Libya

Libya ligger i Nord-Afrika og grenser til Tunisia i vest, Egypt i øst og Niger, Tsjad og Sudan i sør. Landet er det fjerde største i Afrika i utstrekning og har svært store oljerike ørkenområder i sør. Ca 90 % av befolkningen er derimot bosatt langs middelhavskysten i nord. 

Befolkning

Libya har vært muslimsk siden 700-tallet. Nesten alle libyere er sunnimuslimer og islam er statsreligion i landet. Det finnes ca 50 000 kristne fordelt på en rekke kirkesamfunn. I tillegg finnes små grupper av bahai, hinduer og buddhister. De aller fleste ikke-muslimer er utlendinger. 

Etnisk er libyere hovedsakelig arabere eller av berbisk bakgrunn (den opprinnelige befolkningen i Nord-Afrika). I sør finnes små grupper av nomadestammene Tuareg og Tebou. Arabisk er landets offisielle språk men det snakkes også berberspråk. 

Libya er et stammesamfunn og libyere har en sterk klan- og stammetilhørighet. Tilhørighet til og forholdet mellom storfamilier, klaner og stammer utgjør landets primære sosiale struktur og spiller en viktig rolle privat og i det politiske liv.

Fra koloni til republikk

Historisk har Libya vært erobret og styrt av arabere, fønikere, kartagere, grekere, romere, vandaler, bysantinere og det ottomanske riket. Landet ble italiensk koloni i 1912. Migranter fra Europa strømmet til landet, særlig til kyststrøkene langs Middelhavet, mens den lokale befolkningen ble fortrengt innover i landet. Etter 2. verdenskrig ble spørsmålet om landets fremtid overlatt til FN, og i 1951 ble Libya en selvstendig stat og erklært som konstitusjonelt kongedømme under kong Idris I. Kongen hadde vært en sentral person i motstandskampen. Landets nye styre var svært vestlig orientert. 

I 1969 gjennomførte en liten gruppe offiserer ledet av den 27 år gamle oberst Muammar al-Qadhafi (heretter kalt Qadhafi) et kupp mot kongen. Kuppmakerne møtte liten motstand og kuppet ble ublodig. Et revolusjonært kommandoråd ledet av Qadhafi tok over styringen av landet, monarkiet ble avskaffet og Libya erklært som arabisk republikk. 

Qadhafi kommer fra en beduinfamilie tilhørende en relativt liten klan i nærheten av Sirte, nord for ørkenområdet som på mange måter deler Libya i to. Det er med tiden bygget opp en persondyrkelse av Qadhafi. Han innehar ikke formelt rollen som statsoverhode. På tross av dette, er det allmenn enighet om at Qadhafi er landets reelle leder. Qadhafi har tatt tittelen "revolusjonens leder".

Den tredje internasjonale teori

Qadhafi utviklet sin egen politiske filosofi basert på sosialistiske og islamske teorier som han kalte den tredje internasjonale teori. "Den grønne bok", Qadhafis politiske og økonomiske manifest, er utgangspunktet for styreformen i Libya. I boka forkastes parlamentarisk demokrati og politiske partier. I stedet formuleres et system av massedemokrati - jamahiriyya ("massenes republikk")- hvor alle landets borgere aktivt kan delta i de politiske beslutninger. 

I 1973 startet Qadhafi en "kulturrevolusjon" og innførte en samfunnsmodell basert på arabisk nasjonalisme, sosialisme og islam. Qadhafi kalte dette "den tredje vei". I 1977 ble Libya et Jamahiriyya. Styreformen har siden vært basert på et desentralisert komitésystem som skal fremme direkte folkestyre og folkets vilje og makt. Det synes like fullt å være Qadhafi og Det revolusjonære Kommandoråd som styrer landet. Libya har ikke folkevalgt nasjonalforsamling eller regjering i vestlig forstand. Politiske partier er forbudt. Den allmenne folkekongressen fungerer som et slags parlament og er formelt Libyas høyeste politiske organ. Den allmenne folkekomiteen - regjeringen - ledes av en generalsekretær som fungerer som statsminister. Fagministeriene - departementene - kalles sekretariater. Lokale folkekongresser på kommunalt nivå tjener som mellomledd mellom kommuner på grunnplanet og folkekongressen. De revolusjonære komiteene, opprettet av Qadhafi i 1977, består hovedsakelig av unge politiske kadere og fungerer som Qadhafis forlengede arm og overvåker det som skjer på grasrotnivå. 

