Iran

Iran ligger i skjæringspunktet mellom den arabiske halvøy, det indiske subkontinent, Sentral-Asia samt Kaukasus. Landet grenser til den Persiske Golf i sør, Irak, Tyrkia, Armenia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan og Pakistan.

Iran er et etnisk og kulturelt sammensatt land. Ca halvparten av Irans befolkning er etniske persere. Den øvrige befolkningen består av minoriteter som azeri/azerbadjanere (ca 25 %), turkmenere, kurdere, armenere, lur, baluchere, arabere og andre mindre grupper. Farsi er det offisielle språket, men bruken av minoritetsspråk er nedfelt i grunnloven og er svært utbredt. Minoritetsreligionene kristendom, jødedom og zoroastrisme er lovlige og beskyttet av grunnloven. Trosretningen bahai er ikke lovlig i Iran, men det eksisterer bahai-samfunn i landet.  

Sjahen og vestlig tilknytning

I 1921 tok Reza Khan, en militær offiser, kontroll over regjeringen og tok tittelen Reza Shah Palavi. Han ble tvunget til å abdisere i 1941 og ble etterfulgt av sin sønn Shah Muhammad Reza Pahlavi som styrte landet inntil 1979. Sjahen ble i 1951 presset til å utnevne Mohammad Mosaddeq til statsminister. Mosaddeq hadde bred støtte i befolkningen og i det kommunistiske tudeh-partiet. Nasjonalisering av blant annet den iranske oljeutvinningen medførte vanskelige utenrikspolitiske forbindelser til blant annet Storbritannia. I 1953 ble Mosaddeq avsatt ved et kupp utført av militære styrker lojale mot sjahen og støttet av CIA. Makten var dermed tilbake hos sjahen og overklassen.

I løpet av 50-tallet konsoliderte sjahen den politiske makten hos seg selv samtidig som han iverksatte programmer for å gjøre Iran til en moderne industrinasjon. Båndene mellom Iran og USA vokste seg sterkere og i 1959 innledet Iran og USA et omfattende militært og økonomisk samarbeid. I 1962-63 startet sjahen "den hvite revolusjonen" som skulle sikre en jordreform og en alfabetisering av befolkningen. Jordreformene skapte motstand i den mektige overklassen, mens arbeidet med å vestliggjøre Iran skapte stor motstand blant de religiøse lederne. Motstanden ledet til et opprør blant deler av presteskapet i 1963, anført av ayatollah Khomeini som ble arrestert og landsforvist.

I løpet av 1977-78 vokste den folkelige misnøyen med regimet betydelig. Dette hadde blant annet sammenheng med de økte sosiale forskjellene, høy inflasjon og sjahens repressive styresett. Moskeene ble den voksende opposisjonens naturlige samlingspunkt. I 1979 ble sjahen tvunget til å forlate Iran. 1. februar 1979 kom Khomeini til Teheran, og ble hyllet av store menneskemengder. Etter en folkeavstemning i april ble Iran omdannet til en islamsk republikk. Khomeini styrte gjennom Revolusjonsrådet og en serie med forfølgelser og utrenskninger tok til. Mens den revolusjonære motstandsbevegelsen hadde bestått av flere ulike politiske krefter, ble det raskt klart at presteskapet ikke hadde til hensikt å dele makten.

I 1980 ble Iran angrepet av Irak under ledelse av Saddam Hussein. Angrepet og den påfølgende 8 år lange krigen skulle koste ca 1 million mennesker livet. Krigen bidro til å samle det iranske folket om revolusjonen og den nye republikken.

Den iranske styreformen

Det iranske styringssystemet er bygget på så vel teokratiske som demokratiske prinsipper. Ikke-valgte institusjoner kontrollert av Den åndelige lederen kombineres med en folkevalgt president og parlament. Iransk politikk utspilles ikke med basis i politiske partier på samme måte som i vestlige demokratier. Derimot eksisterer det mange politiske partier og organisasjoner som opererer i eksil.

