Kosovo

Kosovo erklærte seg selvstendig 17. februar 2008. Serbia anser Kosovo som en del av Serbia. Norge anerkjente Kosovo 28. mars 2008.

Befolkning

Den største befolkningsgruppen i Kosovo er kosovoalbanere som anslås å utgjøre ca. 90 % av befolkningen. Kosovoserbere utgjør den største minoritetsbefolkningen. En rekke andre folkegrupper som for eksempel bosnjaker, goranere, rom, ashkaliere og egyptere, er også bosatt i Kosovo.

Kosovoalbanerne er i hovedsak sunnimuslimer. Kosovoserbere er i likhet med serberne bosatt i Serbia stort sett tilhørende den serbisk ortodokse kirken. Bosnjaker, goranere, ashkaliere og egyptere er muslimer, mens mange rom også er muslimer.

Kosovoalbanere snakker albansk, mens kosovoserbere snakker serbisk som er et sørslavisk språk. Begge språk er offisielle språk i Kosovo. 

Jugoslavias dannelse og oppløsning 

Serberne anser Kosovo for å være arnestedet for den serbiske statsdannelse. 28 juli 1389 er en nøkkeldato i serbisk historie. Da led den serbiske fyrsten Lazar nederlag på Kosovo-sletta i slaget mot tyrkerne i det ottomanske riket. Dette nederlaget åpnet for det ottomanske rikets ekspansjon og til at hele Serbia i 1459 falt under tyrkisk kontroll. Mange serbere forlot regionen, mens albanere i økende grad befolket Kosovo og utgjorde etter hvert majoritetsbefolkningen. Serberne forble ortodoks kristne, mens albanerne i hovedsak konverterte til islam. Hoveddelen av det området som i dag utgjør Kosovo, kom igjen under serbisk kontroll fra 1912, og området ble, som del av Serbia, senere en del av den jugoslaviske føderasjon.

Med grunnloven av 1974 fikk Kosovo indre selvstyre og status som autonom provins. Etter Titos død i 1980 økte presset for et mer selvstendig Kosovo, og på slutten av 1980-tallet vokste en kosovoalbansk politisk uavhengighetsbevegelse fram. Kosovos selvstyre ble sterkt begrenset fra 1989 da Slobodan Milosevic kom til makten i Serbia. Serbiske myndigheter iverksatte en offensiv politikk for å gjøre Kosovo mer "serbisk". Den kosovoalbanske befolkningen besvarte denne utviklingen med å etablere egne parallelle samfunnsstrukturer bl.a. innen skole- og helsevesen.

Høsten 1991 ble det avholdt en uoffisiell folkeavstemning blant kosovoalbanere som ga støtte til ønsket om et selvstendig Kosovo. Lederen for Kosovos demokratiske liga (LDK), Ibrahim Rugova, ble i 1992 uoffisielt utnevnt til "president". I siste halvdel av 1990-tallet steg spenningen i provinsen mellom det kosovoalbanske flertallet på den ene siden og serbiske myndigheter, politi og jugoslaviske militære på den andre siden. Fra midten av 1990-tallet hadde en voksende andel av kosovoalbanerne begynt å støtte oppfatningen om at et selvstendig Kosovo bare kunne oppnås med militære midler. Det oppstod uroligheter og strider mellom den kosovoalbanske frigjøringshæren - UCK (eng. KLA) - og serbiske myndigheter. Våren 1998 innledet serbiske politistyrker en offensiv for å slå ned på UCK-opprørere. Titusentalls kosovoalbanere ble internt fordrevet, og mange flyktet til nabolandene. Sammenstøtene fant i stor grad sted i de vestlige delene av Kosovo. Etter mislykkede forhandlinger mellom serbiske myndigheter og kosovoalbanske ledere i Rambouillet våren 1999, hvor den serbiske siden nektet å underskrive en foreslått fredsavtale, innledet NATO en luftkrig mot Serbia i slutten av mars samme år. Krigen varte frem til juni 1999, da serbisk politi og jugoslaviske militære styrker trakk seg ut av Kosovo, og internasjonale styrker tok over kontrollen med området. 

