeri, men med en betydelig kurdisk minoritet. I tillegg finnes armenere og assyrere. Republikken Aserbajdsjan er "Nord- Aserbajdsjan". Landet ble anerkjent som selvstendig stat etter Sovjetunionens oppløsning. Aserbajdsjan har et sekulært styre, godt forhold til USA og et komplisert forhold til det nåværende regimet i Iran. 

Store byer i nordvest Iran som Tabriz, Urumiyeh, Ardebil og Zenjan har azerisk folkeflertall. Teheran har en stor azeri befolkning, muligens flere millioner, men noen offisiell og etterprøvbar demografisk statistikk er ikke tilgjengelig. Etniske minoriteters størrelse er et følsomt tema i Iran, hvor litt over halvparten av befolkningen antas å være persere. Resten av befolkningen består av ca. 60 etniske og språklige minoriteter. Etter azeri utgjør kurdere, baluch, turkmenere og arabere de største minoritetene, til sammen mellom 15 og 18 millioner mennesker.  

Praktisk talt 100 % av iranske azeri er sjiamuslimer og tilhører 12. imam sekten som er statsreligion i Iran. Ifølge CIAs World Factbook har republikken Aserbajdsjan en befolkning på ca 8 millioner, hvorav 93 % er muslimer. I Aserbajdsjan tilhører ca. 95 % av azeriene 12. imam sekten. Ca. 94 % av befolkningen er etniske azeri. 

Azeri er godt integrert i det iranske (og persisk-dominerte) storsamfunnet. Generelt er de ikke diskriminert økonomisk eller yrkesmessig og de har betydelig innflytelse innen næringslivet og kulturlivet. Azeri spiller dessuten en ledende politisk rolle i den islamske republikkens styresett. Mange geistlige i de religiøse elitene (som Iran har mange av) er av azeri herkomst. Øverste leder og reelle statsoverhode Ayatollah Ali Khamenei er Irans mest kjente azeri.   

I likhet med andre store etniske minoriteter (kurdere, turkmenere, baluch og sjiamuslimske arabere i Sørvest-Iran) har azeri sine etniske brødre og søstere på den andre siden av grensen. Sovjetunionens oppløsning og opprettelsen av republikken Aserbajdsjan i 1991 har styrket bevisstheten om og interessen for azeri nasjonal og kulturell identitet blant iranske azeri. Det siste tiåret har det vært reist en rekke krav om større kulturelle og språklige rettigheter for azeri befolkningen og avholdt en rekke demonstrasjoner som iranske sikkerhetsstyrker har slått hardt ned på. Hvor stor støtte slike krav har blant azeri generelt, og hvor mange som i praksis er engasjert i ulike typer opposisjonell azeri virksomhet er ikke kjent. Slik virksomhet er ikke tillatt (all separatiske virksomhet er forbudt og straffbart) og myndighetenes tålegrense er generelt lav. Det er alminnelig antatt at en rekke azeri aktivister har sittet eller sitter fengslet etter krav om større kulturelle og språklige rettigheter, noen skal også være anklaget for separatisme eller for å være tyrkiske spioner. Hvor mange personer det gjelder har offentligheten ikke sikker informasjon om. Iranske presse omtaler spørsmål rundt iransk azeri nasjonalisme i liten grad, hvilket er en indikasjon på hvor politisk følsomt dette temaet er for iranske myndigheter. Azeri er så mange og så integrert i iransk politikk og samfunnsliv at en eventuell fremvekst av sterk og omfattende azeri nasjonalisme og følgende uro vil kunne true Iran som sentralstat. 

Kilder

CIA World Fact Book

Amnesty International

UK Home Office: http://www.homeoffice.gov.uk/rds/country_reports.html (lastet ned oktober 2007)

Radio Free Europe/Radio Liberty: bl.a. http://www.rferl.org/featuresarticle/2006/05/d11e08d4-32e7-4de5-9e8f-ab2971130928.html (lastet ned oktober 2007)

International Crisis Group: http://www.crisisgroup.org/home/index.cfm?id=2752&l=1 (lastet ned oktober 2007) 

The Foreign Policy Centre

Eurasianet: http://www.eurasianet.org/departments/civilsociety/articles/eav073106.shtml (lastet ned oktober 2007)

Human Rights Watch

The Washington Institute: http://www.washingtoninstitute.org/templateC05.php?CID=2476 (lastet ned oktober 2007)

Skrevet i august 2006, oppdatert oktober 2007

Apostasi (gr. opprør, frafall fra islam) vurderes i forhold til tradisjonell shari´a og juridiske utlegninger fra religiøse autoriteter. Apostasi i en muslimsk kontekst er ikke bare knyttet til konvertering, men omfatter også blasfemi. Ikke noe muslimsk land tillater fri kristen misjon, heller ikke Iran. I de land der slik virksomhet til en viss grad tolereres, er spørsmålet generelt meget sensitivt. 

