Bosnia og Hercegovina

Jugoslavia bestod opprinnelig av de seks delrepublikkene Slovenia, Kroatia, Bosnia og Hercegovina, Makedonia, Serbia og Montenegro. Tiltakende etniske, politiske og økonomiske konflikter mellom republikkene førte til oppløsningen av Jugoslavia og opprettelsen av en rekke selvstendige stater tidlig på 1990-tallet. Bosnia erklærte seg uavhengig i april 1992.

Levestandarden i det tidligere Jugoslavia var relativt høy sett i forhold til mange østeuropeiske land, men velstanden var imidlertid ujevnt fordelt. Bosnia var et av de fattigste områdene i regionen. Landet hadde også en svært sammensatt befolkning. Selv om de fleste områdene var dominert av en av de tre største folkegruppene - bosnjaker, bosniske serbere eller bosniske kroater - var Bosnia før krigen preget av fredelig sameksistens mellom gruppene. Bosettingsmønstre gikk på tvers av etniske og religiøse forskjeller, og blandingsekteskap var relativt vanlig. Landet var også hjem til omlag 17 ulike minoritetsgrupper. Den muslimske, serbisk-ortodokse og katolske tro ble praktisert som tre sidestilte religioner av landets majoritetsbefolkninger. Serbokroatisk var det dominerende språket. Bosnjaker og kroater benyttet det latinske alfabetet, mens serberne benyttet det kyrilliske.

Krigen 1992-1995

Krigshandlinger som følge av de slovenske og kroatiske uavhengighetserklæringene i 1991 foregikk i særlig grad på kroatisk jord, i områdene like nord for Bosnia. Men det var Bosnia som skulle bli hardest rammet i det krigen spredte seg. Krigen der brøt ut like etter at landet erklærte seg uavhengig våren 1992. Den skulle pågå i mer enn tre år og koste over 100 000 liv. Omtrent 2 millioner mennesker ble drevet på flukt. Anslagsvis 16 000 mennesker er fremdeles savnet.

Allerede innen Bosnias folkeavstemming for uavhengighet ble avholdt våren 1992, hadde serbiske parlamentsmedlemmer forlatt sentralregjeringen i Sarajevo og etablert "Republikken av det serbiske folk i Bosnia og Hercegovina". Likeledes hadde kroatene etablert "Croatian Community of Herzeg-Bosna", altså et separat bosnisk-kroatisk område i Hercegovina. Serbisk og kroatisk nasjonalisme og utsikten for en deling av landet på deres vilkår hadde også medført en skjerping av bosnjakenes forestillinger om sin egen nasjonale identitet innenfor et fremtidig Bosnia. Våren 1992 angrep de bosnisk-serbiske militærstyrkene og paramilitære grupperingene, utstyrt med mannskap og militærutstyr fra den jugoslaviske armeen, flere bosnjakiske og kroatiske bosettinger. Hensikten var å sikre landområder der de var i, eller planla å bli, en majoritet. En kortvarig allianse mellom bosnjaker og bosniske kroater brøt sammen allerede høsten 1992. Krigen spredte seg raskt og nådde de aller fleste delene av landet. "Etnisk rensing" ble systematisk brukt for å konstruere etnisk homogene områder. Strategien ble i ulikt omfang bedrevet av alle de tre dominerende gruppene, men er først og fremst assosiert med de bosniske serbernes krigføring.

Den etniske rensingen kulminerte med massakrene nær byen Srebrenica i juli 1995. Over 8 000 bosnjakiske menn ble drept av bosnisk-serbisk politi, militære og paramilitære styrker under ledelse av general Ratko Mladic. Massakren regnes som den største i europeisk etterkrigshistorie. Hendelsene i Srebrenica rystet verden, og i august samme år startet NATO bombingen av serbiske mål. Noen måneder senere ble en fredsavtale undertegnet ved den amerikanske militærbasen i Dayton, Ohio. 

Fredsavtalen

Forhandlingene mellom Serbias president Slobodan Milosevic, Kroatias president Franjo Tudjman og Bosnias president Alija Izetbegovic i oktober og november 1995 resulterte i Dayton-avtalen, som er et omfattende rammeverk for fred i Bosnia. Landet var på dette tidspunkt ødelagt av krigshandlinger. Dayton-avtalen satte et punktum for den åpne krigen i Bosnia.