Flyktningstrøm og kollektiv beskyttelse

I tilknytning til konflikten våren 1999 flyktet i alt ca. 850 000 personer, i hovedsak kosovoalbanere, fra Kosovo til Albania og Makedonia. Omkring 91 000 av disse ble evakuert til andre land. Norge tok imot rundt 6 000 personer. Flertallet av dem som kom til Norge, var fra de sentrale og sørøstlige delene av Kosovo. Regjeringen i Norge besluttet 30. april 1999 at flyktningene fra Kosovo, som ble evakuert til Norge, skulle gis midlertidig beskyttelse. Den kollektive beskyttelsen gjaldt også søkere fra Kosovo som oppholdt seg i Norge på dette tidspunktet. I alt fikk ca. 8 000 personer kollektiv beskyttelse. Den kollektive beskyttelsen ble opphevet 6. august 1999, men alle som hadde fått kollektiv beskyttelse fikk innvilget ett års midlertidig arbeidstillatelse. Mange av asylsøkerne som ble innvilget beskyttelse, var ikke i besittelse av verken reisedokumenter eller dokumentasjon på identitet grunnet masseflukten. Mange fremmet etter utløpet av den midlertidige tillatelsen fornyet søknad om asyl i Norge. Nesten alle de ca. 750 000 som flyktet til Albania og Makedonia, har returnert til Kosovo. Flertallet av de 91 000 evakuerte har også returnert til Kosovo.

Sommeren 1999 ble et stort antall etniske serbere og rom, omkring 200 000, tvunget til å forlate sine hjem i Kosovo. Mange lever i dag i Serbia. Samtidig har de serberne som fortsatt bor i Kosovo, levd i parallellsamfunn finansiert av Beograd. 

Moderne historie: FNs administrasjon og Kosovos status

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244 fra 1999 stadfestet at Kosovo-provinsen stadig var en del av nåværende Serbia, men styrt av FN gjennom "United Nations Interim Administration Mission in Kosovo" (UNMIK). Kosovo Force styrkene (KFOR) ble også etablert ved denne resolusjonen. KFOR ivaretar sikkerheten i området, mens UNMIK hadde øverste sivile myndighet i Kosovo. Etter at Kosovos konstitusjonelle rammeverk ble vedtatt og selvstyremyndighetene - Provisional Institutions for Self-Government (PISG) - ble opprettet, startet en gradvis overføring av ansvar til disse selvstyremyndighetene. UNMIK hadde en rådgivende rolle ovenfor de nye selvstyredepartementene i Kosovo. UNMIK var imidlertid fortsatt øverste myndighet i saker reservert for SRSG, FNs generalsekretærs spesielle representant for Kosovo som er UNMIKs leder.

For kosovoserbere var og er en fortsatt tilhørighet til Serbia svært viktig. For kosovoalbanerne var imidlertid noe annet enn selvstendighet helt utenkelig og UNMIK ble i stigende grad sett på som et hinder for dette. FNs sikkerhetsråd uttalte at en deling av Kosovo, en tilbakeføring til status slik den var før 1999, eller en sammenslåing med andre stater er utelukket som framtidig status for Kosovo. Internasjonale aktører snakket om europeisk integrasjon med EU-tilknytning, eller uavhengighet uten full suverenitet. I løpet av 2006 ble det gjennomført ulike samtaler og forhandlinger om Kosovos fremtidige status under ledelse av den FN- oppnevnte Martti Ahtisaari. I begynnelsen av november 2006 godkjente det serbiske parlamentet den nye grunnloven for Serbia, som ble akseptert av flertallet av velgerne i en folkeavstemning. Grunnloven slo fast at Kosovo er en del av Serbia. Etter å ha avventet parlamentsvalget i Serbia 21. januar 2007, fremla Ahtisaari sitt forslag om Kosovos fremtidige status i februar 2007. Forslaget innebar at Kosovo skulle få en internasjonal overvåket status som gjorde at landet kunne inngå internasjonale avtaler og søke medlemskap i internasjonale organisasjoner. Samtidig skulle ulike desentraliseringsforslag medføre at kosovoserberne skulle få en stor grad av kontroll over egne anliggender, og en videreføring av de serbiske parallelle strukturene innen helse-og skolevesenet.. Serbiske myndigheter og kosovoserberne var, som ventet, svært kritiske til forslaget. Kosovoalbanske myndigheter og flertallet av den kosovoalbanske befolkningen i hovedsak syntes imidlertid avventende positive, i den forstand at forslaget ble sett på som et viktig steg i riktig retning mot full uavhengighet. Flere forslag til resolusjoner i sikkerhetsrådet med utgangspunkt i Ahtisaaris forslag ble utarbeidet, men Russland motsatte seg disse under henvisning til at partene selv måtte komme til enighet om en løsning for Kosovo. Nye forhandlinger om Kosovos fremtidige status fant sted høsten 2007 under ledelse av en meglergruppe bestående av diplomater fra USA, EU og Russland. Partene kom ikke til enighet. 