Koranen og Hadith (tradisjonen, overleveringene) er ikke entydige og klare i spørsmålet om straff for apostasi. Det finnes heller ingen universell tolkning av islamsk lov. De sunnimuslimske og shiamuslimske lovskolene opererer derfor med ulike tolkninger av en rekke religiøse og juridiske spørsmål. Det er imidlertid en samlet oppfatning blant muslimske geistlige og innenfor Fiqh, den islamske rettslære, at apostasi er en alvorlig forbrytelse som fortjener straff. Apostasi blir sett på som opprør mot Allah og en trussel mot det muslimske fellesskapet, umma (umma omfatter alle muslimer i hele verden). Det de geistlige ikke er enige om er hvorvidt en apostat fortjener dødsstraff og hvem som i så fall skal eksekvere den. Den dominerende oppfatning er dog at en apostat fortjener døden og at de muslimske samfunn kan eller skal straffe vedkommende. I forhold til apostasi skiller den shiamuslimske rettslære seg ikke nevneverdig fra den sunnimuslimske. 

Kristne er en anerkjent minoritet i Iran. Anslagene på antall kristne i Iran i dag varierer fra 80 000 til 115 000. Det store flertallet er etniske armenere og den gregorianske armenske kirke er det største kirkesamfunnet. I tillegg finnes en katolsk og en anglikansk armensk kirke, den assyriske kirke, den romersk katolske kirke og en rekke ulike protestantiske kirkesamfunn. Det finnes enkelte kristne skoler. Ekteskap, barneadopsjon og arv er regulert av kristen familielov. Problemer med myndighetene oppstår først og fremst i forhold til aktiv misjonering og dåp av muslimer. Dette medfører at nesten alle kirkesamfunn ikke driver aktiv misjonering i Iran. De fleste kirker aksepterer heller ikke konvertitter. Konvertering er et strengt individuelt forhold i islam og får ingen konsekvenser for den religiøse status til andre familiemedlemmer. Et barn født av muslimske foreldre forblir muslim, selv om en eller begge foreldrene senere konverterer. 

Ifølge iransk religiøs tradisjon er det forskjell på forbrytelser mot religionen som skjer offentlig, og de som er skjermet av privatlivets fred. Mens forbrytelser mot islamsk lov som skjer offentlig må straffes, tolereres i større grad det som skjer innen den private sfære og dermed i det skjulte. Dette gjelder i praksis for eksempel bruk av alkohol, seksuelle forhold som er forbudt i islam (for eksempel homofil praksis), ulovlige filmer, bøker og musikk og manglende islamsk påkledning for kvinner. 

Dersom en konvertering blir kjent, kan vedkommende risikere en rekke reaksjoner. Det eksisterer imidlertid mange gråsoner og glidende overganger knyttet til individuelle forhold i den enkelte sak. Konvertering vil kunne ha sivilrettslige konsekvenser (gitt at det er kjent, man blir anmeldt og dømt) som tap av eiendoms- og arverett. Dersom vedkommende har muslimske arvinger vil disse få arven overført til seg. Hvis ikke, blir arven inndratt av staten. Strafferettslige konsekvenser ved konvertering er for menn dødsstraff dersom alle kriterier er oppfylt og vedkommende ikke angrer og erklærer seg muslim underveis i rettsprosessen. Det er meget få muslimske konvertitter som er dømt til døden i Iran og hvor dommen er effektuert. En kvinnelig konvertitt vil bli dømt til fengsel på livstid. Dersom hun angrer seg og på nytt erklærer seg som muslim, vil hun kunne bli løslatt. Dersom en kristen konverterer til islam for så å vende tilbake til kristendommen igjen, er straffen ikke dødsstraff. Derimot vil personen bli ansett juridisk død, d.v.s. ikke lenger ha noen rettigheter innenfor det iranske samfunnet. 

Beviskravene ved konvertering er fire tilståelser ved fire ulike anledninger foran en muslimsk dommer. Den tiltalte må også være voksen religiøst sett (hvilket i Iran er 15 år for gutter), være mentalt tilregnelig og ha handlet med rett intensjon, dvs. ikke vært beruset eller under tvang eller press. I tillegg kreves to mannlige vitner som bekrefter at den tiltalte har konvertert. 

I Iran kan en rettssak mot en apostat føres både for en revolusjonsdomstol og en sivil domstol. Det avhenger av tiltalen. Ved fellende dom vil Høyesterett, i tillegg til å behandle selve straffeutmålingen, kunne vurdere hvorvidt saken har blitt behandlet av riktig domstol. En geistlig som evt. tiltales for apostasi (avvikende teologi/blasfemi) vil få sin sak behandlet av særdomstolen for geistlige.

Skrevet i juni 2006

Iran aksepterer ikke dobbelt statsborgerskap. For norske statsborgere med iransk bakgrunn gjelder det faktum at staten Iran anser de for å være iranske statsborgere. Det betyr at vedkommende betraktes som iransk statsborger ved innreise til Iran. For iransk-norske godtar iranske myndigheter kun inn- og utreise på deres iranske pass. Iranske myndigheter godtar altså ikke det norske passet i de tilfeller der Iran betrakter personen som iraner. På samme grunnlag vil ikke personen kunne bli gitt visum til Iran i sitt norske pass. Iranske myndigheter ser med andre ord bort ifra det norske statsborgerskapet. Dette gjelder også for barn av borgere som Iran anser for å være iranske borgere. 