Med revolusjonen i 1979 ble ayatollah Ruhollah Khomeini valgt til Den åndelige lederen ved en folkeavstemning. Grunnloven gir svært vide fullmakter til Den åndelige lederen. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet. I tillegg kontrollerer han rettsapparatet, radio, TV, politiet og hæren. Ved Khomeinis død i 1989 overtok ayatollah Ali Akbar Rafsanjani presidentposten mens nåværende leder ayatollah Ali Khamenei ble valgt til ny åndelig leder av Ekspertrådet. Dette rådet består av 86 geistlige som velges av folket for åtte år.

Parlamentet, Majlis, velges ved direktevalg med allmenn stemmerett for fire år av gangen. Kristne iranere innehar to representanter, jøder og zoroastere en hver. Presidenten velges for fire år av gangen ved direkte valg. Han kan gjenvelges én gang.

Grunnloven av 1979 slår fast at islamsk lov - sharia - står over andre lover. Vokterrådet består av seks geistlige utpekt av Den åndelige lederen og seks jurister utpekt av parlamentet. Vokterrådet skal påse at alle vedtak i Majlis er i samsvar med islam og grunnloven. Rådet siler også kandidater før de tillates å stille til valg, samt at rådet overvåker selve valget. Meklerrådet har som oppgave å megle i konflikter mellom Majlis og Vokterrådet. Lederen for Meklerrådet er fra sommeren 2007 tidligere president Rafsanjani.

Iran er inndelt i 29 provinser utenfor Teheran. Disse ledes av guvernører som utnevnes av innenriksministeriet. De lokale folkevalgte forsamlingene ble opprettet av en reform initiert av president Khatami i 1999. Hensikten var å styrke det lokale politiske engasjementet.

Domstolene er gjennomgående dominert av de ortodokse kreftene i Iran. Iran har to sett med domstoler: sivile domstoler og revolusjonsdomstoler. Disse har ulik jurisdiksjon. I 1994 ble rettsvesenet reformert og tilpasset islamske prinsipper, hvilket var i tråd med avdøde Khomeinis ønsker. Reformeringen innebar blant annet at påtalemyndigheten ble avskaffet og dommeren ble etterforskningsleder. Man ønsket med dette å oppnå gevinst ved å kutte et ledd samt at det ble vist til at kun en tilståelse ovenfor en muslimsk dommer er å anse som gyldig. Påtalemyndigheten ble gjeninnført ved lov i 2002. Det er visse begrensninger ved reformen av 2002, for eksempel har domstolene fortsatt påtalekompetanse ved småkriminalitet.

Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper, hvilket blant annet innebærer dødsstraff for en rekke forbrytelser. Huddud-straffene, dvs de kroppslige avstraffelsesmetodene for forbrytelser som utukt, utroskap, alkoholdrikking (gjelder for muslimer), landeveisrøveri og tyveri praktiseres, særlig pisking. Familieretten bygger på islamsk rett, hvilket innebærer at menn har større rettigheter enn kvinner når det gjelder ekteskap, skilsmisse, barnefordeling og arv. Religiøse minoriteter har egen familierett som regulerer arv og ekteskap. Det betyr at eksempelvis kristne og jødiske kvinner har større juridiske rettigheter i forhold til familieretten enn muslimske kvinner.

Maktkamp

Iransk politikk har de senere år vært sterkt preget av forholdet mellom de ulike institusjonene hvor de folkevalgte elementene fram til valgene i 2004 og 2005 har representert mer liberale og reformvennlige krefter i motsetning til de ikke-valgte institusjonene som er dominert av presteskapet og deres representanter. Splittelsen synliggjøres særlig i synet på religionens rolle og synet på økonomisk politikk.

Ved presidentvalget i 1993 vant ayatollah Hashemi Rafsanjani knepent. I hans presidenttid ble det tydelig at Rafsanjanis ønske om en mer markedsliberal økonomisk politikk ikke var ønsket av Den åndelige lederen Khamenei som står for en mer statlig styrt økonomisk politikk. Ved presidentvalget i 1997 ble den reformvennlige ayatollah Mohammad Khatami valgt med 69 % av stemmene. Han ble gjenvalgt i 2001 med 77 % av stemmene. Ved parlamentsvalget i 2000 vant reformistene en overveldende seier. Valget av Khatami representerte et ønske om reformer og et mer åpent og demokratisk Iran. Mot denne politikken sto de konservative kreftene i Vokterrådet, rettsvesenet og ayatollah Khamenei. Maktkampen kom til syne via underkjennelse av vedtak i parlamentet og fra presidenten samt gjennom underkjennelse av reformvillige kandidater til valg på Ekspertrådet i 1998 og ved parlaments- og regionalvalg. Khatami forsøkte i 2002 og 2003 å få vedtatt lover som ville utvidet presidentens makt og oppheve muligheten Vokterrådet har til å ikke godkjenne kandidater til Majlis. Forsøket var mislykket.