Med fredsavtalen ble Bosnia og Hercegovina gitt en ny administrativ struktur. Landet ble politisk desentralisert og delt inn i to entiteter: den bosnjakisk-kroatiske Føderasjonen (FBiH) og den bosnisk-serbiske republikken Republika Srpska (RS). Skillelinjen (Inter Entity Boundary Line (IEBL)) som ble trukket mellom de to entitetene reflekterte tilnærmingsvis frontlinjene slik de så ut ved krigens slutt. FBiH omfavner 51 prosent det totale flatemålet, mens RS dekker de resterende 49 prosent. Senere, i 1999, ble det nordlige Brcko distriktet gitt særskilt status som autonom region.

I henhold til Dayton-avtalen styres landets sentralmakt i felleskap av de tre folkegruppene. Maktfordelingen skjer gjennom et intrikat kvoteringssystem der bosnjaker, kroater og serbere, men også minoriteter, er garantert representasjon. Systemet fungerer på alle nivå av administrasjon og forvaltning. Presidentkollegiet består således av et bosnjakisk, et serbisk og et kroatisk presidentmedlem. Et Ministerråd utgjør landets regjering, mens det lovgivende parlamentet bestående av et underhus og et overhus. Overhuset er nøyaktig og matematisk sammensatt av representanter fra de tre gruppene. Såkalte vitale nasjonale interesser kan ivaretas gjennom lovhjemlet veto.

De to entitetene har forskjellig intern organisering. FBiH er den mest kompliserte og består av ti kantoner med egne regjeringer og lovgivningsmyndighet. De kantonale regjeringene faller inn under FBiHs lovverk, men hver kanton har i tillegg utarbeidet særskilte lovverk. Under det kantonale nivået finner man et fjerde administrasjonsnivå: kommunene. Til forskjell fra FBiH er RS delt inn i distrikter, med underliggende kommunale forvaltningsnivå. Ettersom RS har et sentralistisk styresett har distriktene langt færre fullmakter enn kantonene. Imidlertid har de 63 kommunene i RS, som i FBiH, egne lokaladministrasjoner.

Dayton-avtalen etablerte videre et omfattende internasjonalt sivilt og militært apparat som skulle bidra til å sikre en stabilisering av landet. Bosnia fikk en Høyrepresentant utnevnt av "Peace Implementation Council" (PIC) med ansvar for å overse implementeringen av de sivile forpliktelsene under Dayton-avtalen. Office of the High Representative (OHR) ble gitt vidtrekkende fullmakter, blant annet de såkalte "Bonn Powers" fra 1997 som gav myndighet til å innføre lovgivning og til å avsette eller sanksjonere offentlige tjenestemenn eller partiorganer ved tilfelle av obstruksjon ("anti-Dayton behaviour"). I 2007 tok PIC sikte på å avvikle OHR innen juni 2008. EU skal fortsette å overse Bosnias utvikling ved en allerede etablert, stedlig EU Special Representative (EUSR). Siden 2002 har Høyrepresentanten og EUSR vært en og samme person. Senest i november 2008 ble imidlertid mandatet til OHR forlenget inntil en overgang anses forsvarlig i lys av den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen.

NATO fikk hovedansvaret for å implementere den militære delen av fredsavtalen. IFOR-styrkene (Implementation Force) på 60 000 soldater skulle skille de stridende partene, etablere og overvåke en sone mellom entitetene, overvåke nedrustning samt sikre sivilbefolkningen og internasjonale hjelpearbeidere. IFOR ble erstattet av NATO-styrken SFOR (Stabilization Force) i 1996. I 2004 ble SFOR avviklet mens en mindre EU-styrke, EUFOR, overtok ansvaret. EUFOR ble i 2007 nedbemannet fra 6 800 til 2 500. EUFORs nåværende FN-mandat utgår i november 2009.