Selvstendighetsprosessen, ICO og EULEX  

Valget til Kosovos forsamling i november 2007 dannet grunnlag for en koalisjonsregjering ledet av lederen for Kosovos demokratiske parti (PDK) Hashim Thaci. Kosovo erklærte seg selvstendig 17. februar 2008. Flere stater, deriblant USA, Frankrike, Tyskland, Italia og Storbritannia har anerkjent Kosovo. Også Sverige, Danmark og Norge har anerkjent Kosovo. Noen EU-land har derimot stilt seg kritiske til selvstendighetserklæringen, deriblant Spania. Serbia, Russland og Kina har erklært at de ikke vil anerkjenne Kosovo som egen stat. 65 stater har per primo mars 2010 anerkjent Kosovo som egen stat.

Grunnloven som bygger på forslagene i Ahtisaari-planen, ble vedtatt av parlamentet i april 2008, og trådte i kraft 15. juni samme år. Samtidig sanksjonerte Kosovos president en rekke andre sentrale lover som bidrar til å opprettholde Kosovos forpliktelser i forhold til Ahtisaaris plan slik uavhengighetserklæringen slo fast at Kosovo ville gjøre. Ifølge grunnloven er Kosovo en demokratisk og udelelig republikk. Parlamentet som lovgivende myndighet, har 120 medlemmer hvorav 20 plasser er reservert for minoritetene. Presidenten er statssjef, og velges av parlamentet.

Selvstendigheten blir i en overgangsperiode overvåket av International Civilian Office (ICO). Lederen for dette kontoret, International Civilian Representative (ICR) er også EUs spesielle representant i Kosovo (EUSR). I samsvar med Ahtisaaris plan er det etablert/planlagt etablert fem nye kommuner med serbisk befolkningsflertall. I forbindelse med kommunevalget i Kosovo i november 2009 ble det gjennomført valg i tre av disse kommunene.

Selv om sikkerhetsrådets resolusjon 1244 fortsatt er i kraft, har UNMIK gradvis faset ut sitt engasjement i Kosovo, og har nå bare en liten organisasjon tilbake i Kosovo. EU har grunnet Kosovos svake institusjoner knyttet til politi- og justisvesenet etablert en egen politi- og justismisjon i Kosovo - European Union Rule of Law Mission in Kosovo (EULEX). EULEX sitt hovedfokus er å assistere og støtte Kosovos myndigheter på politi-, justis- og tollområdet. EULEX skal overvåke, rådgi og assistere utøvende myndigheter. EULEX arbeider under rammeverket gitt av Sikkerhetsrådets resolusjon.

KFOR er fortsatt til stede i Kosovo, men har redusert sine styrker i området betraktelig.

Sikkerhetssituasjonen for etniske minoriteter

Den generelle sikkerhetssituasjonen er stabil selv om Kosovo fortsatt er preget av etniske spenninger. Når det gjelder sikkerhetssituasjonen for den enkelte, er denne først og fremst knyttet til etnisk tilhørighet og bosted. I hovedtrekk har kosovoserbere og romer vært spesielt utsatt. Sikkerhetssituasjonen for kosovoserbere har vært vanskelig, og det er denne gruppen som har størst problemer i forhold til bevegelsesfrihet, og som var hovedofre for etnisk motivert vold etter krigen i 1999. Det er usikkert hvor mange kosovoserbere som fortsatt bor i Kosovo. Ifølge tall fra UNHCR og serbiske myndigheter forlot mer enn 200 000 kosovoserbere Kosovo etter krigen i 1999. De gjenværende kosovoserberne lever i enklaver i ulike områder i Kosovo. Mange lever i kommuner nord i Kosovo samt de nordlige områdene av Mitrovica/ë by hvor kosovoserbere er i flertall. I motsetning til enklavene i sør, behøver ikke kosovoserberne i nord å passere kosovoalbanske majoritetsområder for å reise inn i Serbia utenfor Kosovo. Etter uavhengighetserklæringen har de serbiske parallelle strukturene blitt styrket, og Kosovos regjering har ikke full kontroll i de nordlige, i hovedsak serbisk-befolkede, områdene av Kosovo.