President Ahmadinejad

Khatamis manglende mulighet og evne til å innfri valgløftene og en manglende godkjenning av hundrevis av reformvillige kandidater har medført at reformvennlige velgere har unnlatt å stemme ved de seneste valgene. Etter valget på parlament i 2004 og ny president i 2005 er nå alle institusjoner dominert av konservative krefter. President Ahmadinejad er konservativ og svært tro mot den islamske revolusjonen og hans regjering er dominert av personer med bakgrunn i etterretningen og revolusjonsgarden. Hans forsøk på å skifte ut store deler av embedsverket har vakt stor uro blant både reformister og konservative.

Ahmadinejads internasjonale profil med kritiske uttalelser om Israels eksistens samt nazistenes jødeutryddelser har medført sterkt internasjonalt press på Iran, men har også etter hvert vakt reaksjoner internt. Iran har også et forholdsvis komplekst forhold til flere av sine naboland. Særlig har Irans rolle i Irak etter invasjonen i 2003 vært gjenstand for debatt. Også Irans støtte til den sjiamuslimske Hizbollah-bevegelsen i Libanon har blitt sterkt kritisert av særlig USA.

Ahmadinejad ble langt på vei valgt grunnet et sterkt folkelig ønske om bedrede sosioøkonomiske betingelser for befolkningen generelt. Forventningene i befolkningen var således høye. Framfor valget på nytt Ekspertråd samt til lokale folkevalgte forsamlinger i desember 2006 var det gryende misnøye over manglende bedringer påtagelig. Samtidig fant det sted en tiltagende maktkamp innen maktapparatet og to tredjedeler av kandidatene til Ekspertrådet ble underkjent. Det endelige valgresultatet ble tolket som et nederlag for president Ahmadinejad og som et uttrykk for et økende misnøye med hans svært konservative politikk.

Irans økonomiske maktbaser

Foruten landets oljeindustri er øvrige viktige økonomiske maktfaktorer handelsmennene i de store byenes basarer. Disse er konservative og motstandere av økonomiske reformer. Også veldedige stiftelser, såkalte bonyad, har stor makt. Disse ble dannet etter revolusjonen, er direkte underlagt ayatollah Khamenei, og kontrollerer i dag i realiteten deler av Irans økonomi. Med President Ahmadinejad har revolusjonsgarden (Sepah Pasdaran) og den såkalte basij (frivillig paramilitær organisasjon underlagt Sepah Pasdaran) fått økt økonomisk og politisk innflytelse i landet. Blant annet har revolusjonsgarden økt sin virksomhet innen landets mektige oljeindustri.

Menneskerettighetssituasjonen i Iran er under press og er et sentralt tema i Irans relasjon til andre land. Organisasjoner som Amnesty, Human Rights Watch og Freedom House melder i sine årsrapporteringer om en forverring i menneskerettighetssituasjonen i landet i løpet av 2006. Dette gjelder særlig ytrings- og pressefrihet. Disse frihetene er stadig et betent tema i kampen mellom de liberale og konservative kreftene i Iran. Stenging av flere aviser og mediestasjoner har ført til store protester og tidvis store demonstrasjoner.

Menneskerettighetsdialogen mellom EU og Iran har resultert i to moratorier, et mot bruk av steining som straffemetode og et mot amputasjoner. I tillegg var situasjonen for politiske fanger, politiske aktivister, journalister og redaktører et særlig tilbakevendende tema. Ytringsfrihet og forsamlingsretten er regulert og begrenset i Iran. Dette medfører at det forekommer blant annet stengning av regimekritiske aviser og fengsling av journalister. Siden 1999 er over 100 aviser og nettsteder stengt, og mange journalister og redaktører har vært fengslet. En rekke av disse er dømt. I mars 2007 fant det sted fengslinger av blant annet profilerte journalister og menneskerettighetsadvokater i forbindelse med en fredelig demonstrasjon vedrørende kvinners rettigheter i Teheran. De fleste ble løslatt etter relativt kort tid.