Bosnia og Hercegovina etter fredsavtalen

Krigen medførte et fullstendig sammenbrudd av Bosnias engang så særegne form for sameksistens. Landet er endret både demografisk, sosioøkonomisk og kulturelt. Befolkningen har etter krigen identifisert seg strengt i henhold til etnisitet og religionstilhørighet. Innbyggertallet estimeres til omlag 4 millioner, som markerer en nedgang på omtrent 370 000 fra før krigen. Anslagsvis 48 prosent er bosnjaker, 37 prosent bosniske serbere og 14 prosent bosniske kroater. "Andre", som ble sekkebetegnelsen på Bosnias minoriteter etter krigen, utgjør under én prosent. Språkene bosnisk, kroatisk og serbisk har erstattet det serbokroatiske språk. Til tross for enkelte særegenheter ved hvert språk, har folkegruppene ingen problemer med å forstå hverandre.

Svært mange områder har blitt nærmest monoetniske som følge av krigen og den etniske rensingen, og det er sjeldent at noen velger å bosette seg utenfor den entiteten en har nasjonal tilhørighet til. I FBiH er hoveddelen av den bosnjakiske befolkningen bosatt i sentral-Bosnia, i de nordligere delene av entiteten samt i områdene rundt hovedstaden Sarajevo. Bosniske kroater utgjør den overveldende majoriteten i det vestlige Herzegovina og i noen få mindre bosettinger i sentral-Bosnia. Det anslås at over 90 prosent av befolkningen i RS er bosnisk-serbisk.

Dagens politiske situasjon

Strukturene som ble etablert under Dayton skulle bidra til å avslutte og forhindre fremtidige sammenstøt. Samtidig vokste det tidlig frem en forestilling, i det minste på vestlig side, om at de politiske og administrative skillelinjene skulle kunne bygges ned og modifiseres etter hvert som krigen ble et mer tilbakelagt kapittel i landets historie. Systemene som ble utviklet for å stagge aggresjon har imidlertid vist seg svært levedyktige og vokst seg så stabile, om enn kaotiske, at det i dag representerer en enorm utfordring å rokke ved grensene som ble trukket i 1995. 

Dagens politiske maktkamper dreier seg om territorielle skillelinjer, sentralisering vs graden av sub-statlig politisk autonomi og demografiske styrkeforhold. Den mest vesentlige striden står om landets konstitusjonelle situasjon. Bosnjakiske, bosnisk-serbiske og bosnisk-kroatiske posisjoner står steilt mot hverandre; bosnjakene ønsker en sterkere sentralmakt og tilsvarende svekkede entiteter, serberne insisterer på opprettholdelse og endog styrking av entiteten RS på bekostning av sentralmakten, og kroatene agiterer for en tredje entitet eller eventuelt regionalisering slik at de vil stå mer likestilt de andre majoritetsgruppene.

Bosnjaker, serbere og kroater har altså motstridende visjoner i forhold til hva Bosnia skal og kan være. De pleier tre uforenlige historieoppfatninger, feirer forskjellige helligdager og er hengivne til forskjellige tradisjoner. Den neste generasjonen læres opp innenfor et skolevesen som i all hovedsak praktiserer etnisk segregering. I mangel på enighet rundt et felles nasjonalt prosjekt foregår det en stadig mer uttalt orientering mot andre tilhørighetsakser. Bosniske kroater ser til Kroatia mens bosniske serbere lener seg mot Serbia, både på diplomatisk og privat plan. Til tross for at kroatenes og serbernes relasjoner til "moderlandene" i beste fall er ambivalente, fremprovoserer det bosnjakenes oppfatning om at de er alene om å bygge Bosnias fremtid. Bekymring for å ende opp i en "muslim rump-state in the heart of Europe" deles av mange. 

Vanskelige økonomiske forhold og arbeidsledighet rammer store deler av befolkningen. Den økonomiske og sosiale situasjonen er nært forbundet med landets overordnede utfordringer: en svak sentralmakt, en svært komplisert og kostbar konstitusjonell og administrativ struktur, omfattende korrupsjon, samt et vedvarende ustabilt politisk klima. De siste årene har igjen sett en fremvekst og intensivering av nasjonalistisk retorikk. 

Politisk lederskap

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har siden Dayton hatt ansvar for å påse gjennomføringen av demokratiske valg. De første parlamentariske valgene som ble avholdt etter krigen i henholdsvis 1996, 1998 og 2000 var organisert av OSSE. Siden Bosnia vedtok sin egen valglov i 2001, har bosniske myndigheter selv hatt ansvar for valggjennomføringen i 2002 og 2006. 