Qadhafi har vist stor evne til å spille på det libyske klansystemet i utførelsen av sitt styresett. Medlemmer av hans klan er blitt plassert på sentrale poster i myndighetsapparatet. Qadhafis sønn Sayf al-Islam Qadhafi utpekes av en rekke kilder som sin fars mulige etterfølger, men dette har Sayf al-Islam Qadhafi selv tilbakevist. Med etableringen av Tripoli som landets maktsentrum og med Qadhafis klan som sentral i styringen av landet, er makt og innflytelse flyttet vekk fra de historisk sett innflytelsesrike klanene øst i landet. Kystbyen Benghazi, som tidligere har vært et maktsentrum, har i dag mindre betydning enn de vestlige delene av landet. 

Islam

Islam er et av fundamentene for landets politikk og styresett. Men dette er basert på Qadhafis personlige tolkning av islam. Islamske grupper hvis tro og praksis er i strid med den statsgodkjente varianten av islam er forbudt. Alle islamske institusjoner er statskontrollert med unntak av noen moskeer som styres av prominente klaner. Disse skal være lojale ovenfor den offisielle varianten av islam. Bare personer autorisert av myndighetene får preke i libyske moskeer, og det er strenge regler for hvordan de kan ordlegge seg og hvilke temaer som kan tas opp i for eksempel fredagsbønnen. I 1994 kom regimet den islamske opposisjonen noe i møte ved å vedta på sin folkekongress at shari´a skulle få større gjennomslag ved utformingen av landets lover.

Den Benghazi-baserte muslimske Sanusi-ordenen (grunnlagt i Mekka i 1837) spilte en sentral rolle i selvstendighetskampen og hadde stor folkelig oppslutning. Ordenens oppgave har vært å gjenopplive islam for å demme opp mot europeisk innflytelse i den muslimske verden. I dag er ordenen forbudt. Qadhafi har i årevis bekjempet islamsk fundamentalisme med harde midler. Samtidig har han gått inn for en islamisering av de libyske samfunnet. På nittitallet var det i den østlige delen av landet flere ganger interne uroligheter og blodige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og forbudte islamske opprørgrupper som - i henhold til libyske myndigheter - var militante muslimer fra Egypt og Sudan. Regimet slo hardt ned på opptøyene. Hæren og flyvåpenet ble satt inn i kampene, fjellområdet hvor opprørerne holdt til ble teppebombet og det ble foretatt en rekke arrestasjoner og razziaer etter våpen blant sivile. 

Qadhafi opprettet i 1972 Islamic Call Society (ICS), som er regjeringens "islamske arm" i utenrikspolitikken. Blant annet driver ICS misjonsvirksomhet i en rekke afrikanske land. ICS er også ansvarlig for forholdet til religiøse minoriteter i Libya. 

Forholdet til andre stater

Qadhafi har vært svært inspirert av den egyptiske president Gamal Abdul Nasser som dominerte arabisk politikk på 1950- og 60-tallet. Qadhafis viktigste utenrikspolitiske mål har vært pan-arabisk enighet, støtte til palestinerne, utslettelse av staten Israel, fremme utbredelse av islam, eliminering av vestlig innflytelse i Midtøsten og Afrika samt våpen og pengestøtte til bevegelser og individer som kaller seg revolusjonære. I 1970-åra forsøkte Qadhafi uten hell å skape en rekke unioner mellom Libya og andre arabiske land som Egypt og Tunisia.

Qadhafi benyttet særlig på 70-tallet kontrollen med landets betydelige oljeressurser blant annet til å presse oljeprisen i været. Samtidig var det viktig for Qadhafi å få redusert vestlig og særlig USAs støtte til Israel. Qadhafi forsøkte flere ganger å anskaffe kjernefysisk teknologi for å bygge en "islamsk atombombe". Forholdet til Sovjetunionen var lenge godt, men kjølnet mot slutten av 80-tallet. Etter Sovjetunionens fall i 1989 konsentrerte Qadhafi seg om å utvikle forholdet til den tredje verden, særlig Afrika. Fra slutten av 1990-tallet har Qadhafi intensivert sitt fokus på Afrika og har blant annet inntatt en meklerrolle i interne konflikter i en rekke afrikanske land. I 1999 lanserte han ideen om "Afrikas Forente Stater" og bidro således med inspirasjon i arbeidet med å omforme Organization of African Unity (OAU) til African Union (AU). På samme tid er forholdet til en rekke arabiske land, bl.a. Saudi-Arabia, blitt stadig mer anstrengt. 