Fengselsforhold og dødsstraff

En rekke ulike aktører, blant annet store menneskerettighetsorganisasjoner, rapporterer om fengsling uten lov og dom i Iran. Likeledes rapporteres om bruk av tortur under avhør, manglende varsling av pårørende og manglende tilgang på bistand fra advokat. Forhold i fengslene er generelt problematiske og det rapporteres om nekting av mat og medisinsk tilsyn for å framtvinge tilståelser.

Bruken av dødsstraff og fysiske avstraffelser er sterkt kritisert fra en rekke land og organisasjoner. Omfanget av dødsdommer og henrettelser er høyt sammenliknet med de fleste land som også har bestemmelser om dødsstraff, og iranske myndigheter er gjenstand for massiv internasjonal kritikk for dette. Ifølge Amnesty International henrettet Iran 94 mennesker i 2005, mens minst 177 ble henrettet i 2006. Doblingen av antallet i 2006 medførte ifølge Amnesty at kun Kina og Irak henrettet flere mennesker enn Iran. Iranske myndigheter legger på sin side ikke skjul på utførelse av dødsdommer. Tvert imot utføres de ofte i full offentlighet og er gjenstand for stor oppmerksomhet og mediedekning.

Homofili

Man viser ikke offentlig sin seksuelle legning i Iran, verken heterofil eller homofil. Homofili er tabubelagt i det iranske samfunnet, men spesielle homofile møtesteder og nettverk eksisterer. Homofil legning er ikke straffbart, men homofil praksis, dersom de strenge beviskravene i Huddud-lovgivningen er oppfylt, er belagt med dødsstraff for menn og fengsel for kvinner. Transseksualitet er tillatt i Iran, og det er mulig å foreta kjønnsskifteoperasjoner. Se Landinfo respons for ytterligere omtale av dette tema: index.gan?id=416&subid=0

Religionsfrihet og konvertering til kristendom

En rekke religiøse minoriteter er beskyttet av Irans grunnlov. Men fordi Iran er en islamsk republikk vil alle religiøse minoriteter oppleve grader av diskriminering på enkelte områder. Eksempelvis vil det være vanskelig å oppnå høye politiske stillinger dersom man ikke er sjiamuslim, selv om det skulle være rettslig og praktisk mulig.

Kristne er en anerkjent minoritet i Iran. Anslagene på antall kristne i Iran i dag varierer fra 80 000 til 115 000. Det store flertallet er etniske armenere og den gregorianske armenske kirke er det største kirkesamfunnet. Det finnes enkelte kristne skoler. Ekteskap, barneadopsjon og arv er regulert av kristen familielov. Problemer med myndighetene oppstår først og fremst i forhold til aktiv misjonering og dåp av muslimer. Dette medfører at nesten alle kirkesamfunn ikke driver aktiv misjonering i Iran. De fleste kirker aksepterer heller ikke konvertitter.

Apostasi (gr. opprør, frafall fra islam) vurderes i forhold til tradisjonell shari´a og juridiske utlegninger fra religiøse autoriteter. Apostasi i en muslimsk kontekst er ikke bare knyttet til konvertering, men omfatter også blasfemi. Apostasi blir sett på som opprør mot Allah og en trussel mot det muslimske fellesskapet, umma (umma omfatter alle muslimer i hele verden). 

Ifølge iransk religiøs tradisjon er det forskjell på forbrytelser som rammes av islamsk lov som skjer i det offentlige rom, og de som er skjermet av privatlivets fred. Mens forbrytelser mot islamsk lov som skjer offentlig må straffes, tolereres i større grad det som skjer innen den private sfære og dermed i det skjulte. Dette gjelder i praksis for eksempel bruk av alkohol, seksuelle forhold som er forbudt i islam (for eksempel homofil praksis og utenomekteskapelig sex), ulovlige filmer, bøker og musikk og manglende islamsk påkledning for kvinner. Dersom en konvertering blir kjent, kan vedkommende risikere en rekke reaksjoner. Det eksisterer imidlertid mange gråsoner og glidende overganger knyttet til individuelle forhold i den enkelte sak. Strafferettslige konsekvenser ved konvertering er for menn dødsstraff dersom alle kriterier er oppfylt og vedkommende ikke angrer og erklærer seg muslim underveis i rettsprosessen. Det er meget få muslimske konvertitter som er dømt til døden i Iran og hvor dommen er effektuert. En kvinnelig konvertitt vil bli dømt til fengsel på livstid. Dersom hun angrer seg og på nytt erklærer seg som muslim, vil hun kunne bli løslatt. (For ytterligere omtale, se Landinfos respons: Hvilke konsekvenser har konvertering? index.gan?id=416&subid=0)