Parlaments- og presidentvalgene i oktober 2006 var sterkt preget av nasjonalistisk retorikk og mangel på konsensus rundt de sentrale utfordringene landet står ovenfor. Spekulasjoner rundt en mulig avvikling av OHR bidro til relativt ekstreme posisjoneringer blant partier og ledere som ønsket, eller ikke ønsket, det avviklingen av OHR ville innebære: overføring av adskilling større politisk makt til lokale aktører. OSSE og OSSEs valgekspertise "Office for Democratic Institutions and Human Rights" (ODIHR) konkluderte imidlertid i sin evalueringsrapport at valggjennomføringen stort sett var i tråd med internasjonale standarder. 

Valgvinner i RS ble sittende statsminister Milorad Dodik og hans parti, Partiet for uavhengige sosialdemokrater (SNSD), mens Partiet for demokratisk aksjon (SDA) så vidt vant hoveddelen av bosnjakiske stemmer foran Partiet for Bosnia Herzegovina (SBiH), ledet av sittende presidentmedlem Haris Silajdzic. Kroatenes stemmer ble i hovedsak delt mellom Kroatisk demokratisk union BiH (HDZ BiH) og Kroatisk demokratisk union 1990 (HDZ 1990). Koalisjonsregjeringen på statsnivå som tiltrådte i februar 2007 ledes av statsminister Nikola Spiric fra SNSD. Regjeringen har tidvis vært lammet av de politiske kampene som har funnet sted mellom entitetsregjeringene, internt i de parlamentariske leirene og innad i selve regjeringen. Reformer som skal gjøre Bosnia til en bærekraftig stat og lede mot EU-tilknytning er gjenstand for harde politiske debatter. Noen av de vanskeligste gjenstående reformene berører nettopp de nasjonale stridstema; reform av utdanningsvesen, rikskringkasting, eiendomsrett av offentlig eiendom og grunnlovsreform. 

Lokalvalg ble avholdt 5. oktober 2008. Valgresultatet gikk i favør av de tradisjonelle nasjonalistpartiene HDZ BiH og SDA, mens SNSD styrket sin posisjon i RS ytterligere. Det var påregnet lav valgoppslutning grunnet apati blant velgermassene, men valgoppslutningen på 55 prosent var allikevel nesten ti prosent høyere enn ved forrige lokalvalg som ble avholdt i 2004.

I et mer positivt lys ble Bosnia medlem av NATOs "Partnership for Peace" (PfP) program i desember 2006, og undertegnelsen av en Stabiliserings- og assosieringsavtale (SAA) med EU fant sted i juni 2008. Men om enn dette er viktige milepæler, står altså regjeringen og partiene ovenfor en betydelig utfordring når kravene til en videreføring av integrasjonsprosessene skal oppfylles. Den største utfordringen er sannsynligvis gjennomføringen av konstitusjonelle endringer.

Generelt er sikkerhetssituasjonen i Bosnia betydelig bedret siden slutten av 1990-tallet. Mens mørketallene av ikke-registrerte etnisk motiverte overgrep sannsynligvis forblir forholdsvis høye, opplyser flere kilder at sikkerheten for minoritets- og returbefolkning generelt er forbedret og at politi og myndigheter i større grad straffeforfølger enkelthendelser. Dette gjelder begge entitetene. Overgrep i form av etnisk trakassering, verbal intimidering samt hærverk og vandalisme på privateiendom forekommer imidlertid. Det er i stor grad religiøs eiendom som blir utsatt for hærverk, og i enkelte regioner er forekomsten hyppigere enn i andre. Antall overgrep mot personer er mer begrenset. Sikkerheten for den enkelte er fremdeles nært knyttet til hvorvidt denne er tilhørende en etnisk gruppe som er i mindretall i et bestemt område. I enkelte tilfeller kan også lojalitetskonflikter fra krigens dager skape vanskeligheter eller utrygghet i nærmiljøet. 

Kilder beskriver den generelle menneskerettighetssituasjonen i Bosnia som problematisk, til tross for forbedringer innenfor enkelte områder. Blant annet påpekes politivold, dårlige fengselsforhold, trakassering av journalister og diskriminering av kvinner, homofile og religiøse minoriteter.