Libya var i en årrekke internasjonalt isolert etter å ha blitt utpekt som et land som støtter bruk av terrorisme. I 1982 forbød USA all import av libysk råolje. Et bombeattentat på diskoteket La Belle i Berlin i 1986 førte til at USA bombet mål i Libya og innførte økonomiske sanksjoner. Storbritannia innførte sanksjoner etter drapet på en britisk politikvinne i London i 1984 som britiske myndigheter mente Libya var ansvarlig for. I 1988 ble det amerikanske flyet Pan Am 103 sprengt over Lockerbie i Skottland. 270 mennesker omkom. Denne hendelsen fikk store konsekvenser for Libya. I tillegg ble et fransk passasjerfly sprengt over Niger i 1989. Etter at Libya nektet å gi etter for påtrykk fra britiske og franske påtalemyndigheter om utlevering av terrormistenkte libyere, innførte FN sanksjoner mot Libya i 1992. All flytrafikk til og fra Libya ble stanset og militær eksport til Libya ble forbudt. 

Forholdet mellom Libya og Storbritannia ble normalisert i 1999 etter at landet aksepterte å betale erstatning til den drepte politikvinnens familie. I 1994 tilbød Libya seg å utlevere de to libyerne som var mistenkt for å stå bak Lockerbie-bombingen til rettsforfølgelse i et nøytralt land. Det ble inngått en avtale om å opprette en skotsk domstol i Nederland og utleveringen fant sted i 1999. FN opphevet deretter sine sanksjoner midlertidig. Sanksjonene ble endelig opphevet i 2003 da Libya påtok seg ansvaret for bombingen samt inngikk en avtale om å utbetale erstatning til ofrenes familier. Libya har også frivillig sagt seg villig til å avvikle sitt masseødeleggelsesvåpenprogram. I juni 2006 ble Libya strøket fra USAs terrorliste og fullstendige diplomatiske forbindelser mellom de to land ble opprettet.

Migrasjon

I motsetning til blant annet marokkanere og tunisiere har ikke libyere etablert seg varig i Europa som arbeidsmigranter. De har heller ikke noen tradisjon for midlertidig arbeidsmigrasjon til andre arabiske land. Derimot mottar Libya en rekke arbeidsmigranter. Med Libyas utenrikspolitiske orientering vekk fra den arabiske verden og med økt fokus på Afrika, ble det innført visumfrihet for borgere av afrikanske land. Kilder antyder at andelen utenlandske borgere utgjør 20-25 % av befolkningen på 5,5-6 millioner. Ellers er det mange egyptere, tunisiere, marokkanere, algeriere og andre arabere bosatt i landet. I tillegg finnes blant annet maltesere, italienere, bulgarere, tyrkere, pakistanere og indere.

Rettssikkerheten for migranter kan være usikker, noe den såkalte HIV-rettssaken er et eksempel på. I alt seks utenlandske tiltalte ble i 2004 idømt dødsstraff for å skulle ha infisert rundt 400 libyske barn med HIV som ledd i et medisinsk eksperiment. Dommen ble opprettholdt etter endt ankebehandling i desember 2006. De ni libyske tiltalte ble alle frifunnet. Både EU og USA fordømte dødsdommene i sterke ordelag. Det kom i stand forhandlinger mellom Libya og EU/Bulgaria. Disse ledet i juli 2007 fram til utreise til Bulgaria for de seks dødsdømte hvor de med umiddelbar virkning ble benådet. Libya fikk på sin side økonomisk støtte og medisinsk bistand til de rammede barna og sykehusene. Amnesty International har hevdet at de seks utenlandske tiltalte ble torturert, holdt i isolasjon, nektet kontakt med representanter fra eget lands myndigheter og mottatt begrenset med advokathjelp mens prosessen mot dem pågikk i Libya.

