Tyrkia

Tyrkia ligger geografisk plassert i skjæringspunktet mellom Europa og Asia på den anatoliske halvøy.  

Etnisitet og religion

Etnisitet er et betent tema i Tyrkia. Tyrkiske myndigheter har med henvisning til Lausanne-avtalen fra 1923 ikke anerkjent noen etniske minoriteter i landet. Derimot er visse små religiøse minoriteter anerkjent.

De fleste innbyggerne i Tyrkia definerer seg som tyrkere, men det finnes også betydelige minoritetsgrupper. Den største etniske minoriteten er kurdere (ca. 15 millioner). I tillegg finnes en rekke mindre minoritetsgrupper som rom, bosniere, arabere, armenere, circassere, laz og etniske bulgarere.

Sunni-islam er den dominerende religionen blant tyrkere og kurdere. Den største religiøse minoriteten er alevitter, en retning innen islam som i hovedsak praktiseres i Tyrkia. Det er anslått at 11-20 % av befolkningen er alevitter. Det finnes også små kristne minoriteter i Tyrkia, som gresk-ortodokse, syrisk-ortodokse og assyrere.

Fra det ottomanske riket til den kemalistiske republikken

Det ottomanske riket ble styrt av sultanen i Istanbul og opplevde sitt høydepunkt på 1500-tallet. Riket utviste stor toleranse ovenfor religiøse minoriteter som organiserte sine egne små samfunn med lover og institusjoner (såkalte millet). Det ottomanske riket ble med tiden sterkt preget av indre strid og forfall. Etter første verdenskrig ble de gjenværende provinsene i Midtøsten delt mellom Frankrike og Storbritannia. Også mesteparten av Anatolia ble tiltenkt de seirende statene etter Det ottomanske rikets kapitulasjon i 1920 (Sevrés traktaten), men sultanen hadde ikke lenger tilstrekkelig makt til å gjennomføre fredsvilkårene. En ny tyrkisk nasjonalistisk bevegelse dannet en ny regjering i Ankara, avsatte sultanen og innledet en militæroffensiv mot okkupasjonsstyrkene. De klarte å framforhandle en ny avtale i 1923, Lausanne-avtalen, som sikret anerkjennelsen av en ny tyrkisk republikk i Anatolia.

Den tyrkiske republikken ble etablert samme år med offiseren Mustafa Kemal som president. Kemal ble senere kjent som Atatürk ("tyrkernes far"). Den nye republikken representerte et sterkt brudd med fortiden. Atatürk ønsket å vestliggjøre og modernisere Tyrkia og iverksatte en rekke omfattende reformer. Atatürks politiske ideologi skulle bli kjent som kemalisme. Viktige trekk ved kemalisme er tyrkisk nasjonalisme, folkestyre, sterk politisk styring av økonomien og en sterk sekularisme. Det militære framsto som en drivkraft og garantist for kemalismen. 

Under det ottomanske riket hadde kalifen sete i Istanbul. I 1923 ble kalifatet avskaffet. Den nye tyrkiske staten tenderte mot å se på islam som et hinder for vestliggjøring og modernisering. I et forsøk på å minske islams rolle i samfunnet ble religiøse skoler stengt, brorskap ble forsøkt avskaffet, sharia ble erstattet med vestlig inspirert lovgivning og kvinner ble oppfordret til å la være å dekke til håret. I 1925 ble det tradisjonelle mannlige hodeplagget fez forbudt ("hatterevolusjonen"). Da det kom til opprør blant religiøst konservative kurdere mot sekulariseringspolitikken samme år, svarte tyrkiske myndigheter med å forby kurdisk språk i offentligheten. I tråd med Atatürks ønske om å skape en enhetlig tyrkisk nasjon ble en radikal språkreform innledet i 1928. Mange arabiske og persiske låneord ble fjernet fra det offisielle tyrkiske språket, og alfabetet ble endret fra arabisk til latin. 

Blant alevittene vant sekulariseringspolitikken mer gehør da de anså den som et vern mot den sunnimuslimske dominansen i landet. Denne støtten har siden bidratt til tidvis sterke spenninger mellom religiøst konservative sunnimuslimer og alevitter.  

I tyrkisk politikk utviklet det seg med tiden et skille hvor staten representert ved det militære, byråkratiet og rettsvesenet forfektet et sterkt forsvar av kemalismen. Den samme holdningen var kun i langt mer varierende grad til stede blant landets politikere og i samfunnet forøvrig. 