Serbisktalende ortodokse romer blir av kosovoalbanerne langt på vei assosiert med kosovoserberne. Ashkaliere og egyptere - albansktalende muslimske romgrupper - er generelt i en sårbar situasjon. Det har skjedd en gradvis forbedring av sikkerhetssituasjonen og grad av bevegelsesfrihet har økt. For goranere er situasjonen stabil men usikker i enkelte områder. 

”Internt fordrevne” i Serbia

For asylsøkere fra Kosovo som ikke har kunnet bli returnert grunnet beskyttelseshensyn, har internfluktalternativet til Serbia utenfor Kosovo tidligere vært vurdert. Tall fra UNHCR fra september 2007 viste at det var ca. 206 000 internt fordrevne fra Kosovo i Serbia. De som er hjemmehørende i Kosovo er blitt ansett som borgere av Serbia, og som sådan har de kunnet fritt reise inn i Serbia om de har vært i besittelse av et gyldig serbisk ID-kort.

I Serbia har demokratiet generelt konsolidert seg etter 2001, og den nye straffeloven og straffeprosessloven forbyr vilkårlig arrestasjon og forvaring. De ”internt fordrevne” har i utgangspunktet samme rettigheter som andre republikkborgere av Serbia. For å få tilgang til disse rettighetene, som rett til helse, skolegang, arbeid mv., har de ”internt fordrevne” enten måtte være registrert som internt fordrevne eller være registrert som bosatt i Serbia. Personer som opprinnelig kom fra Kosovo, men som var blitt returnert fra tredje land, eksempelvis etter avslag på asyl, kunne ikke registrere seg som ”internt fordrevne” i Serbia. Fram til juli 2003 tillot heller ikke serbiske myndigheter at internt fordrevne registrerte seg som fast bosatte i Serbia utenom Kosovo. Dette er nå mulig, men tilgangen til nødvendige dokumenter som fødselsattester og lignende har kunnet gjøre dette praktisk vanskelig. Formelt sett har de ”internt fordrevne” lik rett til goder som arbeid og helse som den øvrige befolkningen i Serbia. Den vanskelige sosioøkonomiske situasjonen har imidlertid kunnet medføre at de har kunnet komme dårligere ut enn andre borgere. ”Internt fordrevne”, særlig med en annen etnisk bakgrunn og religion enn majoritetsbefolkningen i Serbia utenfor Kosovo, vil kunne oppleve diskriminering.

Norske myndigheter har etter anerkjennelsen av Kosovo ansett at borgere av Kosovo fortsatt også vil være å anse som borgere av Serbia, og som sådan ha dobbelt statsborgerskap. 

Korrupsjon og organisert kriminalitet

Generelt kan korrupsjon og organisert kriminalitet med ulike politiske forbindelser utgjøre et problem, særlig for den kosovoalbanske majoritetsbefolkning. I tiden under og etter krigen har framvekst av godt organiserte kriminelle nettverk samt deres forbindelse til politi- og rettsapparatet hatt stor betydning for enkeltpersoners sikkerhetssituasjon. Det hevdes fra flere hold at organisert kriminalitet og korrupsjon utgjør den største trusselen mot Kosovos stabilitet og institusjoner. Bekjempelsen av organisert kriminalitet hemmes blant annet av det faktum at Kosovo er et lite samfunn og at slektskapsbåndene er framtredende og sterke. Politiets og rettsvesenets evne til beskyttelse av ofre og vitner er et viktig moment i forhold til trusselen de organiserte miljøene utgjør.