Forekomst av landminer er fortsatt et sikkerhetsproblem, og det antas at i underkant av fire prosent av det totale landområdet fortsatt er minebelagt. Siden 1996 har over 400 mennesker mistet livet i minerelaterte ulykker. Mens de fleste urbane områder er trygge, advares det mot å ferdes ved tidligere frontlinjer og mer perifere arealer som ennå ikke har blitt mineryddet.

Politiet
Politiet i Bosnia er desentralisert og organisert på tre nivåer. På statsnivå er politiet underlagt Sikkerhetsministeriet. Ministeriet har begrenset myndighet, men har blant annet ansvaret for grenseovervåking gjennom "State Border Police" (SBS) og "State Investigation and Protection Agency" (SIPA). SIPA administrerer blant annet den nasjonale databasen for kriminalsaker og er Interpols kontakt i Bosnia. 

Entitetene RS og FBiH har hver sine politistyrker. I FBiH er politistyrkene underlagt de kantonale politidirektoratene, som igjen er underlagt de kantonale innenriksministeriene. Det føderale Innenriksministeriet har kun ansvar for bekjempelse av interkantonal og organisert kriminalitet, våpen- og narkotikasmugling og liknende. Kommunene er utstyr med egne politistasjoner, og det finnes også en rekke politistasjoner i mindre landsbygder. I RS er politiet sentralisert og underlagt Innenriksministeriet i Banja Luka. Under dette nivået finnes såkalte "Public Security Centers" (PSC) og "Public Security Stations" (PSS) med styrings- og kontrollansvar på regionalt nivå (kommunalt og lokalt). I tillegg finnes en egen politistyrke i det autonome Brcko-distriktet. Etter krigen talte politistyrkene omtrent 44 000. Som ledd i reformeringen av politiet, ble styrken nedbemannet og teller omtrent 17 000 i dag.

Internasjonale politistyrker har vært tilstede helt siden krigen. EU Police Mission (EUPM) er tilstede med 170 ansatte fra 33 bidragsytende land. EUPM har som mandat å overvåke og bistå lokale politimyndigheter med etableringen av et bærekraftig og multietnisk politivesen i henhold til europeiske og internasjonale standarder.

Domstolene
Rettsvesenet i Bosnia er i likhet med landets øvrige administrasjon organisert på flere nivå. På statsnivå finner man en statsdomstol (State Court) samt en forfatningsdomstol (Constitutional Court). Forfatningsdomstolen, som er bemannet med lokale og internasjonale dommere, behandler konstitusjonelle disputter mellom entitetene, eller mellom staten og en entitet eller begge entitetene. Statsdomstolen behandler kun grenseoverskridende saker som ikke kan behandles av entitetenes egne domstoler, og er inndelt i avdelinger for kriminalitet, administrasjon og anker. Innenfor avdeling for kriminalitet, finner man tre kamre: Det første kammeret er det såkalte "War Crimes Chamber", som ble opprettet i 2005 og som blant annet behandler krigsforbrytersaker overført fra ICTY, det andre kammeret behandler organisert kriminalitet, økonomiske forbrytelser og korrupsjon, mens det tredje kammeret behandler vanlig kriminalitet. Utover dette har statsdomstolen ingen myndighet over entitetenes egne domstolsapparater. Dommerstanden består av både lokale og internasjonale ansatte.

De to entitetene i Bosnia er utstyrt med sine egne, separate rettsapparater. Rettsvesenet i FBiH er desentralisert, og domstolene er organisert på føderalt, kantonalt og kommunalt nivå. Rettsvesenet i RS er sentralisert, og organisert i såkalte "basic courts" (førsteinstans), distriktsdomstoler samt høyesterett plassert i Banja Luka. Både FBiH og RS har egne forfatningsdomstoler.

Situasjonen for internt fordrevne og minoriteter
UNHCR har hatt ansvaret for å bistå med hjemvending av 2,5 millioner flyktninger og internt fordrevne. Det antas at i overkant av én million flyktninger har returnert. Ifølge UNHCR var det ved utløpet av 2007 fortsatt 130 000 internt fordrevne i Bosnia. Samme år returnerte omtrent 3 000 personer fra utlandet mens omtrent 4 500 internt fordrevne vendte tilbake til opprinnelige bosteder. 