Den politiske utviklingen fram til i dag

Atatürk døde i 1938 og ble etterfulgt av Ismet Inönü. I tiden etter andre verdenskrig ble flerpartisystem innført. Etterkrigstiden skulle bli preget av en rekke ulike regjeringsdannelser. Ved valget i 1950 vant det største opposisjonspartiet, Det demokratiske partiet (Demokrat Parti - DP), valget framfor Atatürks Republikansk folkeparti (Cumhuriyet Halk Partisi - CHP). DPs framgang fortsatte ved valget i 1954. Etter økonomisk og politisk turbulens grep militæret makten ved kupp i 1960. DP ble forbudt og statsminister Adnan Menderes ble henrettet. I 1961 ble en ny liberal grunnlov vedtatt og makten ble igjen gitt til de folkevalgte. Inönü kom tilbake som statsminister. 

Valget i 1965 ble vunnet av det konservative partiet under ledelse av Süleyman Demirel. En periode med politisk uro og streiker preget landet, og i 1971 tvang militæret Demirel og hans regjering til å gå av. Militæret styrte landet fram til 1973, da de folkevalgte igjen overtok.

I 1974 ble det dannet en koalisjonsregjering anført av CHP med Bülent Ecevit som leder. Det islamske Nasjonalt Frelsesparti (Milli Selamet Partisi - MSP) var med i koalisjonen. Sistnevnte var blitt dannet to år før av Necmettin Erbakan. Koalisjonen eksisterte kun i noen måneder. Gjennom hele 70-tallet ble Tyrkia styrt av vekslende regjeringer som ble ledet av henholdsvis Ecevit og Demirel. Den økonomiske situasjonen ble gradvis dårligere samtidig som ekstremistiske grupperinger trappet opp sin virksomhet. I september 1980 gjennomførte militæret et nytt kupp. Parlamentet og alle politiske partier ble oppløst og landet ble styrt av det nasjonale sikkerhetsrådet bestående av generaler. Ved valget i 1983 fikk kun partier godkjent av sikkerhetsrådet delta. Turgut Özals nystiftede Moderlandspartiet (Anavatan Partisi - AnaP) ble valgets vinner. General Evren fortsatte imidlertid som president. 

I tiden etter 1980 ønsket militæret å etablere en motvekt til den voksende radikale politiske venstrefløyen i landet. Samtidig lempet man noe på sekulariseringspolitikken. Religiøse skoler og nye moskeer ble åpnet. Blant kvinner ble det igjen mer vanlig å bære slør. Utover 80- og 90-tallet vokste det fram en trend hvor religiøs utøvelse og manifestasjon ble uttrykk for en protest mot landets sekulære elite. Det at sunni-islam etter hvert inntok en større plass i det offentlige rom bidro til ny spenning i forholdet mellom sunnimuslimer og alevitter.  

I 1987 ble det første frie valget avholdt. En rekke politikere som i 1983 hadde blitt forhindret fra å stille, var nå tilbake. Demirel var blitt leder for Parti for den sanne vei (Doðru Yol Partisi - DYP), mens Ecevit ledet Demokratisk venstreparti (Demokratik Sol Partisi - DSP). Valget ble vunnet av Özals konservative AnaP. Statsminister Özal liberaliserte Tyrkias økonomi og erstattet kemalistisk politisk styring med markedsøkonomi. Samtidig var korrupsjonen utbredt og arbeidsledigheten høy. Politisk ble det mulig å bruke betegnelsen kurdere offentlig (tidligere kun omtalt som "fjelltyrkere") samt at restriksjonene i forhold til religiøse ytringer ble noe lettere. Statsministeren selv trådte fram som delvis av kurdisk herkomst og som troende muslim. I 1989 tok Özal over som president. Gjennom hele 90-tallet var tyrkisk politikk preget av relativt korte regjeringsdannelser.

I desember 1999 ble Tyrkia godkjent som kandidatland for medlemskap i EU. Året etter ble landet rammet av en omfattende økonomisk krise. Politisk ble en rekke reformer iverksatt under statsminister Bülent Ecevit for å bedre menneskerettighetsforholdene som et ledd i forhandlingene med EU (København-kriteriene). I disse reformene inngikk blant annet avskaffelse av dødsstraff i fredstid, økt mulighet for bruk av kurdisk språk i media og en ny straffelov. 