Sosioøkonomiske forhold

Kosovo var allerede før krigen en av Europas fattigste regioner. Men området har store naturressurser som bly, sink, sølv og rikt jordbruksland. Utstrakt korrupsjon og høy arbeidsledighet setter sitt preg på samfunnet og rammer de fattigste hardest. Ifølge Verdensbanken lever 45 % av befolkningen i Kosovo i fattigdom, mens 15 % lever under "extreme (food) poverty line". Fattigdom er i hovedsak et ruralt problem, omkring to av tre fattige bor på landsbygda. Fattigdom varierer også regionalt. BNP for 2008 var på 2 510 US $.

Kvinner

I forhold til kvinners situasjon er det store forskjeller mellom by og land. Juridisk er kvinner og menn likestilt, men særlig på landsbygda følges ofte patriarkalske tradisjoner. Generelt var 1990-tallet et tilbakeskritt for kvinners deltagelse i arbeidslivet. Ting tyder på at dette er i ferd med å snu seg.

Det antas at forekomsten av vold i nære relasjoner har økt siden begynnelsen av 1990-tallet. Under krigen ble voldtekt systematisk brukt som et våpen i konflikten. Omfanget av dette er ikke kjent, men antas å ha direkte rammet mellom 10 000 og 30 000 kvinner, i hovedsak kosovoalbanske. Det er ulike oppfatninger om hvor utbredt arrangerte ekteskap er i Kosovo, men det er fortsatt ikke uvanlig. Derimot er forekomsten av tvangsekteskap mer omdiskutert.

Helse

Helseministeriet og de ulike kommuneadministrasjonene har ansvaret for helsevesenet i Kosovo. Helsetilbudet og tilgjengeligheten for den enkelte i ulike kommuner vil variere.

Helsetjenestene er i utgangspunktet tilgjengelig for alle, men det er et faktum at kosovoserbere i svært liten grad benytter seg av tjenestene i Kosovo, idet de heller foretrekker å benytte seg av det serbiske helsevesenet. En rekke tjenester er tilgjengelig i det offentlige helsevesenet, men det er begrensede muligheter for behandling av kompliserte lidelser og enkelte typer avanserte kirurgiske inngrep. Likeledes er det fortsatt begrenset tilgang på enkelte grupper av helsepersonell, for eksempel innen psykiatrien og innen fysioterapi, men det arbeides aktivt for utdannelse av blant annet nye leger og sykepleiere. Det private helsevesenet har flere tilbud tilgjengelig, men er dyrt og kun forbeholdt de som kan betale for det. Medisiner er i ulik grad tilgjengelig på offentlige apoteker, og det kan tidvis være mangel på visse medisiner. Private apotek vil kunne importere medisiner som mangler, men disse vil være dyre. Det finnes ingen støtteordninger ved behov for spesielt store mengder eller spesielt dyre medisiner.

Allerede fra før krigen manglet et godt fungerende psykisk helsevesen, og familien har tradisjonelt vært et viktig omsorgsapparat for mentalt syke i Kosovo. Etter krigen var det et stort behov for et psykisk helsetilbud, og dette ble derfor et satsingsområde. Situasjonen kan imidlertid sies å være sammensatt og forholdene i enkelte institusjoner rapporteres å være svært dårlige.

Informasjonstilfanget om situasjonen i Kosovo er meget godt. Både FN og internasjonale organisasjoner er representert, herunder OSSE, og dekker utviklingen grundig. En rekke omfattende rapporter er publisert de senere år. Landinfos foretar jevnlige factfinding-reiser til både Kosovo og Serbia. I informasjonsinnhentingen vektlegger vi sterkt å ha tilgang på flere kilder som kan belyse det samme spørsmålet. Til sammen kan flere kilder gi et bilde som har en akseptabel grad av troverdighet.

Dette notatet baserer seg på åpne kilder. Blant annet materiale fra ICG, Verdensbanken, US State Department, UK Home Office, UNHCR, OSSE, EULEX, ICO, og UNMIK.

Landinfo tilstreber offentlighet, og vårt utgangspunkt er at mest mulig av vårt arbeid skal gjøres tilgjengelig for offentligheten. Imidlertid har flere av våre kilder et behov for at deres identitet ikke gjøres kjent eller at det de sier ikke skal offentliggjøres. Landinfo forsøker så langt det lar seg gjøre å anonymisere disse kildene. Grunnet hensynet til kilders sikkerhet vil likevel en del informasjon ikke kunne offentliggjøres.