I september 2000 brøt det ut voldelige sammenstøt mellom libyere og afrikanske innvandrere i Zawiya vest for Tripoli. Flere dusin afrikanere ble drept og en hel del afrikanere forlot Libya frivillig etter dette - eller ble deportert. Kilder hevder at mange libyere mener å se en direkte sammenheng mellom økning i kriminalitet og narkotikamisbruk i Libya og innvandringen fra Afrika, og at dette er en medvirkende årsak til lokal skepsis til afrikanske innvandrere. Ifølge UNHCR ser mange afrikanere primært landet som et midlertidig stoppested på vei til Europa.  

Senere års utvikling

Libya har gjennomgått store endringer det siste tiåret. Situasjonen i landet er blitt merkbart forbedret etter opphevelsen av de internasjonale sanksjonene. Utvikling av en privat sektor gjennom et oppsving av lokale småbedrifter, flere lokale investeringer, mulighet for kjøp av lokal valuta, økt tilgang på internett og parabolantenner samt etablering av en engelskspråklig libysk avis har bidratt til dette. Men fremdeles er Libyas økonomi i stor grad statskontrollert. 

Utnevnelsen av den reformvennlige Shukri Ghanem til statsminister i 2003 ble av mange oppfattet som et tegn på reformvilje hos regimet. De senere år er økonomiske reformer iverksatt, etter 30 år med tilnærmet planøkonomi. Ghanem ble i mars 2006 utnevnt til sjef for landets oljeselskap. Ny statsminister ble Baghdadi Mahmudi.

Det libyske regimet er svært autoritært og fører kontroll med alle nivå i det libyske samfunnet. Kritikk av Qadhafi og det politiske systemet samt politiske partier er forbudt. Korrupsjon og nepotisme anses for å være utbredt. 

Libya har ingen fri presse, ingen organisasjonsfrihet eller politisk organisert opposisjon. De eksisterende organisasjonene jobber hovedsakelig med humanitære spørsmål og har en sterk forbindelse til det sittende regimet. Dette illustreres blant annet ved at Qadhafis sønn og datter er ledere for de to største organisasjonene. Qadhafis sønn og antatte arvtaker Sayf al-Islam Qadhafi leder landets største veldedige organisasjon (Qadhafi International Charitable Foundation) og hevder å representere det sivile samfunn. 

Det finnes ingen uavhengige nasjonale eller lokale menneskerettighetsgrupper eller fagforeninger. Det er ikke tillatt for internasjonale menneskerettighetsgrupper å etablere seg i landet. Amnesty International fikk i februar 2004 tillatelse til å besøke Libya for første gang på 15 år og skrev en rapport basert på dette besøket. Human Rights Watch besøkte landet våren 2005 og har publisert flere rapporter om ulike forhold i Libya i ettertid. 

Det finnes en rekke ulike etterretningstjenester i Libya. Disse overvåker så vel befolkningen som hverandre. I tillegg er det grunn til å tro at libyske eksilmiljøer overvåkes. Det generelle overvåkningsnivået synes å ha avtatt noe de senere år, men det synes fremdeles som om at nær sagt all kommunikasjon blir avlyttet av myndighetene og det eksisterer informanter for myndighetene overalt. 

Det sitter et ukjent antall politiske fanger i libyske fengsler. Kilder hevder mange av fangene er medlemmer av eller sympatiserer med de forbudte islamske gruppene Hizb al-Tahrir al-Islami (Islamsk frigjøringsfront) eller al-Jama´a al-Islamiyya al-Libiyya (Libyan Islamic Group). Det er også gjentatte ganger rapportert om utbredt bruk av tortur av fanger, dødsfall i varetekt, forsvinninger, utenomrettslige henrettelser og bruk av dødsstraff. Regimet nekter for at Libya har politiske fanger. På den annen side har regimet de senere år annonsert og gjennomført løslatelse av flere hundre politiske fanger i forbindelse med nasjonale feiringer og merkedager. Noen av de løslatte hadde vært fengslet i årevis uten dom. 