I 2001 ble det islamistiske partiet Fazilet erklært ulovlig. De konservative kreftene i Fazilet med Erbakan i spissen dannet Saadet Partisi (SP) ("Lykkepartiet"). Mer moderate krefter, inkludert Erdogan, dannet i 2001 Adalet ve Kalkinma Partisi (AKP) ("Rettferdighets og utviklingspartiet"). Ved valget i 2002 vant AKP 34 % av stemmene og kunne danne regjering. I 2003 ble Erdogan statsminister.

Det militære markerte misnøye med Erdogans regjering og dens reformplaner som blant annet omfatter en begrensning av sikkerhetsrådets innflytelse. I august 2006 ble general Yasar Büyükanit ny øverste sjef for de militære. Büyükanit har ved flere anledninger uttalt seg sterkt kritisk til så vel "antisekularisme" og islamisme som EUs krav om mindre militær innflytelse på tyrkisk politikk.

I forbindelse med at president Sezers periode gikk mot slutten, tiltok vinteren 2006-07 spekulasjonene om at statsminister Erdogan ville stille som presidentkandidat. 24. april ble isteden utenriksminister Abdullah Gül utropt til AKPs kandidat. Dette ble etterfulgt av store demonstrasjoner mot hans kandidatur og for et fortsatt sekulært Tyrkia. Et betent tema var det faktum at Abdullah Güls kone bærer hodeplagg. Ved parlamentets avstemning om ny president, manglet Gül 10 stemmer på å bli valgt.

I juli 2007 vant AKP 47 % av stemmene i parlamentsvalget og konsoliderte således sin makt. Gül ble relansert som AKPs presidentkandidat, og i august 2007 ble han valgt til president.

I første halvdel av 2008 kom reaksjonen fra opposisjonen i form av riksadvokatens påstand om stengning av AKP samt utestengelse av 71 ledende partimedlemmer fra politikken i fem år, inkudert Gül og Erdogan. I juli avgjorde konstitusjonsdomstolen at AKP var en trussel mot den sekulære stat, men domstolen manglet en stemme på å erklære partiet ulovlig da dette ville ha krevd syv av dommernes tilslutning. Man fikk bare seks. Dommen var likevel en klar advarsel til partiet om å trå varsomt i reformprosessen, og sies å ha svekket regjeringens handlingsrom betydelig.

AKP fremsatte også forslag om endringer av bestemmelser i grunnloven, som senere kunne ha banet vei for endringer av bestemmelsene om forbud mot bruk av skaut på universitetene. Konstitusjonsdomstolen konkluderte i juni 2008 med å annullere forslaget til endring av grunnloven.

Kurdiske partier

Det første lovlige kurdiske partiet ble dannet i 1991 med opprettelsen av HEP. Partiet ble imidlertid forbudt allerede i 1993, og ble erstattet av DEP som kun ble tillatt et år. I 1994 ble DEP forbudt og erstattet av Halken Demokratik Partisi (HADEP).  

I valgkampen 2002 var en rekke kandidater for AKP i domstolenes søkelys. Likeledes fortsatte domstolene på tredje året sine undersøkelser av hvorvidt HADEP var lovlig eller ikke. For å sikre seg mot å bli utestengt fra politisk virksomhet i landet, inngikk HADEP i en koalisjon sammen med en del andre venstrepartier og dannet Det Demokratiske Folkepartiet (Demokratik Halk Partisi - DEHAP). I mars 2003 ble HADEP forbudt av forfatningsdomstolen. DEHAP ble satt under etterforskning. Partiet oppløste seg selv i august 2005 og gikk inn i den prokurdiske Bevegelse for et demokratisk samfunn (Demokratik Toplum Hareketi - DTH) (grunnlagt av bl.a. Leyla Zana). DTH ble i 2005 registrert som politisk parti under navnet Parti for et demokratisk samfunn (Demokratik Toplum Partisi - DTP). Partiet vant 21 stemmer ved parlamentsvalget i 2007. I november 2007 åpnet påtalemakten stengningssak mot DTP og i desember 2009 ble partiet stengt og erklært ulovlig av forfatningsdomstolen. Mange av medlemmene meldte seg deretter inn i Partiet for fred og demokrati (BDP) som allerede var etablert som et etterfølgerparti. Ved lokalvalgene i mars 2009, hadde DTP vunnet åtte av provinsene i det kurdiske kjerneområdet i sørøst. AKP vant de andre provinsene i sørøst samt de flest provinser på landsbasis.