Kvinners stilling

Generelt er det slik at iranske kvinner har flere rettigheter og større muligheter enn kvinner i de omkringliggende arabiske landene og i nabolandene Pakistan og Afghanistan. Dette gjelder eksempelvis i forhold til utdanning, arbeidslivet, politikk og samfunnsliv. Men islamiseringen av det iranske samfunnet etter 1979 innebar også at familie- og privatretten for alle borgere ble knyttet til religiøs tilhørighet. Kvinners rettigheter er i henhold til den islamske familieretten begrenset i forhold til menns rettigheter. Familieretten omfatter ekteskap, skilsmisse, barnefordeling og arv.

Å gifte seg oppfattes nærmest som en religiøs plikt i islam, både for kvinner og menn. Risiko for tvangsekteskap vil avhenge av familiekultur, etnisk bakgrunn, utdanningsnivå og hvor i landet man bor. Polygami er tillatt for iranske muslimer fordi islam tillater en mann å ha opptil fire koner samtidig dersom bestemte vilkår er oppfylt.

For mishandlede kvinner finnes det ingen krisesentre etter vestlig mønster, men den statlige velferdsorganisasjonen har noen "shelters" for kvinner og unge jenter som har rømt hjemmefra. Kvinner utsatt for vold i nære relasjoner må enten henvende seg til sin egen familie for å få hjelp, anmelde mannen til politiet eller stevne mannen for familiedomstolen. Det er imidlertid kvinnen som sitter med bevisbyrden for at mishandling har funnet sted. Likeledes vil selve definisjonen av hva som utgjør vold i ekteskapet kunne være problematisk. Eksempelvis eksisterer ikke voldtekt i ekteskapet som begrep og det anses ikke som mishandling at en mann nekter sin hustru å forlate hjemmet.

Å styrke kvinners rettigheter og muligheter ble sterkt vektlagt av tidligere president Khatami. En del endringer ble foretatt, men fortsatt må eksempelvis gifte kvinner ha ektefellens skriftlige tillatelse for å få utstedt pass og utreisetillatelse. En mann trenger ingen slik tillatelse og kan også ta barna ut av Iran mot hennes vilje, eventuelt uten hennes vitende. Over halvparten av studentene ved iranske universiteter er i dag kvinner og mange kvinner er yrkesaktive.

Barns stilling

Iran har av en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet Amnesty og Human Rights Watch, vært kraftig kritisert for å dømme barn til døden for forbrytelser begått før de fylte 18 år. I visse tilfeller har Iran også, ifølge blant annet disse organisasjonene, iverksatt henrettelsen før den domfelte fylte 18. Dette har blitt bestridt av iranske myndigheter.

Det er alminnelig skoleplikt i Iran. Barnearbeid forekommer, men antas i ikke være et utstrakt problem. Jenter kan inngå giftemål ved fylte 13 år, mens aldersgrensen for gutter er 15 år.  

Det familierettslige området reguleres i henhold til islamsk lov for muslimer og omfatter ekteskap, skilsmisse, barnefordeling, forsørgeransvar, adopsjon og arv. Dette medfører at menn har større rettigheter ved skilsmisse og barnefordeling. I henhold til islamsk familierett har faren større rettigheter enn moren til barn over en bestemt alder. Ved fylte sju år får faren automatisk foreldreretten dersom faren ikke anses som uskikket av en domstol. Dommerens personlige oppfatning og skjønn vil her spille en vesentlig rolle.

Iranske myndigheter utsteder ikke eget pass til mindreårige barn. De må innføres i sine foreldres pass. Kvinner og mindreårige barn kan reise ut av Iran alene forutsatt at deres far eller mannlige iranske verge (vanligvis fars mannlige slekt) har godkjent dette gjennom en skriftlig tillatelse.