Det libyske rettsvesen opererer med fire ulike nivåer: en form for forhørsrett, førsteinstans, ankedomstol og høyesterett. Domstoler som behandler sivile saker, har også dommere spesialisert innen shari´a. Ifølge Amnesty Internasjonals (AI) rapport fra 2004 er rettssikkerheten særdeles mangelfull i Libya. AI fremhever i den forbindelse særlig den såkalte folkedomstolen, en særdomstol utenfor det ordinære rettssystemet. Denne domstolen dømte ifølge rapporten blant annet i politiske saker og har angivelig gjentatte ganger overtrådt libyske lover og internasjonale standarder for en rettferdig rettergang. Libya praktiserer dødsstraff. Folkedomstolene ble formelt avskaffet i januar 2005. 

Pressefrihet er tilnærmet ikkeeksisterende i Libya. Aviser og andre medier er kontrollert og delvis også eid av regimet. En rekke utenlandske aviser og publikasjoner kan kjøpes i Libya, men blir sensurert i den grad myndighetene finner det nødvendig. I de senere årene er imidlertid satellitt-TV blitt svært utbredt blant libyere, og internett er tilgjengelig både privat og på internettkafeer. Ingen utenlandske medier har korrespondenter fast stasjonert i Libya.

Kvinner

Qadhafi har hele tiden fremholdt at regimet bevisst har arbeidet for kvinners rettigheter både juridisk, ideologisk og praktisk. Blant annet ved å oppfordre kvinner til å ta utdannelse og å være yrkesaktive. Det er også klart at det libyske regimet har åpnet mange dører for kvinner. Libyske kvinner har offisielt og rettslig sett lik tilgang på utdannelse, mulighet for yrkesaktivitet og mulighet for å velge partner selv. Libya har en relativt liberal familielov hvor kvinner gis lovfestet like rettigheter som menn til skilsmisse. Ved skilsmisse tilkommer barna kvinnen som en hovedregel. Flergifte er tillatt, men ektemannen må ha sin første kones skriftlige tillatelse før han kan gifte seg igjen.  

Likefullt er Libya sosialt sett et meget konservativt land, hvilket medfører at kvinner på en rekke områder ikke stiller like sterkt som menn. Dette varierer imidlertid i forhold til blant annet klantilhørighet og familieforhold. Men generelt må libyske kvinner forholde seg til et tradisjonelt kjønnsrollemønster som medfører mindre bevegelsesfrihet enn menn (for eksempel vil libyske kvinner som regel ikke reise uten følge av en mannlig slektning), det medfører lavere yrkesdeltagelse for kvinner og det betyr at kvinner ofte forventes å arbeide innen særlig omsorgssektoren og som lærere. Det er sosialt sett vanskelig for kvinner å utøve politisk virksomhet, både på lokalt og nasjonalt nivå. I forhold til lovfestede rettigheter er det i mange tilfeller et misforhold mellom juridisk nedfelte rettigheter og den praktiske etterlevelsen av disse. 

Mannen anses som familiens overhode med kontroll over familiens økonomi og inntekter. Ekteskapsinngåelse anses, i tråd med det som er vanlig i arabisk og muslimsk kultur, for å være et familieanliggende og ikke kun et individuelt forhold. 

Vold i nære relasjoner er et problem i Libya, men omfanget er ukjent. Det eksisterer ingen lov mot voldtekt i ekteskapet eller vold i nære relasjoner, og ulike kilder hevder at i mange miljøer er det akseptert for ektemannen å utøve vold mot sin ektefelle. Skilte kvinner anses generelt for å være belagt med skam og disse kvinnene er dermed mer utsatt for eksempelvis trakassering enn andre. Det eksisterer ingen akseptert organisasjon som arbeider mot vold mot kvinner i Libya. Siden det i Libya ikke eksisterer noe sivilt samfunn i vestlig forstand, eksisterer det heller ingen uavhengige kvinneorganisasjoner som arbeider med å rette søkelys på kvinners rettigheter mer generelt. De eksisterende kvinnegruppene er nært knyttet til det sittende regimet.

Sosioøkonomiske forhold

Libyas økonomi er i stor grad statsdirigert og basert på oljesektoren. Libyas store oljeinntekter har medført at velstandsnivået er langt høyere enn i andre nordafrikanske land. Skolegang og universitetsutdanning er gratis i Libya og analfabetismen er relativt sett svært lav. Også helsetjenester er gratis, men sviktende kvalitet og omfattende korrupsjon har medført en synkende tillit til helsesektoren. Også utdanningssektoren er preget av korrupsjon. 