Den generelt bedrede sikkerhetssituasjonen siden slutten av 90-tallet har muliggjort retur av nærmere en halv million flyktninger til områder hvor de nå utgjør en etnisk minoritet. UNDP opplyser at kun ca halvparten av de ca. en million returnerte har klart å etablere en mer eller mindre stabil tilværelse etter retur. Mange føler seg uvelkomne på sine opprinnelige hjemsteder, delvis på grunn av knapphet på arbeidsplasser og velferdsgoder. Deler av returbefolkningen, særlig de som har returnert til strøk i østre RS og nordvestlige del av Hercegovina, melder om mangel på tilknytning til lokale vann- og elektrisitetstjenester. Personer som har oppholdt seg eller fortsatt har familie i vestlige land som kan hjelpe dem økonomisk anses ofte for å være bedre stilt enn andre.

En viktig forutsetning for returprosessen var gjennomføringen av PLIP (Property Law Implementation Plan). PLIP er redskapet for implementeringen av eiendomsloven som ble vedtatt i oktober 1999. Loven tar sikte på å tilbakeføre sosialt eide leiligheter og privat eiendom til sine eiere/besittere per 1991. Eiendomslovene skiller mellom "Socially Owned Property", privat eiendom og militære leiligheter (som tidligere var den jugoslaviske hærens eiendom). PLIP har i de fleste tilfeller ført til en formell overføring av eiendom til sine rettmessige eiere. Mange har deretter valgt å selge eiendommen og flytte til områder hvor de utgjør en majoritet. 

Til tross for at tilbakeføring av boligeiendom stort sett er avsluttet, har altså ikke dette ført til så mange permanente returer som mange hadde håpet. Ofte er det frykt for diskriminering og mangel på nettverk og arbeidsmuligheter som gjør at folk ikke ønsker å vende tilbake. En forsert urbanisering spiller også inn. Bosnias vanskelige økonomiske situasjon og høye arbeidsledighet rammer i utgangspunktet alle deler av befolkningen, men ofte vil returnerte minoriteter ha større vanskeligheter på arbeidsmarkedet enn majoritetsbefolkningen. Etnisitet og kontaktnett innenfor sin egen etniske gruppe har stor betydning for å komme seg inn i arbeidslivet. Ellers vil særlig minoriteter som har vært vitne til eller vært offer for krigshandlinger ofte føle seg truet eller utsatt, selv om det forekommer forholdsvis få alvorlige overgrep. En annen tradisjonell forklaring for usikkerhet er at straffeforfølgelsen av krigsforbrytere har gått tregt og mange krigsforbrytere har fortsatt å bevege seg fritt.

Et ytterligere moment som har påvirket returbefolkningens vurdering av tilbakevending har vært utviklingen av skolesystemet i Bosnia. Forsterkningen av de etniske skillelinjene har medført at mange foreldre har ønsket å sende sine barn til en skole som følger en undervisningsplan tilpasset egen folkegruppe. De fleste skoler i RS har stort sett overtatt undervisningsplan og skolebøker fra Serbia, og etnisk kroatiske skoler i FBiH har som oftest fulgt læreplanen fra Kroatia.

Fram til 2005 påpekte UNHCR i sine anbefalinger vedrørende retur, at det kunne foreligge et beskyttelsesbehov for enkelte kategorier personer. Dette gjaldt personer som har vitnet eller blitt innkalt til å vitne om krigsforbrytelser. Det eventuelle beskyttelsesbehovet var knyttet til at landets vitnebeskyttelse ikke fungerte bra nok, samt at antatte gjerningsmenn fortsatt var på frifot. UNHCR pekte videre på at personer med alvorlige traumer kan ha behov for beskyttelse. Som eksempler nevner UNHCR personer som har vært vitne til folkemord, tortur eller ekstreme seksuelle overgrep. UNHCR viser til at også personer som ble holdt fanget i konsentrasjonsleire under krigen kan ha behov for beskyttelse.