Sosioøkonomiske forhold

Iran har et relativt sett godt utbygd helsevesen og utdanningssektor. Forventet levealder ligger på rundt 70 år. Ca 77 % av den voksne befolkningen kan lese og skrive.

Det har vært en meget sterk vekst i folketallet etter revolusjonen. Per i dag er ca halvparten under 20 år, hvilket innebærer at de ikke var født under revolusjonen i 1979. De store ungdomskullene står ovenfor svært store vanskeligheter på arbeidsmarkedet og ledigheten er høy. Dette resulterer i en relativt høy grad av migrasjon. Det faktum at 3-4 millioner iranere lever i eksil i vestlige land gjør at mange har slekt i utlandet. Høy arbeidsledighet, dårlige utsikter for de reformvennlige kreftene og kontakter i utlandet bidrar til at mange søker seg til et liv i vesten. 

Å forlate Iran medfører behov for så vel pass som utreisetillatelse. Ved alle iranske passkontor er det en egen sikkerhetsavdeling som sjekker søkerens bakgrunn før pass og utreisetillatelse utstedes. Iran har en meget streng grensekontroll ved alle sine grenseoverganger og utreisekontrollen foretas av blant annet sikkerhetstjenesten.

Søkere til Norge

Første halvår 2007 søkte 81 iranere om asyl i Norge. I 2006 kom det 218 asylsøkere fra Iran, mot 279 året før. Dett er en merkbar nedgang fra 2004 med 393 søkere. I både 2004 og 2005 var Iran det sjette største avsenderlandet av asylsøkere til Norge. I 2005 var 187 menn og 50 kvinner (hovedpersoner).

Søkernes anførsler

De vanligste anførslene for iranske asylsøkere knytter seg til konvertering til kristendommen, homofili, tvangsekteskap, mishandling av ektefellen, utroskap, politisk aktivitet og aktivitet knyttet til partier i eksil som KDPI, KOMELAH og MKO. I tillegg anføres også deltagelse i demonstrasjoner og besittelse/distribusjon av ulovlig materiale. De fleste søkerne kommer fra de kurdiske områdene eller fra noen av de større byene, inkludert Teheran. Mange søkere har allerede familie i Norge og/eller i andre europeiske land.

Mange anførsler knytter seg til ulike minoriteters rettslige beskyttelse og eventuelt faren for fengsling og/eller overgrep. For Landinfo er det derfor svært viktig å ha god oversikt over islamsk lov samt rettspraksis. Etnisk tilhørighet er i praksis også et viktig moment i mange asylsaker, og informasjon som kan bidra til å fastslå etnisk og geografisk tilhørighet vil ofte være viktig.

Kildetilgangen vedrørende ulike forhold i Iran er relativt god, men vil variere noe for ulike deler av landet. Dette notatet er basert på åpne kilder. Informasjon er hentet blant annet fra noen av våre viktigste kilder på Iran. Disse er blant annet: UNHCR, UNDP, Human Rights Watch, Amnesty International, Freedom House, International Crisis Gruop, US Department of State, UK Home Office Country and Origin Information Service, Landguiden (betalingstjeneste) samt en rekke nyhetstjenester som BBC World Service, Christian Science Monitor og iranske og arabiske engelskspråklige aviser.  

Norske utlendingsmyndigheter har foretatt jevnlige fact-finding reiser til ulike deler av Iran siden 1990. På våre fact-findingreiser vektlegges å ha tilgang på flere kilder som kan belyse de samme spørsmålene. Til sammen kan flere kilder gi et bilde som har en akseptabel grad av troverdighet.

I henhold til Offentleglova er Landinfo forpliktet til å offentliggjøre informasjonen vi videreformidler til våre brukere. Dersom opplysninger unntas offentlighet i tråd med lovverket, vil dette gå tydelig fram av dokumentet, og lovhjemmel vil identifisere hvorfor opplysningene er unntatt offentlighet.
 
Hensyn til kildevern gjør at Landinfo tidvis ser seg nødt til å anonymisere kilder. På denne måten kan vi publisere opplysningene kilden har gitt oss, uten at det er til fare eller hinder for kilden eller det arbeidet kilden utfører.