Alkohol er strengt forbudt i Libya, men både alkohol og narkotika er tilgjengelig via illegale kanaler og bruken er utbredt både blant libyere og innenfor utenlandske miljøer i landet. 

Grunnet den statsdrevne økonomien er svært mange arbeidstakere i Libya offentlige ansatte. En utfordring for mange er at lønningene ofte er svært lave i forhold til levekostnadene. Men Libya har også en meget stor arbeidsløshet. I januar 2007 annonserte statsminister Baghdadi Mahmudi planer om å si opp 400 000 offentlig ansatte for å stimulere privat sektor og for å få ned de offentlige utgiftene. Landets befolkning vokser svært raskt og arbeidsledigheten blant de store ungdomskullene er svært høy. En form for arbeidsledighetstrygd er under utvikling. De senere år er det blitt et voksende skille mellom en stadig mer velstående elite og folk flest. Libyske lønnsmottakere betaler ikke skatt og basisvarer som mel, sukker, poteter, olje, og te er sterkt subsidiert. Også bensin er svært billig.

Libysk økonomi er helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Blant annet en relativt sett god sosioøkonomisk situasjon har medført at libyere ikke har etablert seg varig i Europa som arbeidsmigranter slik marokkanere, algeriere og tunisiere har gjort. De har heller ikke noen tradisjon for midlertidig arbeidsmigrasjon til andre arabiske land. De viktigste gruppene med libyere finnes i nabolandene Malta og Egypt, i Europa finnes det grupper av en viss størrelse i Italia og Storbritannia. Det framgår ikke av rapporter eller nyhetsmeldinger at libyere smugles til Europa i båter.

Generelt er det blitt enklere for libyere å forlate landet siden Libya ikke lenger legger formelle restriksjoner på libyske borgeres reisevirksomhet. Derimot er inn- og utreisekontrollen fremdeles omfattende og streng. Libyske myndigheter registrerer alle personer - både libyere og utenlandske borgere - ved ut- og innreise.

Antallet libyske borgere som søker asyl i vestlige land, har steget markant fra årtusenskiftet. De fleste av disse anfører former for forfølgelse på politisk grunnlag som årsak til at de trenger beskyttelse. Libyske borgere søker asyl i Skandinavia i betydelig større antall enn ellers i Europa. 

Antallet libyske borgere som søker asyl i Norge har vist stor variasjon de senere år. Fra 7 personer i både 1999 og 2000 var tallet 283 i toppåret 2003. Siden har antallet falt betydelig. I 2007 var antallet 34. 

Libyske søkere til Norge er i hovedsak relativt unge enslige menn. Vanlige anførsler knytter seg til frykt for reaksjoner fra myndighetene grunnet opposisjonell regimekritisk virksomhet på islamsk grunnlag. Alternativt at myndighetene har ubegrunnede mistanker om dette. En annen sentral anførsel knytter seg til frykt for maktmisbruk fra personer høyt oppe i systemet eller med familiebånd til personer med slike posisjoner. I tillegg kommer anførsler fra berbere som viser til aktivitet knyttet til berbernes situasjon i Libya, samt forhold mer generelt knyttet til blodhevn, klantilhørighet, kjønn og seksuell legning.

Informasjonstilgangen for ulike type forhold i Libya er varierende og til dels svært mangelfull. Tilgangen på sikker informasjon og uavhengige kilder i Libya er begrenset. Et særtrekk ved det libyske samfunnet er det totale fraværet av uavhengige libyske og internasjonale NGOer, som ofte er verdifulle kilder for vestlige utlendingsmyndigheter. Libya gir inntrykk av å være et sterkt overvåket samfunn, noe som preger særlig de libyske kildene.

Ansatte i Landinfo (den gang UNE og UDI ansatte) var på fact-finding i Libya i 2004. Rapport fra denne reisen er tilgjengelig på dette nettstedet. Tjenestereisen var norske utlendingsmyndigheters første besøk i Libya. 

Dette notatet er basert på åpne kilder. Blant annet materiale fra Landinfo (rapport fra fact-finding 2004), BBC, Udlændingestyrelsen, Landguiden (betalingstjeneste), Amnesty International, Human Rights Watch, UNE. 

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.