Militant kurdisk nasjonalisme

Det kurdiske arbeiderpartiet (Partiya Karkerên Kurdistan - PKK) ble formelt opprettet i 1978 i Diyarbakir-provinsen med Abdullah Öcalan (Apo) som leder. Partiet har sin opprinnelse i den marxist-leninistiske studentbevegelsen i Ankara i 1970-årene. Målet var å frigjøre de kurdiske områdene for tyrkisk "okkupasjon" og å opprette en marxistisk stat i det sørøstlige Tyrkia og de kurdiske områdene i Irak og Iran. Öcalans lederstil var svært autoritær.

I 1984 startet PKK for alvor sin væpnede offensiv mot den tyrkiske staten. Tyrkiske myndigheter svarte med en massiv militær motoffensiv. Flere tusen kurdiske landsbyer ble brent ned og/eller tvangsevakuert av tyrkiske sikkerhetsstyrker. Vilkårlige arrestasjoner fant sted. Lokale kurdiske stammer og enkeltpersoner ble rekruttert av tyrkiske myndigheter for å bekjempe PKK, som svarte med en rekke terrorhandlinger mot sivilbefolkningen i Sørøst-Tyrkia. En av de mest utsatte gruppene for overgrep begått av PKK var lærere fordi de underviste på tyrkisk ("okkupantspråket"). Tyrkiske myndigheter drev på sin side en offensiv jakt på PKK-medlemmer og tilhengere. 

I februar 1999 ble PKKs leder Öcalan kidnappet av tyrkiske agenter i Nairobi og fraktet til Tyrkia. Han ble samme år dømt til døden for separatisme. Dommen ble senere omgjort til fengsel på livstid. Etter pågripelsen av Öcalan ble det vedtatt i alt tre tidsbegrensede såkalte amnestilover (august 1999, desember 2000 og august 2003). Disse hadde til hensikt å svekke PKK. Organisasjonens ledere ble ikke omfattet av amnestiet. Etter dødsdommen tok Öcalan offentlig avstand fra bruken av vold, og i september 1999 erklærte PKK ensidig våpenhvile.

I perioden fra 2000 til sommeren 2004 forekom det kun sporadiske trefninger mellom PKK og tyrkiske sikkerhetsstyrker. Unntakstilstanden i de ulike provinsene i Sørøst-Tyrkia ble opphevet i perioden fram til 1. desember 2002. I april 2002 bestemte PKKs åttende kongress å legge ned PKK for så å opprette dets etterfølgerorganisasjon Kurdistan Özgürlük ve Demokrasi Kongresi (KADEK). KADEK videreførte stort sett PKKs strukturer og Öcalan fortsatte som leder. KADEK ble lagt ned i oktober 2003 på partiets andre kongress og Konre Gele Kürdistane (Kongra-Gel) ble opprettet med Zübeyir Aydar som leder. Öcalan ble erklært som "lederpersonlighet for det kurdiske folk". Organisasjonens øvrige sentrale personer var identiske med KADEKs ledere og man videreførte både den militære og den politiske grenen av PKK/KADEK. 

Tyrkiske myndigheter fortsatte å aksjonere mot PKK/Kongra-Gel. PKK ble på sin side stadig mer preget av interne splittelser. Det antas at organisasjonens hardlinere i 2004 hadde vunnet fram på bekostning av de mer moderate kreftene. En viktig konsekvens av den interne maktkampen var gjenopprettelsen av PKK som ble kunngjort i februar 2005. I mars ble den Kurdisk demokratiske Føderasjonen (Koma Komalen Kurdistane - KKK) opprettet blant annet for å forsøke å holde kontroll på de delvis rivaliserende kurdiske PKK-gruppene. Antakelig har KKK-ledelsen relativ kontroll, men det er uklart hvorvidt undergrupper eller rivaliserende organisasjoner er utenfor deres kontroll, eksempelvis organisasjonen Kurdiske Frihetsfalker (Teyrbazen Azadiya Kurdistan - TAK). Denne gruppen har siden 2004 gjennomført terroraksjoner, ofte mot mål i urbane områder i Vest-Tyrkia.