En utenlandsk kvinne får iransk statsborgerskap og rett til iransk ID-kort når hun gifter seg med en iransk mann. Det gjelder også hvis paret er bosatt i utlandet. En norsk kvinne gift med en iraner vil ved opphold i Iran bli betraktet som iransk borger selv om hun formelt ikke har søkt om iransk pass eller ID-kort. Hun vil altså bli behandlet etter iransk familielov, hvilket medfører at hun ikke vil kunne forlate Iran uten sin manns samtykke. Skulle hun oppleve for eksempel problemer som en konsekvens av dette vil norske myndigheter vanskelig kunne bistå. Dette fordi Iran da vil anse slike henvendelser som innblanding i interne saker. 

Iranske myndigheter utsteder ikke eget pass til mindreårige barn. Et barn vil bli innført i en av foreldrenes eller besteforeldrenes pass. For å bli innført i passet må det fremlegges dokumentasjon på ekteskap og fødselsattest til barnet. 

I de tilfeller der det i Norge foreligger dommer (for eksempel i barnefordelingssaker) eller barnevernsvedtak vedrørende norsk-iranske barn, vil ikke disse bli betraktet som gyldige i Iran. Kun vergeansvar i henhold til iransk og islamsk rett vil være godkjent. 

For iranske borgere byr det ikke på spesielle hindringer å reise inn i Iran. Derimot trenger man en utreisetillatelse dersom man ønsker å reise ut av landet igjen. Kvinner og mindreårige barn kan reise ut av Iran alene forutsatt at deres far eller mannlige iranske verge (vanligvis fars mannlige slekt) har godkjent dette gjennom en skriftlig tillatelse. Faren trenger derimot ikke morens samtykke for å reise ut av Iran med barna. Utreisetillatelse må stemples inn i passet med et grønt stempel. Uten et slikt stempel, vil vedkommende bli nektet utreise. Så langt Landinfo kjenner til er det kun passkontoret i Iran som kan gi et slikt stempel. Far eller mannlig verge kan pålegge utreiseforbud for barn under 18 år dersom de ønsker det. Også en far eller ektemann bosatt utenfor Iran kan pålegge et slikt forbud. 

For iransk-norske gutter som er fylt 17 år vil de ved opphold i Iran kunne risikere å bli pålagt utreiseforbud inntil den obligatoriske militærtjenesten er avtjent. 

Kilder

Fact-findingreiser til Iran
Udlændingsstyrelsen, Danmark

Skrevet i mars 2006

Seksuell omgang mellom personer som ikke er gift, er forbudt i islam. I henhold til islamsk lov, sharia, omfatter zina (arabisk; tøylesløs sex) alle ulovlige former for sex: utroskap, analsex, sex under menstruasjon, prostitusjon, omgang med dyr og homoseksualitet.
 
I iransk straffelov gjøres det klart at det er seksuelle handlinger som straffes, ikke legning. Dersom det skal reises sak om utførte homoseksuelle handlinger, må noen anmelde forholdet. Beviskravene i en eventuell rettssak er svært strenge og er enten tilståelser eller vitneforklaringer. Den tiltalte må tilstå fire ganger foran en muslimsk dommer ved fire ulike anledninger. Det betyr at tilståelser i politiavhør ikke har gyldighet som bevis. Om tilståelser ikke foreligger, kreves vitneforklaringer fra fire mannlige muslimske vitner som alle må ha sett de seksuelle handlingene. Ved homofilt samleie betyr dette at de må ha sett selve penetreringen. Forklaringene må være helt sammenfallende. I tillegg må tiltalte være voksen og handlingen må ha skjedd av fri vilje.
 
Ifølge en rekke iranske og utenlandske kilder finnes det ingen dommer mot kvinner ene og alene på grunn av lesbisk praksis. Heller ingen menn skal være dømt for homoseksuelle handlinger alene. Det finnes imidlertid dommer hvor homoseksuelle handlinger mellom menn har vært en av flere påståtte forbrytelser og hvor vedkommende er blitt dømt og henrettet.
 
Iransk straffelov er klar, men beviskravene er vanskelige å oppfylle. Det finnes holdepunkter for å si at mange homofile lever ut sin legning i Iran, om enn i det private rom. I Iran eksisterer det homofile miljøer og nettverk hvor menn søker og finner partnere. Det finnes egne treffsteder, i tillegg finnes steder hvor mannlige prostituerte kan drive virksomhet. Dersom man lar sin seksualitet være et privat anliggende, er det ikke sannsynlig at myndighetene vil interessere seg for vedkommende. På grunn av strenge sosiale leveregler kan verken heterofile eller homofile manifestere sin seksuelle legning eller vise sin kjærlighet til sin partner i det offentlige rom i Iran.
 
Transseksualitet er tillatt i Iran og det er mulig å foreta kjønnsskifteoperasjoner ved sykehus i Teheran. Etter en slik operasjon vil man ha rettigheter og plikter tilhørende sitt nye kjønn. 
 

Kilder:

Landinfos fact-findingreiser