Helsevesen
Sentralstaten i Bosnia har ingen myndighet over helsepolitikken, som faller inn under entitetenes ansvarsområde. Helseapparatet i RS er sentralisert, mens det i FBiH er desentralisert til kantonnivå. Dette betyr at Bosnia til sammen har 13 helsedepartementer, 13 helseforsikringsfond og 13 helsebyråkratier som ikke samarbeider i noen vesentlig grad. En stor del av helsebudsjettet går til drift av de ulike byråkratiene. Behandlingstilbudet vil i stor grad avhenge av kantonens eller regionens økonomiske situasjon, hvilket innebærer at tilbudet varierer i ulike deler av BiH. 

Helseforsikring er obligatorisk i Bosnia, men blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at opptil 35 prosent av befolkningen står uten forsikring. Dette gjelder først og fremst barn og unge, men også minoriteter kan av ulike årsaker stå utenfor. En konsekvens av det fragmenterte systemet er at forsikringsordningen kun gjelder i kantonen hvor den aktuelle personen er bosatt. Dette berører særlig minoriteter og internt fordrevne som ønsker å returnere til områder hvor de er en minoritet.

Kvinners situasjon
For mange kvinner medførte krigen spesifikke vanskeligheter. Tusenvis av bosniske kvinner ble offer for voldtekt, og mange har ikke fått nødvendig oppfølging i ettertid. Posttraumatisk stress og andre komplikasjoner som følge av krigserfaring har også rammet deler av den mannlige befolkningen, noe som igjen berører familieliv.

I årene etter krigen har vold mot kvinner økt. Ifølge Amnesty International ble det i 2007 registrert over 1000 familierelaterte overgrep mot kvinner i FBiH. Dette utgjør en dobling i antall fra foregående år. Rettsapparatet anklages for manglende straffeforfølgelse i familievoldssaker. Både i RS og FBiH er krisetilbudet til kvinner begrenset. Organisasjonen "Stop Violence against Women" rapporterer av det eksisterer "safe houses" i Sarajevo, Tuzla, Mostar, Bihac, Modrica, Zenica og Banja Luka, mens en del NGOer tilbyr et mer uformelt nettverk av bistand. Organisasjonene finansieres ofte med kapital fra internasjonale hjelpeorganisasjoner eller utenlandske donorer. Videre har migrasjon og endringer i bosetningsmønsteret resultert i bortfall av tidligere sosiale sikkerhetsnett i nærmiljøene. Samlet sett utgjør disse faktorene betydelig press på deler av den bosniske kvinnebefolkningen. 

Innvandrerbefolkningen fra Bosnia og Hercegovina i Norge utgjør om lag 15 500 personer. Antallet asylsøkere fra Bosnia i 2006 og 2007 var henholdsvis 40 og 18. Den store andelen innvandrere fra Bosnia og Hercegovina ankom i perioden rundt krigen på 1990-tallet. 

En rekke av dagens søkere anfører at de blir diskriminert fordi de kommer fra et område hvor en annen folkegruppe er i flertall. En del påberoper seg beskyttelse ut ifra at de er politiske opponenter til bestemte grupper. Videre anfører en del frykt for utenlandske "Mujahedin". Hovedvekten av anførslene ved klagebehandling (UNE) er knyttet til helse og oppholdstid. 
 

Dette notatet bygger på en rekke åpne kilder. Blant de mest sentrale er UNHCR, UNDP, OSSE, OHR og Verdens helseorganisasjon. I tillegg vises til oversiktsrapporter fra US State Department, UK Department for International Development (DFID), Economist Intelligence Unit (EIU), Human Rights Watch, International Helsinki Federation for Human Rights og Amnesty International. Nasjonale kilder omfatter blant annet Agency for Statistics of Bosnia Herzegovina, Bosnia Herzegovina Central Election Commission, Government of Republika Srpska samt Government of Federation of Bosnia Herzegovina. Media som BBC, Southeast European Times, Radio Free Europe er benyttet, samt relevante rapporter fra blant annet Transitions Online, International Crisis Group, European Stability Initiative, Minority Rights Group, Transparency International og Balkan Insight.

Landinfo foretar jevnlige "fact finding"-reiser til ulike steder i Bosnia og Hercegovina. Kildetilgangen er god, ikke minst takket det internasjonale nærværet i landet. Vi vektlegger å ha tilgang på ulike typer kilder som kan belyse det samme spørsmålet og har derfor samtaler med en rekke ulike personer, organisasjoner og instanser på våre reiser. Rapporter fra disse reisene er tilgjengelige på våre nettsider.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.