Væpnede kamper mellom kurdiske opprørsgrupper og myndighetene fortsatte gjennom 2007 og 2008. I en periode i 2009 var forholdet mellom PKK og tyrkiske myndighetene bedre enn på lenge. PKK erklærte en ensidig våpenhvile i mars, og statsminister Erdogan lanserte et fredsinitiativ for å få slutt på konflikten og styrke kurdernes rettigheter. Den positive utviklingen tok imidlertid slutt i desember da den konstitusjonelle domstolen forbød det største pro-kurdiske partiet, DTP, som ble anklaget for å ha bånd til PKK. PKK trappet opp væpnede angrep mot tyrkiske myndigheter som gjengjeldte angrepene med å bombe PKK sine posisjoner i sørøst og inne i den irakiske Kurdistan-regionen.

Hizbullah

Den islamistiske kurdiske bevegelsen Hizbullah var svært aktiv i Tyrkia på 1990-tallet og hadde som mål å etablere en islamsk stat i Tyrkia. Bevegelsen er sunni-muslimsk, og har ingen bånd til den shiamuslimske militsen med samme navn i Libanon. Det antas at Hizbullah i en periode ble aktivt støttet av tyrkiske myndigheter i kampen mot venstreradikale og mot PKK. Organisasjonen gjorde seg skyldig i et betydelig antall drap på PKK-aktivister, men også på tidligere medlemmer i Hizbullah. Tyrkisk politi oppdaget en rekke massegraver på eiendommer som ble benyttet av Hizbullah. I 2000 slo myndighetene til mot Hizbullah og arresterte 2000 av dets medlemmer og drepte dets leder. Siden har militsen vært vesentlig svekket, men har likevel vært i stand til å utføre en rekke aksjoner i perioden 2000-2005. I de siste årene har Hizbullah imidlertid avstått fra bruk av vold, og i stedet fokusert på veldedig arbeid, utgivelse av bøker og å arrangere fredelige demonstrasjoner.   

Sikkerhetssituasjonen i Tyrkia er preget av kurdiske separatistorganisasjoners virksomhet og myndighetenes offensive kamp mot disse. Terrorvirksomhet har i økende grad forekommet også i Vest-Tyrkia, mens det tidligere rammet først og fremst Sørøst-Tyrkia. 

På 80-tallet var de aller fleste politiske fanger i Tyrkia utsatt for ekstreme og umenneskelige fengselsforhold. Bruk av tortur var utbredt og systematisk. Menneskerettighetssituasjonen har blitt bedre siden den tid og forekomsten av tortur og mishandling av innsatte har minket. Bedringene må sees i lys av Tyrkias sterke ønske om EU-medlemskap. Mellom 2001 og 2005 vedtok Tyrkia en rekke reformer innen politi- og rettsvesen. To grunnlovsreformer samt ny sivilrett ble vedtatt i 2001 og 2002. Deretter fulgte åtte såkalte harmoniseringslover som inkluderte endringer i politiloven, presseloven samt antiterrorloven. Dødsstraff i fredstid ble avskaffet. I 2004 ble en ny straffelov vedtatt, etterfulgt av en ny straffeprosesslov. For å følge opp disse nye lovverkene ble en rekke kontrollorgan opprettet.

Tortur og fengselsforhold

Tortur kan forekomme under avhør for å tvinge fram tilståelser. Det er også rapportert om at mishandling forekommer utenfor politistasjonene, for eksempel under demonstrasjoner og arrestasjoner. Både politiske aktivister og ordinære kriminelle er ofre for mishandling. Myndighetene har satt i gang en rekke tiltak for å bekjempe bruken av tortur i politiet, og hevder at tortur og fysisk mishandling er blitt redusert. Menneskerettighetsgrupper har imidlertid meldt om en liten økning i antall tilfeller av tortur og mishandling siden 2005.  

Forholdene i tyrkiske fengsler beskrives som langt bedre i dag enn det de var på 1980-tallet, men fremdeles er fengselsforholdene mange steder relativt dårlige med bl.a. overfylte celler.

Ytringsfrihet og mediene

Ifølge grunnloven er det generell ytringsfrihet i Tyrkia. Derimot er denne friheten sterkt begrenset i forhold til noen spesifikke tema. Dette dreier seg særlig om forhold knyttet til armenernes skjebne under første verdenskrig, kurderproblematikken samt kritikk av militæret og Atatürk. 

Etter påtrykk fra EU vedtok Tyrkia i 2004 en ny presselov som skulle sikre økt ytringsfrihet, men fortsatt finnes det en rekke innskrenkninger, blant annet i straffelovens paragraf 301 som forbyr "nedsettelse av tyrkiskhet, den tyrkiske staten og dens institusjoner". Overtredelse straffes med flere års fengsel, og denne straffebestemmelsen er hyppig gjenstand for debatt og diskusjon i Tyrkia. Journalister, forfattere, akademikere og politiske aktivister har blitt rammet av denne bestemmelsen dersom de tar opp sensitive tema. Hrant Dink, redaktør for den armensk-tyrkiske avisen Agos, ble for eksempel idømt straff i henhold til paragraf 301 i 2007 etter å ha skrevet om folkemordet på armenerne i 1915. Dink ble halvtannet år senere drept av en ekstrem tyrkisk nasjonalist.

I april 2008 ble straffelovens artikkel 301 endret slik at rammene for å straffeforfølge meningsytringer ble innskrenket, inkludert ytringer som fornærmer Tyrkias verdier. I løpet av 2009 var det en vesentlig nedgang i antall straffeforfølgelser på grunn av brudd på paragraf 301, og de fleste sakene ble avvist av justisministeren.

I 2009 ble de siste begrensningene på kringkasting av radio og TV-sendinger på kurdisk opphevet, og det eksisterer en 24-timers kurdisk nyhetskanal. Siden 1994 har det vært tillatt å utgi bøker og aviser på kurdisk, men mange kurdiske aviser opplever likevel ofte å bli stengt eller få sine nettsider blokkert av tyrkiske myndigheter.

Internt fordrevne

Konflikten mellom PKK og den tyrkiske hæren på 1980- og 1990-tallet førte til at store befolkningsgrupper i sørøst ble internt fordrevet. Et sted mellom én til tre millioner mennesker måtte forlate sine landsbyer og slo seg ned i forstedene til Ankara, Istanbul og andre storbyer. De aller fleste har ikke kunne vende tilbake. Deres levekår beskrives som dårlige. Myndighetene har åpnet for at de fordrevne skal kunne søke erstatning fra staten, men så langt har kun et fåtall fått dette innvilget og erstatningssummene har vært svært lave.

Domstolene

Ifølge den tyrkiske grunnloven er rettsvesenet uavhengig. I praksis har imidlertid regjeringen mange måter å påvirke dommerne på gjennom finansiering, utnevnelser og forfremmelser. Denne tendensen blir til en viss grad holdt i sjakk av sekulære nasjonalister som kontrollerer store deler av rettsapparatet, og som er motstandere av den nåværende regjeringen.  

Kvinners situasjon

Den sosiale kontrollen er generelt sterk på den tyrkiske landsbygda. Dette kommer til uttrykk i et sterkt samhold innad i slekten som blant annet medfører at inngifte er relativt vanlig. Æresdrap finner sted i Tyrkia. Etter en innskjerping i straffeloven vedrørende æresdrap i 2004 har antallet selvmord blant unge kvinner gått opp. Kilder hevder dette er et uttrykk for at utsatte kvinner blir tvunget til selvmord i tilfeller hvor de tidligere ble utsatt for æresdrap.

Det finnes krisesentre som kvinner på flukt kan oppsøke, men ikke tilstrekkelig mange til å dekke behovet.  

Sosioøkonomiske forhold

Tyrkia har en levestandard som ligger under både vest- og østeuropeiske land. Tyrkia har en svært ung befolkning og arbeidsløsheten blant unge er høy. 

De regionale forskjellene i Tyrkia er store, og de østre delene av landet har generelt en langt lavere levestandard enn de vestlige delene. De store byene i Tyrkia, spesielt Istanbul, bærer preg av sterk migrasjon fra landsbygda, særlig fra de østlige delene av landet. Dette medfører blant annet til dels svært dårlige bo- og leveforhold for innflytterne.

Informasjonstilfanget vedrørende forhold i Tyrkia er generelt bra, men kan variere noe regionalt. Generelt sett er det mye informasjon om forhold knyttet til menneskerettighetssituasjonen, kurderproblematikken samt spørsmål knyttet til kvinners stilling.

Dette notatet baserer seg på åpne kilder. Blant annet BBC News, Svenska Utrikespolitiska Institutets Landguiden (betalingstjeneste), US Department of State, Turkish Daily News, Zaman, Minority Rights Group International, Amnesty International,

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.